What do you think?
Rate this book
KonspiraNorge
«Israel stod bak terrorhandlingene 22. juli!» «Amerikanerne sprengte selv World Trade Center!» «Politikere og EU-byråkrater ønsker å snikislamisere Europa!» «Jens Stoltenberg er i virkeligheten jøde!»
Påstander som dette dukker jevnlig opp i norske nettdebatter. Stadig flere hører dem fra kolleger, venner eller kjente. Felles for påstandene er at de er konspirasjonsteorier som hevdes å avdekke skjulte maktforhold og vise at tilsynelatende tilfeldige hendelser er del av en hemmelig agenda.
Oppfatninger med utspring i amerikansk høyrekstremisme har fått fotfeste hos flere etablerte samfunnsdebattanter. Mistro til medier, politikk og vitenskap har ført enkelte tilhengere av alternativ medisin over i holocaustbenektelse. Eurabiaforestillingene som inspirerte massemorderen Anders Behring Breivik, er høyst levende også i Norge.
Konspirasjonsteorier tilbyr en sammenhengende verdensforståelse som kan undergrave det demokratiske systemet og i verste fall føre til vold og terror.
John Færseth tar oss med på en reise i det norske konspirasjonslandskapet, et landskap som på samme tid er både komisk og skremmende.
Påstander som dette dukker jevnlig opp i norske nettdebatter. Stadig flere hører dem fra kolleger, venner eller kjente. Felles for påstandene er at de er konspirasjonsteorier som hevdes å avdekke skjulte maktforhold og vise at tilsynelatende tilfeldige hendelser er del av en hemmelig agenda.
Oppfatninger med utspring i amerikansk høyrekstremisme har fått fotfeste hos flere etablerte samfunnsdebattanter. Mistro til medier, politikk og vitenskap har ført enkelte tilhengere av alternativ medisin over i holocaustbenektelse. Eurabiaforestillingene som inspirerte massemorderen Anders Behring Breivik, er høyst levende også i Norge.
Konspirasjonsteorier tilbyr en sammenhengende verdensforståelse som kan undergrave det demokratiske systemet og i verste fall føre til vold og terror.
John Færseth tar oss med på en reise i det norske konspirasjonslandskapet, et landskap som på samme tid er både komisk og skremmende.
- GenresNonfictionHistory
334 pages, Hardcover
First published August 28, 2013
4 people are currently reading
43 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 10 of 10 reviews
November 22, 2020
God innføring i konspirasjonsteorier generelt, og det norske konspimiljøet spesielt. Færseth dekker veldig godt både bakgrunnen for at noen mennesker trekkes mot konspirasjonsteorier, og hvilke interne mekanismer som gjelder i konspirasjonsmiljøet.
Selv om Færseth behandler det norske miljøet med respekt, er det noen elleville passasjer i boken som er direkte morsomme – sådan ufrivillig fra de involverte sin side. Andre ganger er det både trist og skummelt, og det var spesielt opplysende å få et innblikk i miljøet rundt nettsteder som Nyhetsspeilet og Steigan.no.
Andreutgaven av boken er fra 2017 og fanger såvidt opp at Donald Trump ble valgt til president. Jeg håper at Færseth kommer med enda en ny utgave – jeg føler har skjedd mye på denne fronten bare de siste årene.
Selv om Færseth behandler det norske miljøet med respekt, er det noen elleville passasjer i boken som er direkte morsomme – sådan ufrivillig fra de involverte sin side. Andre ganger er det både trist og skummelt, og det var spesielt opplysende å få et innblikk i miljøet rundt nettsteder som Nyhetsspeilet og Steigan.no.
Andreutgaven av boken er fra 2017 og fanger såvidt opp at Donald Trump ble valgt til president. Jeg håper at Færseth kommer med enda en ny utgave – jeg føler har skjedd mye på denne fronten bare de siste årene.
November 13, 2013
In KonspiraNorge, journalist and writer John Færseth explores how and why conspiracy theories have established themselves in Norway, how they’re found in different forms across the political spectrum, and the changes taking place as different conspiracy movements shift focus, morph and feed into each other.
