Hvite niggere er en brei, generøs og brutal fortelling om outsiderne, i opprør mot et skinnhellig og tilfreds borgerskap. Som en glødende bue gjennom romanen står skildringen av kompromissløst vennskap og solidaritet. Trekløveret Erling, Carly og Rita, barndomsvenner og kunstnerspirer, danner på ingen måte noen lykkeblomst. De har valgt ekstasen og eksplosjonen som livsstil, og mislykkes i alle spede forsøk på å tilpasse seg.Hvite niggere er beskrivelsen av en desperat reise mot undegangen.
Ingvar Even Ambjørnsen-Haefs (1956-2025) was a Norwegian writer. He is best known for his "Elling" tetralogy: Utsikt til paradiset (1993), Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996), and Elsk meg i morgen (1999).
Brødre i blodet ("Blood brothers") was turned into a successful movie, entitled Elling, which received an Oscar nomination in the Best Foreign Film category in 2001. The English translation of the novel is called Beyond the Great Indoors.
His debut novel was a semi-autobiography called 23-salen ("The 23rd Row"), in which he criticized Norway's efforts to take care of psychically challenged individuals. In all his novels he has spoken the outsiders' cause, as he did in his break-through novel Hvite Niggere ("White Niggers") in 1986. The novel is about a young man who leads a life somewhat on the edges of normal society.
He is also known for the youth's book series "Pelle og Proffen" which circles around two detective teenagers, getting involved in all kinds of mysteries or crimes involving drugs, pollution and neo-Nazism among other things. He started this project after having read some of Franklin W. Dixon's books about The Hardy Boys. The books Døden på Oslo S, Giftige Løgner, and De Blå Ulvene of this series were also turned into successful movies. In 2005 the book Drapene i Barkvik ("The murders in Barkvik") appeared, about the teenager Fillip Moberg attempting to solve an axe murder in a small Norwegian village.
Ambjørnsen has received many prizes for his writing. Among them is the prize for the 80s best book for children and young adults (Pelle and Proffen books), the Tabu prize in 2001, Telenor Culture Award 2002, and the Brage Prize 1995.
His three Samson and Roberto books have become particularly popular in Russia, in part due to the illustrations by Nikolai Vorontsov, which also contribute carefully orchestrated local Russian-related colloquialisms to the stories.
İşte kitap okumayı sevmemizin nedeni...Belki hayatınızda hiçbir zaman göremeyeceğiniz, tanışamayacağınız insanların dünyasına girmek, olayları bir de onların gözünden yaşamak.
Beyaz Zenciler, toplumdan dışlanan, uyuşturucu müptelası olmuş ve hayatı bizler gibi yaşamayan, hatta bizler gibi yaşamayı hakaret gören, burjuvayı sevmeyen, hayatı kaygısızca ve günlük endişelerden arınmış şekilde yaşayanların öyküsü...
Yazar kendisi de içinden geldiğinden bu dünyayı çok iyi biliyor, ve artık klişeleşmiş "cahil gençler kandırılır, uyuşturucu batağına düşer, sonra da ölürler" tipindeki öykülere isyan edercesine bu romanı yazıyor.
Romanın ilk bölümü karakterleri tanıyoruz ve şu anki hallerini öğreniyoruz. (Bu kısım biraz ağır ilerliyor). Daha sonraki bölümlerde ise çocukluklarına dönüyoruz ve onları bu hayata taşıyan olayları, nasıl bu noktaya geldiklerini öğreniyoruz. (Bu kısımlar ise oldukça iyi yazılmış).
Beyaz zencilerin gözünden kendinize bakmak istiyorsanız kaçırmayın.
Beyaz zencileri yirmili yaşlarımın başında okusaydım muhtemelen çok severdim; amacına odaklanmış, çıkabilecek sorunlar karşısında pervasız bir başkahraman, mülkiyetin önemsizliği, arkadaşlarla yaşanan hatıraların hayatı dolu ve daha anlamlı hale getirmesi... Halbuki otuzların ortasındayım, başarısızlıklarla karşılaştığımda eskiye nazaran daha çok endişeleniyorum, paranızın (emeklerinizin) değerini zamanla yok etmeye odaklı kapitalist bir sistemde mülkiyetin önemini ve insanların (arkadaş ve dostların) masal gibi bir var bir yok olduklarını da biliyorum. Dolayısıyla kitabı bitirdiğimde düşündüğüm ilk şey; çakırkeyf yaşlı bir amcanın barda bir bira daha ısmarlamam için kafamı ütülemesiydi. Gerçekçi anlatımı çoğu zaman heyecanlandırıyor, fakat edebi açıdan zayıf bir keyif veriyor beyaz zenciler. Olaylar bazen fazla uzuyor, dolasıyla bayıyor.
