Sonen har sona straffa si, han ynskjer hemn. Broren leitar etter ljos og frelse. Faren byggjer gravhaugar. Mora ropar frå dødsriket.
"Oskespiralen" er ei forteljing om to brørs oppgjer med fortida, ein far med umenneskeleg framferd og ei ur som er i ferd med å losne over heimegarden. I Leander Djønnes særeigne prosa blir valden og raseriet som gjennomstrøymer denne slekta skildra med nådelaus kraft.
Fantastisk. Helt vilt bra. Hvordan er det mulig å skrive så levende, lett og drivende om denne tematikken? Den første halvannen siden er litt utilgjengelig, men så raser romanen inn over deg som et steinras. Ekstremt mørk og dyster, men så durabelig god. Og så utrolig lite konstruert? Det bare flyter. Nei, denne romanen blir nok stående som noe av det beste jeg har lest.
Omtale av Oskespiralen av Leander Djønne, 2022 Ein mørk og brutal fortelling om å vere knytt fast i barndomen. Personane har ikkje namn, dei er Mora, Faren, Sonen og Broren. Dei to siste er tvillingar. Barndomen var brutal med ein tyrann av ein far. Garden er veglaus, og ligg i eit vestlandslandskap. Sonen er på veg ut av fengsel i starten av boka. Han har vore på ein anstalt. Broren har livet meir på stell, men skammar seg for at han ikkje har fortalt broren at mora ikkje lever. 9 år har gått utan at dei har hatt kontakt. Broren jobbar med gallupundersøkingar, han likar å ha full kontroll og er aktiv kristen. Når Sonen ringer, startar ei reise heimover. Og heime er faren, og han er ikkje god. Språket i romanen er spesielt. Skildringar av stein, fjell, fukt og regn er monumentale og levande. Alle fire fortel, frå verda til dei levande og dei daude. Det er mange bibelvers fletta inn, for Broren prøver å frelse Sonen. Det er ein kristenplikt, tenker han. Bibelversa står i kontrast til alt det mørke som er i dei og rundt dei. Kom heim, seier det. Der ventar hemnen. Boka er brutal og vond å lese, men ho er sterk og god. Han vann P2-lytternes romanpris i 2022. Eg høyrde han snakke om boka på Bjørnsonfestivalen i 2023.
29 i 2023: Fyttigrisen, dette var mørke saker. Han skriver en ganske så drøy nynorsk; det er som om den er hugget ut av stein. Jeg var litt skeptisk etter 3 kapitler, for det var ganske sært. Men så tar det en litt mer forståelig form, og jeg synes det er dødsbra. Krever litt av lesernen, og du må tåle både overnaturlige hendelser og noen forferdelige skjebner....
«Det var fjellet si tid. Steinen si tid. Ei tid menneska ikkje begrip der dei klamrar seg til hastige lagnader og går attende til jord i same stund dei er komne inn i verda.»
Bekmørk magisk realisme i Jon Fosse-land. Høyst originalt og sterkt av debutant og mottakeren av Lytternes romanpris. Her handler det om to brødre – Sonen og Broren, og om Mora og Faren. Og det handler om tid og hevn, men det finnes også «eit skimrande ljos».
Ble bergtatt av denne beksvarte og tragiske historien som utspiller seg i en beksvart fjordarm i Hardangerfjorden et sted stort sett et pøsende regnvær. Mørkere enn dette kan det bare ikke bli.
Språket - en blanding av nynorsk og dialekt - passet som hånd i hanske til hendelsene og det overnaturlige. Til tider følte jeg meg uvel med boka, men angrer ikke på valget fra min bibliotekar.
Ebok, nynorsk. Så reportasje på Dagsrevyen om Dønne som har fått gode kritikker for sin debutroman, og fattet interesse. Var heldigvis ikke mer enn et par uker kø, så fikk jeg kloa i denne. Interessant om vold og sekterisme.