What do you think?
Rate this book
Stup
203 pages, Hardcover
First published January 1, 2004
6 people want to read
About the author
Kjersti Scheen
77 books6 followersKjersti Scheen was a Norwegian journalist, illustrator, novelist, crime writer and children's writer. She made her literary debut in 1976 with the children's book 'Fie og mørket'. Her novel 'Teppefall' dated 1994 introduced a series of crime novels with ex actress Margaret Moss as the main character. Scheen was awarded the Gyldendal's Endowment in 1994 (shared with Bjørn Aamodt).
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 3 of 3 reviews
January 7, 2018
Hva skal man si, føle, tenke, tro?
Jeg deler boka inn i tre deler for å skjønne mine egne tanker. Første tredjedel slo meg som tørr, grå, stygg, uinteressant, passiv, dårlig, frustrerende, jeg kunne fortsatt inn i det negative uendelige - Fie lyver til seg selv, lyver til andre, er redd for ALT, takler svært lite, er ikke ærlig med følelsene sine, er frustrerende til inn i en annen dimensjon - gjør teite ting, tenker bare på folk som ikke er viktige, lar seg dyttes rundt av andre...
men så skjedde det noe, og jeg vet ikke helt når det var eller hva det var.
Trolig da Fie, vår hovedkarakter, utviklet seg - ble mindre passiv. Dette er andre tredjedel av boka:
Sakte men sikkert ble jeg mer og mer interessert. Fie gjør mer - Står litt mer opp for seg selv, fortsatt frustrerende faser der hun ikke. gjør. rasjonelle. ting! . . . Men dog en viktig fase -
Og så kom slutten på boka.
Poff, pang. Æsj - kræsj: Hvor har denne boka vært hele livet mitt? - Hele siste året mitt.
Hva skjedde da siste delen av boka kom? - jeg kunne ikke legge den fra meg. Helt ut av det blå, denne boka jeg hadde brukt måneder på å subbe meg gjennom - Et uendelig grå felt med kjedelig tekst - Og nå var den blitt interessant?
Fordi det skjer noe med Fie, og jeg ser det i ettertid.
Ord på baksiden av min utgave: "'Stup' er et modig portrett av en blivende kunstner, hennes drivkraft, uro - og ikke minst hennes møte med angsten."
Jeg tror ikke jeg først skjønte hva som skulle menes med 'modig portrett' - det var jo bare "shit"... Men nå...
I mine øyne er det nå modig fordi det ikke er selvsagt - Ikke forutsigbart. Følger ingen mal for et plott, eller regler for hva som gjør en karakter en man kan like. Misforstå meg rett; Fie er en knallgod karakter, spesielt etter hvert: Hun har så mange lag. Men jeg mener at frustrasjonen jeg føler når jeg leser om henne - den er ikke ment til å være der i følge generell skriving 101... Nei, jeg synes Fie er en irriterende klatt i starten av boka,
men så skjer det noe,
og så skjer det noe mer,
og til slutt, er hun blitt som en slags sjelevenn som jeg ikke kan riste vekk fra meg, og nå er jeg TRIST for at denne opprinnelig møkkakjedelige, frustrerende boka er over...?
Ja. Yup. Sånn er det.
Hvis jeg skulle gjort denne teksten jeg skriver nå enklere, kunne jeg vel bare sagt at jeg liker Fie mer og mer ettersom hun vokser som menneske; lærer og skaffer tro, med mange tilbakefall... og at det gjør boka helt OK, men jeg tror ikke det ville vist hvordan tankene mine er og ble til rundt denne boka; i umulige tankespinn som fascinerer meg...
Som en som ikke har angst, men definitivt har kjent på noen skremmende tanker om framtiden, angst for krig og framtiden min kan jeg kjenne meg igjen. Jeg tror jeg skjønner litt hva det er å ha angst, og min tilknytning til det gjorde boka så mye mer meningsfull for meg. - Dette er ikke en bok for de som er uinteresserte i å lese om angst. Jeg ville sagt at første delen av boka vil jeg rive ut og stappe i munnen på en isbjørn... men når det er sagt, er den så viktig for at jeg skal synes det jeg gjør om slutten: Den er full av sannhet, ærlighet og følelser jeg kjenner meg igjen i... Jeg tror ikke slutten ville være den samme uten starten:
Alt i alt, jeg trodde jeg skulle gi boka 2/5 da jeg var 40 sider inn i den. Nå er jeg ikke sikker - slutten blir en meningsfull 5er for meg - jeg kunne sagt at dette er favorittboka mi, som jeg noen gang har lest, men det er det jo ikke... Jeg tror det er favoritt-slutten min, hvis det gir mening.
Men det er en paradoks, fordi hvis jeg likte hele boka så godt som jeg gjorde slutten, ville jeg aldri likt slutten - starten og midten og hvordan Fie utvikler seg er det som gjør slutten så genial, altså ville ikke slutten vært genial med mindre starten og midten var ÆSJ til HELT OK:
Det er noe sensasjonelt med å se Fie endelig gjøre valgene jeg har skreket at hun skal gjøre fra starten av, og det varmer hjertet mitt. Gir meg god-bok-følelsen. Er gjenkjennelig. Og ganske fantastisk.
