Vi kunne ha blitt en sånn familie som man leser om i avisa, tenker Dyveke. Det stakkars, ensomme mennesket som ligger og dør i sitt eget hjem. Og så går det uker og måneder, av og til år. Og man leser og tenker; men hva med husleia? Hva med kommunale avgifter og avisabonnement og naboer? Og deretter; hva med familien? Det måtte vel om ikke annet finnes en eller annen fjern tremenning eller et søskenbarn som kunne tatt litt ansvar? Og til slutt den fortrøstningsfulle påminnelsen; at dette skjer andre – de barnløse – takk og lov for at man har barn! For det er vel ingen som ligger og råtner opp i sitt eget hjem når man har barn?
Dyveke, Benedikte og Steffen er søsken, men har ingenting til felles bortsett fra en fraværende og alkoholisert far. Når han blir alvorlig syk, rives de tre ut av sine egne kompliserte liv og tvinges å forholde seg både til faren og til hverandre.
Men er blod tjukkere enn vann? Har man plikt til å utføre omsorg bare fordi man er i familie? Og er det sant at det du ikke fikk som barn, er det du vil søke etter resten av livet?
Heidi Linde er født i Asker i 1973. Hun har gått på forfatterstudiet i Bø og er utdannet manusforfatter fra den Norske Filmskolen på Lillehammer. Hun debuterte med barneboka Myggstikk i 1998, og i 2002 kom den første romanen Under bordet. Hun har også skrevet radiodramatikk, og gikk av med seieren i den nordiske hørespillkåringen i Helsinki i 2008 for hørespillet Schmokk.
[4.5/5.0] En gripende historie om en . Klassisk norsk sosialrealisme, der altså.
I motsetning til «Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet» er det ikke noe humor i «Strak arm». Her er det bare hyperrealistisk samtidsdrama der ingen kommer med vittigheter, verken karakterene eller fortellerstemmen. Selv om jeg likte «Hva hun klager over …» veldig godt, føles «Strak arm» enda mer ekte og røsker enda kraftigere i sjela, nettopp på grunn av mangelen på humor. Det blir på en måte enda mer ekte.
Historien er oppfinnsom og fin, der det til og med er plass til en liten . Persongalleriet er lite nok til at man blir godt kjent med alle.
Linde skriver som alltid flott. Språket er relativt enkelt, konsist og rett fram, og passer historien og sjangeren godt. Det er lite plass til poetiske beskrivelser og malende bilder. Det fins riktignok forfattere som skriver nydelige og gripende historier med et fantastisk poetisk språk og med masse humor (Ja, Saabye Christensen, jeg tenker på deg), men da blir gjerne bøkene minst to-tre ganger så omfangsrike. Vil man derimot ha rå, varm, og oppslukende realisme i komprimert form, er Linde svaret.
Det var utrolig vanskelig å få oversikt over persongalleriet og tidslinjen, men mot slutten kom det jeg synes var mest interessant om relasjonene mellom søsknene og faren.
Heidi Lunde beveger seg med denne raskt oppover listen min over imponerende norske forfattere. Hun skriver bøker som er så nedpå, men allikevel så virkningsfulle. Det føles ut som jeg får titte inn til noen tilfeldige folk og være med på det de opplever. Denne gangen møter vi tre voksne søsken, Dyveke, Steffen og Benedikte, som pga en situasjon med deres far reiser sammen til Bergen. Søsknene er ikke nære hverandre og det er både gøy og frustrerende å se hvordan de faller tilbake i vante spor når de tilbringer tid sammen, helt uten å ta innover seg det de andres liv faktisk består av. De gjør antagelser om hverandre og ting fra oppveksten og familiedynamikken kommer opp veldig raskt. For er vi ikke alle resultater av egen oppvekst, oppvekstmiljø og oppvekstfamilie?
Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, annet enn at jeg liker disse romanene som følger ulike mennesker og måten de knyttes sammen på etter hvert. Denne var mørkere og sterkere enn ventet, med tre voksne søsken som plutselig må møtes og forsøke å lappe sammen relasjonen seg imellom når faren de knapt har hatt kontakt med blir lagt inn på sykehus. Samtidig som man blir kjent med livene deres og alle de tidvis kompliserte sidene ved å forsøke å finne ut hvem man er og hva man vil med livet.
da ble jeg omsider ferdig med denne boka! Har hatt en liten lesepause og det har derfor blitt litt lange perioder mellom hver gang jeg har plukket opp boka. Men nå leste jeg ut siste halvdel i dag og syns denne boka er veldig fin!
En veldig lettlest bok og story, men som jeg absolutt har trivdes med. Litt godt med sånne bøker som ikke krever veldig mye konsentrasjon. Ikke veldig stor spenningskurve, men noen små ting som gjør at boka beveger seg videre og som gjør at man vil lese videre. Men syns absolutt at siste halvdel av boken var best, når vi får vite litt mer om hver enkelt person og hvorfor relasjonene er som de er.
Syns kanskje slutten var litt brå, mangler liksom litt mer info om ting vi får vite helt på tampen.
2 stjerner er kanskje litt strengt, men jeg synes mye norsk litteratur treffer så godt at når noe ikke gjør det faller det automatisk ganske langt ned. dette er en helt grei bok og på ingen måte dårlig skrevet, men karakterene føltes nesten karikerte i stereotypiseringene sine og jeg kjeda meg, dessverre
En far blir funnet i leiligheten og kjøres på sykehuset. De tre barna kommer og vi følger dem gjennom de neste dagene. Vi lærer om livet til hver av dem, og hvordan de har hatt det, også sammen med faren. Velig mange løse tråder når boka slutter, med mange muligheter. Likte veldig godt.
96 i 2023: Helt grei, lettlest hverdagsdrama om en søskenflokk som ikke har kontakt med hverandre, som må finne sammen på farens dødsleie. Litt karikert og overtydelig, ble ikke veldig engasjert. Fort lest, fort glemt (vil jeg gjette på...)
Likte ikke denne boken. Alle personer er stereotyper, tror ikke på dem. Og plutselig, så endrer alle karakter og er verdens beste venner. Nei nei nei! Snakker om happy ending! Heidi Linde kan bedre!
Ah denne likte jeg overraskende godt! Har ikke lest så mye av Heidi Linde før, men det burde jeg kanskje. Jeg har faktisk både ledd høyt og grått litt underveis i lesingen - og det er ikke så ofte. Enda en forfatter jeg må lese mer av med andre ord 🥵⏳
Ikke verdens viktigste bok eller årets sterkeste historie, men dette er likevel en meget god samtidsroman; så lettlest og velskrevet, og så enkelt og finurlig gjort at jeg sitter med en følelse av at Linde kan rade opp slike prestasjoner i hopetall. Sterke fire stjerner.