I thought Anders Behring Breivik and the events of July 22nd 2011 would loom large in KonspiraNorge, but instead they form the backdrop of this wider more general discussion, which, as a relative newcomer and outsider when it comes to Norwegian society and politics, I appreciated. The first third of the book actually focuses on the US, where conspiracies of the type we meet today, particularly concerning the Illuminati, Bilderberg group, and Freemasons seem to have been born.
New World Orders and anti-Semitic conspiracies, and the frightening frequency and strength with which they continue to crop up both on the conservative right, where they are best known, and occasionally liberal the left, form the backbone of the book. The focus shifts, disappointingly briefly it must be said, to conspiracies surrounding Islam and Eurabia towards towards the end, at which point Færseth also touches a slightly more contemporary phenomenon, that of the slow cross-pollination between the traditionally male-dominated realm of conspiracy theory (with its negative focus on global politics) and the female-dominated New Age/alternative medicine (with its positive focus on self). ‘Conspirituality’ is the overlap in the venn diagram of paranoid thinking that is typified by ideas such as vaccines containing mind-controlling nanotechnology.
The interviews Færseth conducts with both well-known purveyors of conspiracies, including writers and editors for the notorious Nyhetsspeilet, and the odd members of general public who seemed to have been sucked in, are revealing and interesting and set the book apart from what is occasionally a retread of familiar ground. What’s frightening and fascinating in equal measure is just how often the interviews reveal how those taken in by conspiracy theories have misapplied useful critical thinking principles – asking questions, following what the evidence tells you, being weary of arguments from authority, etc. – to arrive at some quite outlandish conclusions. Arguing with conspiracy theorists is often a Sisyphean task: picking holes in one source often just leads to them referring to another equally unreliable source, they’ll often shift the conversation to other things, or they’ll tend to focus on unresolved, small, peripheral details in the belief they’re enough to undermine the mountains of evidence to the contrary.
Just this afternoon as I was finishing up this review I saw this 9/11 Truther documentary shared Facebook and described as “by far one of the best documentaries I've ever seen” and followed up by "... at least my opinion is based on information from both sides you're just being narrow minded. The official report is scientifically impossible even a school kid would know that".
Although it sounds a little defeatist, it’s not about convincing those that are already taken in by a particular conspiracy: ‘you can’t reason someone out of something they didn’t reason themselves into’, although it does occasionally happen. It’s far more effective to inoculating people by giving them the tools to apply sceptical thinking appropriately. Færseth is right to point out that this begins by focusing on the current generation of young adults and children, who have unprecedented access to information and need to form good habits of source criticism and critical thinking to help them filter the good from the bad – beginning with fact-checking before clicking like or share the next time they see something on Facebook.
For those masochists who do wish to take on conspiracy theories via internet forums, conversations or debates, Færseth has some sound advice which I think bear repeating:
- Be polite (it’s far too easy to forget this but it helps your cause no end).
- Don’t go in without hard facts, especially in discussions with people who deeply invested in the topic and could readily trip you up.
- Avoid falling foul of Godwin’s Law or Reductio ad Hitlerum.
- Don’t be afraid to admit if your opponent is right about something (if you are sure they are) whilst at the same time continuing to dissect other arguments about which they are not .
- Stick to the point and avoid letting the discussion sprawl into none-related areas.
There is some cheeky humour dotted throughout KonspiraNorge, not least in some of the brilliant subheadings (the highlight of which is ‘Hitler was a gay magician’), which help soften the occasional bouts of despair you feel for humanity, but it lacks the same charm and wit found Jon Ronson’s comparable Them, which I thoroughly recommend.
Whilst certainly engaging and informative, I can’t help but feel that KonspiraNorge would have been all the more compelling with some tighter editing. By way of example, discussions of conspiracies surrounding former Norwegian Prime Minister Jens Stoltenberg and whether or not he is really a Jew are introduced and scattered throughout the book but we have to wait until two thirds into the book before we come to a chapter dedicated to the matter, and even then it is largely focused on holocaust denialism, which is covered in earlier section. This is one of many ideas which sprawl over several chapters, creating needless repetition that clogs things up.
For all its flaws in structure, KonspiraNorge is a good, critical, even-handed - and occasionally genuinely terrifying.