“Geleceği arayacağız” dedi Charly, sigarasını yakarken. “Seksenli yıllara giden yolun, sarayın önündeki parkın içinden geçtiğini sanıyorum.” -Kitaptan
Flott bruk av in medias res (s/o til de av oss som fulgte med på ungdomsskolen). Virkelig en fargerik reise gjennom Norges land, samfunnets lavere sjikter, samt 60/70-tallet her til lands generelt. Fenomenalt.
3.75 Leste denne etter en anbefaling og må si at jeg ble positivt overrasket. Jeg sliter fremdeles med tittelen, men selve boka er sår, tragikomisk og veldig bra skrevet. Trond Brænne skal også ha masse ære for innlesningen av lydboka- for en innlevelse! Det var spesielt å bli stilt ovenfor en levemåte så annerledes enn det man er vant til, og ikke minst å se hva som var kilder til glede og sorg for karakterene i boka. Ambjørnsen skriver skarpt og originalt, og som leser kan man alltid undre seg over hva som befinner seg rundt neste sving.
Drømmen om å lese 52 bøker i år ble slått ut av en helvetes legendarisk måneds-lang opplevelse jeg aldri ville vært foruten. Jeg vil lese den en gang til. Ville begynne på nytt sekundet jeg så Ambjørnsen med røyken i kjeften på baksiden av boka. Og han heter jo Haefs han og, den luring!!
På hver eneste av de 350 sidene denne boka består av bor det en le-gen-da-risk setning (foruten om de der det er flere). Dette er setninger som fikk meg til å rynke bryna, le høyt, grine og alt det andre. Ingen annen norsk bok jeg noensinne har lest har på setningsnivå vært så altoppslukende og fylt med så MYE. Det kan hende dette er og blir den beste norske romanen jeg har lest. Jeg er ikke skråsikker, er aldri det, men jeg skriver det likevel her så jeg kan se tilbake på denne fantastiske romanen og ville lese den enda en gang.
Dette er en bok jeg har hørt mye bra om, særlig fra pappa. Det ser ut som man må komme i en viss alder før man skjønner at dét på fedregenrasjonens platehylle ikke er så ille, et par år senere finner man ut at det samme er sant for biblioteket, og jeg kan si jeg skjønner godt hvorfor dette er en av hans personlige favoritter. Dette var en bok jeg ville gjøre meg fort ferdig med for å unngå pinlige «hva er det som ligger på stuebordet ditt»-spørsmålet, men som heller ble frest gjennom pga hvor bra skrevet og fengende den er. Ikke fort nok til at det ikke ble bemerket, men såpass fengte den at jeg så meg nødt til å sykle til det nærmeste biblioteket da jeg trodde de to siste sidene manglet. Det hendte en lørdag kveld da jeg støtte på noen smilevorne klassekamerater som skulle på fest, mens jeg skulle forte meg bort et sted å lese to sider av en bok. Jeg er kanskje ingen Erling Hafs, men historien om han og måten han beskrev det som var rundt han lagde skapte en krystallklar oppfatning om hvordan ting var på den tiden, hvertfall fra disse såkalte… ja, det boka heter. Uansett, heia forfattere som skriver som de snakker selv, og rull opp noe i rizzla’ene for å hedre en av de beste vi noensinne har hatt. Fem soleklare stjerner, noe tåkelagt av den bråe slutten.
Dövüş Kulübü'nü okurken yayınevinin yeraltı edebiyatı serisinde bu kitabın adını görmüştüm ve ilgimi çekmişti, iyi ki de çekmiş.
