Å holde pusten er en roman om å få besøk fra barnevernet, om å ha en kjæreste som ligner på en firfisle, og venner som lever i en annen virkelighet. Det handler om å ha en mor som er syk, en far i Kristiansand, en lillesøster som ikke vil på skolen. Å holde pusten er en historie om en seksten år gammel jente. Det handler om å være barn, og om å holde på å bli voksen. Men mest av alt handler det om å holde ut. Holde fast. Og holde sine egne folk samlet.
ok nytt begrep jeg kom på nå. Dette er en. Situasjonsbok. Jeg har lyst til å støtte norsk litteratur, men ofte er det bare at det som står bakpå boka, den ene setningen som beskriver bokas utgangspunkt, er hele boka. Det er ingen ytre handling eller stor konflikt som driver karakterene fremover, de bare eksisterer. Sånn her er denne boka også. Mye av den er ikke engang satt i nåtid, det er mange tilbakeblikk. Men her synes jeg det er gjort riktig! Den er lettlest, kapitlene/scenene er typ 2-3 sider lange. Leste hele på én dag.
Noen bøker er det bare kjedelig og repetitivt at det ikke er noen ytre handling, men her er den fin. Det er ikke bare lange, kjedelige scener som ender med en setning som liksom skal treffe. Den er sårbar og relasjonene virker genuine, selv om det hadde vært gøy å høre mer om moren og egentlig også faren (for hvorfor faen gjør han ikke noe med at kidsa hans blir meganeglisjert?) Men så skjønner jeg jo at som en overveldet sekstenåring, blir de jo perifere folk i livet ditt. Moren er ikke så mye en person, som hun er skittentøy og gamle tallerkner hun må rydde opp. Anyways, bra bok.
Noe mer umodent språk enkelte steder - men herregud for en bok!!! Fantastisk debutroman av ei ung kvinne som virkelig fanger hvordan det er å vokse opp i en familie som ikke har alt på stell. Så fin, vond og bemerkelsesverdig!
Dette er en modig bok. Den er rå, ærlig og hjerteskjærende. Språket bærer historien grasiøst, og overlater lite til fantasien. En vakker roman om kjærlighet mellom søstre, og det normale i det unormale. Anbefales på det varmeste.
En vond, men fantastisk bok om en mistet barndom, en syk mor og hvordan det er å vokse opp i vanskelige forhold. Denne historien kommer til å sitte igjen lenge
Jeg er skikkelig imponert over denne boka. Forfatteren er en ung debutant, og det er bare noen veldig få tilfeller av umodent språk som avslører alderen hennes. Historien om de to søstrene som i stor grad må klare seg sjøl fordi moren er manisk depressiv er rørende og trist, men også søt og morsom. Temamessig og språklig minner den litt om "Og været skiftet og det ble sommer og så videre" av Pedro Carmona-Alvarez. Alle som jobber med ungdom bør egentlig lese denne, den gir en stemme til de barna som man skjønner sliter med noe, men som aldri gir uttrykk for hva det er. Jeg kommer til å anbefale denne til både elever og ansatte. Gleder meg til å lese mer av forfatteren!
En sår bok som overrasket meg litt. Til tross for at den opplevdes som ganske enkel for min del, satt jeg likevel igjen med en litt trist følelse i kroppen i lang tid etter at jeg hadde lest den ut. Det var bare et eller annet forfatteren klarte å fremkalle i meg gjennom skrivingen sin, og jeg endte opp med å like den ganske godt. Boken handler blant annet om å få besøk fra barnevernet og ha en mor som er syk. Om å være barn og bli voksen. Om å holde ut.
"Og jeg vet ikke hvorfor, men jeg forteller han at ting ikke akkurat går på skinner. At dagene er sorte og lange som lakrissnører."
The writing isn't bad, but there is too little of it. There were quite a few interesting ideas in the book, but there is not enough "meat on the bones", and it ends up being a bit predictable, and "easy".