I thought Anders Behring Breivik and the events of July 22nd 2011 would loom large in KonspiraNorge, but instead they form the backdrop of this wider more general discussion, which, as a relative newcomer and outsider when it comes to Norwegian society and politics, I appreciated. The first third of the book actually focuses on the US, where conspiracies of the type we meet today, particularly concerning the Illuminati, Bilderberg group, and Freemasons seem to have been born.
New World Orders and anti-Semitic conspiracies, and the frightening frequency and strength with which they continue to crop up both on the conservative right, where they are best known, and occasionally liberal the left, form the backbone of the book. The focus shifts, disappointingly briefly it must be said, to conspiracies surrounding Islam and Eurabia towards towards the end, at which point Færseth also touches a slightly more contemporary phenomenon, that of the slow cross-pollination between the traditionally male-dominated realm of conspiracy theory (with its negative focus on global politics) and the female-dominated New Age/alternative medicine (with its positive focus on self). ‘Conspirituality’ is the overlap in the venn diagram of paranoid thinking that is typified by ideas such as vaccines containing mind-controlling nanotechnology.
The interviews Færseth conducts with both well-known purveyors of conspiracies, including writers and editors for the notorious Nyhetsspeilet, and the odd members of general public who seemed to have been sucked in, are revealing and interesting and set the book apart from what is occasionally a retread of familiar ground. What’s frightening and fascinating in equal measure is just how often the interviews reveal how those taken in by conspiracy theories have misapplied useful critical thinking principles – asking questions, following what the evidence tells you, being weary of arguments from authority, etc. – to arrive at some quite outlandish conclusions. Arguing with conspiracy theorists is often a Sisyphean task: picking holes in one source often just leads to them referring to another equally unreliable source, they’ll often shift the conversation to other things, or they’ll tend to focus on unresolved, small, peripheral details in the belief they’re enough to undermine the mountains of evidence to the contrary.
Just this afternoon as I was finishing up this review I saw this 9/11 Truther documentary shared Facebook and described as “by far one of the best documentaries I've ever seen” and followed up by "... at least my opinion is based on information from both sides you're just being narrow minded. The official report is scientifically impossible even a school kid would know that".
Although it sounds a little defeatist, it’s not about convincing those that are already taken in by a particular conspiracy: ‘you can’t reason someone out of something they didn’t reason themselves into’, although it does occasionally happen. It’s far more effective to inoculating people by giving them the tools to apply sceptical thinking appropriately. Færseth is right to point out that this begins by focusing on the current generation of young adults and children, who have unprecedented access to information and need to form good habits of source criticism and critical thinking to help them filter the good from the bad – beginning with fact-checking before clicking like or share the next time they see something on Facebook.
For those masochists who do wish to take on conspiracy theories via internet forums, conversations or debates, Færseth has some sound advice which I think bear repeating:
- Be polite (it’s far too easy to forget this but it helps your cause no end).
- Don’t go in without hard facts, especially in discussions with people who deeply invested in the topic and could readily trip you up.
- Avoid falling foul of Godwin’s Law or Reductio ad Hitlerum.
- Don’t be afraid to admit if your opponent is right about something (if you are sure they are) whilst at the same time continuing to dissect other arguments about which they are not .
- Stick to the point and avoid letting the discussion sprawl into none-related areas.
There is some cheeky humour dotted throughout KonspiraNorge, not least in some of the brilliant subheadings (the highlight of which is ‘Hitler was a gay magician’), which help soften the occasional bouts of despair you feel for humanity, but it lacks the same charm and wit found Jon Ronson’s comparable Them, which I thoroughly recommend.
Whilst certainly engaging and informative, I can’t help but feel that KonspiraNorge would have been all the more compelling with some tighter editing. By way of example, discussions of conspiracies surrounding former Norwegian Prime Minister Jens Stoltenberg and whether or not he is really a Jew are introduced and scattered throughout the book but we have to wait until two thirds into the book before we come to a chapter dedicated to the matter, and even then it is largely focused on holocaust denialism, which is covered in earlier section. This is one of many ideas which sprawl over several chapters, creating needless repetition that clogs things up.
For all its flaws in structure, KonspiraNorge is a good, critical, even-handed - and occasionally genuinely terrifying.