Bu tarz bir çok kitabın aksine bu kitabın yazarı "yeraltını" yani bu kitapların geçtiği dünyayı yakından tanıyor, oralarda yaşamış biri, kitabı da o dünyayı bilmeyenlerin yazmasına sinir olduğu için yazmış. Romanda otobiyografik roman havası var, bununla ilgili kesin bir bilgi edinemesem de yazarın hayatından bir çok esintiye sahip olduğu kesin, duygular, karakterler insana okudukça bunu hissettiriyor.
İlk cümle ile birlikte bambaşka bir dünyanın kapılarını aralıyorsunuz ve yazarın hafiften mizah içeren anlatımı ile hayatın farklı bir yüzünü görüyorsunuz. Beyaz Zenciler edebi bir roman sayılmaz, büyük olaylar da yok, okura hiç bilmediği yaşamlar sunuyor sadece ve bu da onu değerli kılan şey işte. Şunu da eklemeliyim ki, yazar öyle güzel anlatıyor ki insanın o üçlüye katılası geliyor, yazarın kaleme aldığı dostluk o kadar şahane ki biz "nezih" insanlar arasında bulmak çok zor olsa gerek.
I got the book with high expectations, although I think I should have seen it coming from the latest scandinavian novel that I read, that it would somehow not satisfy me. I think this book would make a great cult movie, I could almost experience it as I read through. But as a book, I think it remains very average. I somehow trust on the Turkish translation; unlike my usual attitude, I think the translator did a greater-than-average job with adapting some key dialogues.
Yes, on the one hand is a book that took me successfully to another part of the planet, to situations and people that I would never come across during a lifetime. But on the other hand, I couldn't help but find it a bit screenplay-like and dull. It has very funny parts where I actually "lol"d in public. Said again, would make a fucking great movie.
Asilerin, kaybedenlerin, hayalperestlerin, küfürbazların, günahkarların, beyaz zencilerin, aşağı tırmananların, yola çıkmaktan çekinmeyenlerin, uçurumdan atlayanların... sesi.
Kara kargalar gibi uzaklaştılar. Durdum ve öfkelenmeyi bekledim, boşuna. Bu tiplere rastladığım zaman tek hissettiğim dingin bir boş vermişlikti. Toplumun o ve onun gibi heriflerden tamamen temizlenmiş olması halinde bile - Bakunin ve Marx gibi kuvvetli temizleyiciler dahi kullanılmış olsa- yeni Kuzen Petter’lerin gece karanlığında lağımlardan yukarıya tırmanarak, bayağı söylevler çekmeleri ve etrafa ucuz yalanlar saçmaları engellenemezdi.
Bizi içimizdeki yeni ufuklara yönlendiren düşlerimiz... Ne kadar çılgın, ne kadar gerçeklerden uzak olurlarsa olsunlar, bizi canlı tutan, kan dolaşımımızı sağlayan, dünyayı ayaklarımızın altında döndüren düşlerimiz. Düşler olmaksızın birer ölüyüz bizler, ya da yeni aldıkları BMW’lerinden başka seyredecek yıldızları bulunmayan hayal fukaraları gibi ortalıkta dolaşmaya mahkum... Tanrı beni onlar kadar yoksul, onlar kadar kronik ölümcül hasta olmaktan esirgesin, Tilki Johanssen’i yaşatan illüzyonlardan, ütopyalardan versin; tropik kumsallarda bekleyen kadınların, rengarenk balıkların, mercan adacıklarının, kuytularında oynaştığı, mavi lagünlerin düşünü bağışlasın.
Daha sonra kanepeyi güneşe çektik ve içmeye devam ettik. Her şeyden e hiçbir şeyden konuştuk.
Orada oturmuş, büyük kentlerin dinamiğinin de bir anlamda vahşi doğanınkine benzediğini düşünüyordum. Filizlenen insanlar, ya da beton duvarlar arasında yavaş yavaş çürüyenler.... Koşan, yürüyen, yatan, ayakta duran, kanlı biftekler yiyen, boş karnına içip kusan insanlar... Çok çeşitlilik.
İnsan doğasındaki çeşitliliğin peşinden koştum. Bataklıktan yavaş yavaş kendini kurtaran insanlardaki inanılmaz güç. Bir de dipsizliğe doğru durmadan düşenler. Kendini yok eden çiçekler gibi, başlarını toprağa, yerkürenin öbür ucuna, Çin’e doğru sokanlar. Düşleri zengin, ancak günlük hayatı ve gerçekleri idare edemeyenler.