Så... 2, 3, 4 eller 5 stjerner, kanskje 10 stjerner - alle ville være gode beskrivelser på hva jeg føler for boka, men jeg lander på den solide mellomtingen; fireren.
Jeg deler boka inn i tre deler for å skjønne mine egne tanker. Første tredjedel slo meg som tørr, grå, stygg, uinteressant, passiv, dårlig, frustrerende, jeg kunne fortsatt inn i det negative uendelige - Fie lyver til seg selv, lyver til andre, er redd for ALT, takler svært lite, er ikke ærlig med følelsene sine, er frustrerende til inn i en annen dimensjon - gjør teite ting, tenker bare på folk som ikke er viktige, lar seg dyttes rundt av andre...
men så skjedde det noe, og jeg vet ikke helt når det var eller hva det var.
Trolig da Fie, vår hovedkarakter, utviklet seg - ble mindre passiv. Dette er andre tredjedel av boka:
Sakte men sikkert ble jeg mer og mer interessert. Fie gjør mer - Står litt mer opp for seg selv, fortsatt frustrerende faser der hun ikke. gjør. rasjonelle. ting! . . . Men dog en viktig fase -
Og så kom slutten på boka.
Poff, pang. Æsj - kræsj: Hvor har denne boka vært hele livet mitt? - Hele siste året mitt.
Hva skjedde da siste delen av boka kom? - jeg kunne ikke legge den fra meg. Helt ut av det blå, denne boka jeg hadde brukt måneder på å subbe meg gjennom - Et uendelig grå felt med kjedelig tekst - Og nå var den blitt interessant?
Fordi det skjer noe med Fie, og jeg ser det i ettertid.
Ord på baksiden av min utgave: "'Stup' er et modig portrett av en blivende kunstner, hennes drivkraft, uro - og ikke minst hennes møte med angsten."
Jeg tror ikke jeg først skjønte hva som skulle menes med 'modig portrett' - det var jo bare "shit"... Men nå...
I mine øyne er det nå modig fordi det ikke er selvsagt - Ikke forutsigbart. Følger ingen mal for et plott, eller regler for hva som gjør en karakter en man kan like. Misforstå meg rett; Fie er en knallgod karakter, spesielt etter hvert: Hun har så mange lag. Men jeg mener at frustrasjonen jeg føler når jeg leser om henne - den er ikke ment til å være der i følge generell skriving 101... Nei, jeg synes Fie er en irriterende klatt i starten av boka,
men så skjer det noe,
og så skjer det noe mer,
og til slutt, er hun blitt som en slags sjelevenn som jeg ikke kan riste vekk fra meg, og nå er jeg TRIST for at denne opprinnelig møkkakjedelige, frustrerende boka er over...?
Ja. Yup. Sånn er det.
Hvis jeg skulle gjort denne teksten jeg skriver nå enklere, kunne jeg vel bare sagt at jeg liker Fie mer og mer ettersom hun vokser som menneske; lærer og skaffer tro, med mange tilbakefall... og at det gjør boka helt OK, men jeg tror ikke det ville vist hvordan tankene mine er og ble til rundt denne boka; i umulige tankespinn som fascinerer meg...
Som en som ikke har angst, men definitivt har kjent på noen skremmende tanker om framtiden, angst for krig og framtiden min kan jeg kjenne meg igjen. Jeg tror jeg skjønner litt hva det er å ha angst, og min tilknytning til det gjorde boka så mye mer meningsfull for meg. - Dette er ikke en bok for de som er uinteresserte i å lese om angst. Jeg ville sagt at første delen av boka vil jeg rive ut og stappe i munnen på en isbjørn... men når det er sagt, er den så viktig for at jeg skal synes det jeg gjør om slutten: Den er full av sannhet, ærlighet og følelser jeg kjenner meg igjen i... Jeg tror ikke slutten ville være den samme uten starten:
Alt i alt, jeg trodde jeg skulle gi boka 2/5 da jeg var 40 sider inn i den. Nå er jeg ikke sikker - slutten blir en meningsfull 5er for meg - jeg kunne sagt at dette er favorittboka mi, som jeg noen gang har lest, men det er det jo ikke... Jeg tror det er favoritt-slutten min, hvis det gir mening.
Men det er en paradoks, fordi hvis jeg likte hele boka så godt som jeg gjorde slutten, ville jeg aldri likt slutten - starten og midten og hvordan Fie utvikler seg er det som gjør slutten så genial, altså ville ikke slutten vært genial med mindre starten og midten var ÆSJ til HELT OK:
Det er noe sensasjonelt med å se Fie endelig gjøre valgene jeg har skreket at hun skal gjøre fra starten av, og det varmer hjertet mitt. Gir meg god-bok-følelsen. Er gjenkjennelig. Og ganske fantastisk.
Så... 2, 3, 4 eller 5 stjerner, kanskje 10 stjerner - alle ville være gode beskrivelser på hva jeg føler for boka, men jeg lander på den solide mellomtingen; fireren.
July 2, 2017
Denne var overasskende nok like god som jeg husket den. Leste den sist på ungdomsskolen. En sår og fin fortelling. Kanskje litt for mange personer å forholde seg til i løpet av en så kort bok, men ellers liker jeg den godt.
May 13, 2022
Denne handler om meg??? Fant den gratis på gata
Displaying 1 - 3 of 3 reviews