March 3, 2018
Utgangspunktet mitt for å lese om konspirasjonsteori er vel at jeg har oppdaget at det finnes folk som faktisk mener at Jorda er flat. Ja, sånn helt seriøst. Og jeg har, til min store overraskelse, funnet ut at jeg har opptil flere «truth’ere» i min middelbare omgangskrets. Ok, kanskje ikke folk jeg møter hvert år, men likevel... Derfor: Da jeg fant frem denne boka, var målet mitt å lese om ulike konspirasjonsteorier for å skjønne hvor de kom fra, psykologisk og kulturelt etc., samt at jeg ønsket å se kort hvilke «fakta» de var basert på. Videre ville jeg gjerne ha motargumenter mot disse «fakta». Og alt kunne gjerne ha referanser så jeg eventuelt kunne sjekke detaljene selv, om det skulle melde seg en akutt lyst for det.
«KonspiraNorge» er ikke den boka jeg beskriver over. Den er litt for lang for min del og litt rotete. Men den er basert på et tilsynelatende godt stykke arbeid og har godt med referanser. Videre likte jeg faktaboksene og motargumentene mot noen av konspirasjonsteoriene (f.eks. om Holocaustbenekterne). Boka jeg ønsket å lese inneholder enda mer av dette, og noe mindre detaljer om Ola KonspiraNordmann.
Oppsummeringen det siste kapittelet har noen bra punkter om det å argumentere mot konspirasjonsteoretikere:
• Det er frustrerende å diskutere med mennesker som «bare stiller spørsmål».
• Konspirasjonsteoretikere sitter ofte på en uuttømmelig mengde mer eller mindre tvilsomme kilder. Når poengene i én YouTube-video motbevises, svarer de bare med lenker til nye videoer.
• En annen strategi de bruker er å skifte tema når noe blir motbevist. Kan kollapsen av Twin Towers likevel forklares uten bruk av eksplosiver? Javel, men hva så med «WTC Building 7» rett ved siden av, som kollapset flere timer senere…?
• En tredje strategi de bruker er å fokusere på en enkel, gjerne perifer detalj, f.eks. et mulig omstridt bilde/bevis for Holocaust eller månelandingen, som om det skulle være det eneste beviset som finnes for at hendelsene faktisk har funnet sted.
Et oppsummerende sitat:
«I det store og hele er jeg, etter å ha tilbrakt flere titalls timer med å forsøke å diskutere med konspirasjonsteoretikere, tilbøyelig til å si meg enig med forfatteren Jonathan Kay: Konspirasjonsteoretikere lar seg vanskelig helbrede. Det man derimot kan gjøre, er å vaksinere andre og slik forhåpentligvis hindre at de blir smittet. Denne vaksinen går først og fremst ut på å fremme kritisk tenkning og faktasjekking.»
Karakter 2 ut fra hvordan jeg likte den (=ok), 2 for en del rot, 3 ut fra en noe mer objektiv vurdering av hva boka leverer ut fra det den muligens søker å oppnå. Siden rating er subjektiv, går jeg likevel for 2.
Etter et dykk ned i den klaustrofobiske konspirasjonskulturen blir historier som Månekameleonenes sammensvergelse i Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. aldri mer helt de samme...
«KonspiraNorge» er ikke den boka jeg beskriver over. Den er litt for lang for min del og litt rotete. Men den er basert på et tilsynelatende godt stykke arbeid og har godt med referanser. Videre likte jeg faktaboksene og motargumentene mot noen av konspirasjonsteoriene (f.eks. om Holocaustbenekterne). Boka jeg ønsket å lese inneholder enda mer av dette, og noe mindre detaljer om Ola KonspiraNordmann.
Oppsummeringen det siste kapittelet har noen bra punkter om det å argumentere mot konspirasjonsteoretikere:
• Det er frustrerende å diskutere med mennesker som «bare stiller spørsmål».
• Konspirasjonsteoretikere sitter ofte på en uuttømmelig mengde mer eller mindre tvilsomme kilder. Når poengene i én YouTube-video motbevises, svarer de bare med lenker til nye videoer.
• En annen strategi de bruker er å skifte tema når noe blir motbevist. Kan kollapsen av Twin Towers likevel forklares uten bruk av eksplosiver? Javel, men hva så med «WTC Building 7» rett ved siden av, som kollapset flere timer senere…?