Asla inanma oğlum. “Senin iyiliğini istiyoruz” diyenlere inanma. Hep bizim iyiliğimizi isteyen adam, tanıdığım iktidar aşığı kişidir!
Bir daha say derdi, dünyanın aldatma üzerine kurulduğunu o zamanlardan öğrenmişti.
Okulumuz ideal bir toplum gibiydi. Amerikan toplumu gibiydi yani.
Fiziki çalışmanın, dünyadaki kötülükleri önlediğine inanan bir anlayışa göre yetiştirilmiştim. Tembellikti Almanların Norveç’i işgal etmelerine sebep olan.
“Biz ülkemiz ve halkımız için en iyiyi isteyen, en iyisini yapan ileri görüşlü, başı dik, mağrur ve cesur bir millettik. Spor müsabakalarında yarışır, dağlarda ovalarda yürüyüş yapar, gür sesimizle şarkılar söyler, temiz düşünceler beslerdik. Biz Nansen’in çocuklarıydık“ !
“Sosyalizmin ne olduğunu anlamak istiyorsak, açıp tarih kitaplarına, Nansen’in Rusya’nın ortasında, devrimin açlık çeken çocukları arasında çekilmiş resmine bakardık. İşte, sosyalizm buydu, çocuklarını bile besleyemiyorlardı. Şimdi de, Norveç’imize, dağlarımıza, vadilerimize gelmeye çalışıyorlardı! Gençliğimiz tahrip edecek, kadınlarımızın ırzına geçeceklerdi. Üstelik sınırlarımız içinde onları destekleyen işbirlikçileri de vardı, bunlar bizim demokrasimizi komünizme çevirmek için aldatılan, ya da satın alınan öğrencilerdi! Dikkatli olmalı, demokrasimizi bu sakallı yıkıcılardan korumalıydık”!
Tembeller, yani, ilerde komünist, ev hanımı ve kanun dışı kişiler olacakları tahmin edilenler, önemli derslere alınmayacaktı.
“Yeter”e bir “t” yeter !
Lillevik’in paryaları, esrarkeşleriydi bu grup,sokaktaki ayyaşlardan da beterdiler, çünkü başlarını eğmiyorlardı. Yerel gazete hep onlardan bahseder, kafelerdeki küçük burjuvaların masalarında hep onlar konuşulurdu, ahlak ve adaba aykırılığın sembolüydüler.
Utanıp sıkılmadan, çevredeki seyircilerden gelen teşvik seslerine gülerek, her tarafta, kafelerde, dükkanlarda, süpermarketlerde, merdivenlerde seviştikleri, ve sevişmeyi, yumruklaşmak ya da oynayan çocukların üzerine napalm bombası atmak kadar doğal saydıkları bir dünya.
Yazar olmayı düşleyen bir ayyaş ile, ayyaş bir yazar arasında büyük fark vardır. Benim olmak istediğim bu sonuncusu.
Yazar olmak, kitabını elinde tutmak nasıl bir şey derseniz, Düşlerimiz daha büyüktü.
Hvite niggere smakte ræv. Jeg liker Ingvar Ambjørnsen og mener han skriver svært godt i senere bøker, men denne har aldret som melk.
Karakterene er gjennomgående paddeflate og mangler dybde. De fremstår som karikaturer snarere enn mennesker, cartoonishly overdrevne typer som aldri utvikler seg eller utfordrer leseren. Språket er sterkt tidstypisk, og kombinert med at boka er lite intellektuelt utfordrende, blir det hele svært masete og slitsomt å lese. Prosaen driver videre i en endeløs strøm av kjedelige beskrivelser av ting som bare skjer, uten at noe egentlig står på spill.
Dette er så typisk 70-80 talls sosialrealisme at hadde noen skrevet dette i dag, ville det sannsynligvis blitt lest som satire. Det finnes ikke noe tydelig plott, og når en bok mangler handling, må den bæres av noe annet. Karakterstudier, tematisk dybde eller språklig presisjon. Her er det ingenting som tar den rollen.
Hele romanen er gjennomsyret av en påtatt "kulhet", og mange av situasjonene fremstår lite troverdige. Jeg var til tider underholdt, men ble oppriktig sliten av å lese boka. Den passer bedre som en ungdomsroman enn som voksenlitteratur.
Jeg hadde ikke forventet dette av Ambjørnsen, nettopp fordi jeg liker de mer moderne bøkene hans svært godt. Denne var rett og slett drit. Jeg er bare glad for at den er ferdig. Jeg ville ikke anbefalt Hvite niggere til en voksen leser.
Ayrıntı'nın yeraltı edebiyatı kitaplarını seviyorum. Haliyle Beyaz Zenciler yayınevinin bu serisinden olunca dikkatimi çekti.
Ingvar Ambjornsen Norveç Edebiyatı'ndan okuduğum ilk yazar (Knut Hamsun okumadım henüz, evet). Hakkında çok da bilgi sahibi olmadığım ama Norveç denince sorunsuz, dertsiz, bizim gibi toplumlara nazaran epeyce 'yukarılarda' yaşayan mutlu-huzurlu bir topluluğun ülkesi canlanırdı gözümde. Kitap elbette bu imajı yıkmadı ama refah düzeyinin yüksek olmasının herkesi memnun kılabilen bir özellik olamayabileceğini de aklımın bir köşesine sokmuş oldum :)
Toplum dışına itilmiş değil de kendini o toplumdan soyutlamış, her türlü ideal, ideoloji ve düzen karşıtı, genellikle 'kafası güzel' yaşayan bir grup insanın yaşamını anlatan, anlatırken karşı olduğu o ideoloji ve düzene fazlaca dokundurmayı ihmal etmeyen, otobiyografik özellikte ve muhtemelen epeyce 'kafası güzel' şekilde yazılmış iyi bir yeraltı edebiyatı örneği. Ait olmadığımız hatta yakından bile şahit olmadığımız farklı hayatları okumanın ayrı bir keyfi oluyor. Bu kitap da o keyfi yaşattı.
Kanskje den mest underholdende boka jeg har hørt på lydbok. Og lest for den saks skyld! Innlest av Trond Brænne, som jeg tror at skal ha mye av æren for at jeg likte boka så godt. Han leser med masser av innlevelse og evner å få frem de viktige og morsomme poengene som en kanskje ikke får med seg om en leser på egenhånd.
Tittelen plager meg mye gjennom hele boka da n***** for lengst er et utgått begrep bare brukt av de som har lav hjernekapasitet. Karakterene som bruker ordet i denne boka klarer jo fint å bekrefte dette.
Boka får forsåvidt fint frem hvorfor ordet ikke skal brukes til å betegne mennesker med en annen hudfarge, da det her helt klart blir brukt som et skjellsord.
İlk defa lise sonda okumuş ve çarpılmıştım. Yıllar sonra tekrar okudum ve tekrar çarpıldım. Kitapların işlevlerinden birisi olan bizi kendi hayatımızdan uzaklaştırıp başka kişiler - yaşamlar olmamıza vesile olma halini çok iyi başaran bir roman.
Man skal lete lenger etter en bok hvis stemme resonnerer like godt med hvordan egne tanker utarter seg. Ingvar Ambjørnsens roman har et følelsesspenn uten sidestykke i norsk litteratur, og om man er på leit etter en bunnsolid leseropplevelse med både latter og tårer, så make it this one.
En beretning om livet som utstøtt «freaker» på livets safari og leting etter mening.
En verden der ingenting varer evig, bortsett fra ekte vennskap og store drømmer. Venner som tror på deg og alltid har ryggen din, og drømmer som holder deg i live.
Veien er kort fra elendighet til eufori. Friheten og ansvarsløsheten kan ikke vare for alltid.
Boken er både morsom og trist, nostalgisk og fantastisk. 🤍
My brother gave me this book for Christmas. He meant it was time for me to start reading something else than all the fantasy novels that are filling my bookshelves... I am more than willing to try something new, but it is one catch about it... It's in Norwegian! Well, yeah, I am from Norway, but I love reading English books. So for next time... Give me an English book!