• En tredje strategi de bruker er å fokusere på en enkel, gjerne perifer detalj, f.eks. et mulig omstridt bilde/bevis for Holocaust eller månelandingen, som om det skulle være det eneste beviset som finnes for at hendelsene faktisk har funnet sted.
Et oppsummerende sitat:
«I det store og hele er jeg, etter å ha tilbrakt flere titalls timer med å forsøke å diskutere med konspirasjonsteoretikere, tilbøyelig til å si meg enig med forfatteren Jonathan Kay: Konspirasjonsteoretikere lar seg vanskelig helbrede. Det man derimot kan gjøre, er å vaksinere andre og slik forhåpentligvis hindre at de blir smittet. Denne vaksinen går først og fremst ut på å fremme kritisk tenkning og faktasjekking.»
Karakter 2 ut fra hvordan jeg likte den (=ok), 2 for en del rot, 3 ut fra en noe mer objektiv vurdering av hva boka leverer ut fra det den muligens søker å oppnå. Siden rating er subjektiv, går jeg likevel for 2.
Etter et dykk ned i den klaustrofobiske konspirasjonskulturen blir historier som Månekameleonenes sammensvergelse i Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. aldri mer helt de samme...
February 16, 2025
I denne boka om konspirasjonsteorier, med utgangspunkt i omfanget de har i Norge, klarer John Færseth på en god måte å kombinere humor med alvor. Her får vi innsikt i alt fra UFO-klubber til politisk radikalisering - og innflytelsen vi har fått fra USA blir også nøye undersøkt.
Færseth er en fyr med gode fagkunnskaper og et undersøkende blikk, og boka er velskrevet og interessant. Boka er også (dessverre) meget relevant. Utgaven jeg leste kom ut i 2016, og i ettertid har falske nyheter og KI dominert i nyhetene som nye utfordringer.
God lesning! Anbefales!
Færseth er en fyr med gode fagkunnskaper og et undersøkende blikk, og boka er velskrevet og interessant. Boka er også (dessverre) meget relevant. Utgaven jeg leste kom ut i 2016, og i ettertid har falske nyheter og KI dominert i nyhetene som nye utfordringer.
God lesning! Anbefales!
March 27, 2021
Kjøpte boken i 2013 eller 2014 da Færseth var på besøk på Absalon i Bergen.
Kjøpte digital utgave og tok meg endelig tid til å lese den.
like aktuell i dag som i 2013.
Tar grundig for seg konspirasjonsteorier og hvordan disse har utviklet seg fra starten frem til i dag.
Både morsom og skremmende.
Behandler konspirasjonsmiljøet med respekt, gjør ikke narr av dem.
Kjøpte digital utgave og tok meg endelig tid til å lese den.
like aktuell i dag som i 2013.
Tar grundig for seg konspirasjonsteorier og hvordan disse har utviklet seg fra starten frem til i dag.
Både morsom og skremmende.
Behandler konspirasjonsmiljøet med respekt, gjør ikke narr av dem.
July 17, 2017
Veldig interessant bok som anbefales på det sterkeste!
October 20, 2014
Utførlig om forskjellige konspirasjonsideer og -teorier, i Norge, men også mye fra USA, og med enkelte sveip innom andre land og kulturområder. Tidvis litt slitsomt, men det har med emnet å gjøre, ikke forfatteren. Nokså imponert over at han orker å holde på. Jeg har stiftet et slags bekjentskap med enkelte av de omtalte i boken, og vet med meg selv at jeg i alle fall ikke holder ut. Men det er et interessant fenomen. Noen ganger komisk og noen ganger ordentlig skremmende. Absolutt verdt å vite noe om.
July 9, 2014
En tankevekkende bok som viser til konspirasjonsteorienes utfoldelse. Liker blandingen av forskjellige saker og historier i boken, og spesielt om de delene som tar for seg forhold i Norge. Er på ingen måte overrasket over de forskjellige miljøene i Norge, men desto mer undrende til hva fremtiden har å by på.
October 2, 2013
Veldig bra om norske konspirasjonsteorier. John Færseth har gjort en veldig god jobb med å dykke ned i de mørkeste delene av norsk konspiranoia.
November 11, 2013
Grei gjennomgang, og sikkert strålende for de mest interesserte. For meg med en litt tilfeldig interesse for konspi-gjengen ble det litt mye.
Displaying 1 - 10 of 10 reviews