The book itself is very different from what I have read earlier. I mostly read about fantasy and the super natural, or mysteries and crime novels. This book is about the outsiders (alcoholics, drug-users, criminals and prostituted) that walks in the dark alleys of Oslo. It is a strong story, viewed from the perspective of a young alcoholic writer and his life among the other outsiders in Oslo. The perspective of this book is so different from everything I have read and heard before. It has given me a different perspective of "the outsider’s" altogether. I feel a lot more sympathy for them now.
The book was separated into three different parts. First part is from the main characters adulthood, the second from his childhood, and the third from his youth. It was a little weird, already knowing what he would become when I read the two last parts… It didn’t give me too much to look forward to… Well, well.
The book had a strong, stirring story, but is not something that I would have picked out for myself. I don't mind reading a book like this again, but I think I will stick to my fantasy novels. (You can keep trying, my brother. To rip me away from the fantasy novels but I'll admit it is a very small chance that you will succeed... But, keep your hopes up, a miracle can happen... ^.^)
Norveç'teyiz. Yer altı edebiyatının iyi bir örneği. Bohem umursamaz herkesten ve kendinden nefret eden bir tip Haefs. Charly ve Rita ile beraber ayrılmaz bir üçlüler. Otoriteden ve her türlü tahakkümden nefret ediyorlar. Çalışmaktan nefret ediyorlar. Uzun dönemli planları yok. Tek planları yarına çıkabilmek. Ellerine geçen tüm parayı içkiye ve uyuşturucuya yatırıyorlar. Ölmedikten sonar hayat gayet güzel. Soğuk, açlık, evsizlik, parasızlık geçici ve katlanılır problemler. En kötü ihtimalle küçük hırsızlıklar var. Karnlarını doyuracak kadar çalıyorlar. Zengin olmak akıllarına bile gelmiyor. Hiç bir hırsları yok. Çiçek çocuklar bunlar.
Syntes denne startet litt masete; skjønte meg ikke helt på skrivestilen. Men etter hvert viste det seg at det er den som drar hele fortellingen fram og får denne boka til å være både morsom og på sett og vis varm, selv om det er mye elendighet ute å gå. Ambjørnsen beskriver et miljø jeg har særdeles lite kjennskap til, og jeg syntes det var veldig interessant. Han får beskrevet miljøet på en måte som får det til å virke helt naturlig å bo i et hus hvor det er minusgrader inne og rotter på kjøkkenet, rappe biler, bo i telt, bruke opp trygda på dop, ha en bror på asyl osv. God lesning.
Historien er gripende, men jeg savner at Ambjørnsen utforsker hvorfor det ble som det ble. Hvorfor havner disse smarte ungdommene så til de grader utpå? Er det Charlie som leder av ut i fortapelsen? Passer de bare ikke inn i datidens system fordi de Tenker Sjæl? Rita er den eneste med traumer i bagasjen, men samtidig den som har alt mest på stell til gutta kommer og drar henne vekk fra alt fornuftig. At hun skulle ende opp på heroin virker bare ikke sannsynlig, men kanskje var det sånn det var når man ukritisk prøvde alt av rusmidler og ikke hadde ambisjoner utover de rent kunstneriske?
Jeg har hørt mye bra om denne boka. Den skulle være full av svart humor. Humoren består imidlertid av vendinger som «frekk som flatlusa», «snytt ut av nesa på Hitler». Morsomt?
Karakterene er flate. De beskrives med superlativer.
Livet på bånn skildres godt, men når karakterene ikke har evne til selvrefleksjon, og boka heller ikke har et plot, blir dette utrolig kjedelig.
Boka gjør seg nok godt som ungdomsroman, men den er ikke for voksne.
Jeg liker altså Ambjørnsens bøker! Dette var en av de første jeg leste tror jeg? Følte jeg bare var med i boka, levende forklart og gikk fort selv om den er tjukk. Anbefaler veldig Dronningen sover av han, han bare virkelig kan skrive!
kitap bitti, elimde. düşünüyorum, ne düşünmem gerektiğini tartıyorum, duygularım karman çorman ne hissedeceğimi bilemiyorum. çok keyifliydi bitmesin isterdim, okuma boyu ikinci bir hayatım varmış gibi hissettim.