"Moren. Historien om Wenche Behring Breivik" handler om moren til terroristen og massemorderen Anders Behring Breivik. Sent på kvelden 22. juli 2011 hentet politiet henne ut av leiligheten hennes på Hoff i Oslo. Sønnen hadde tilstått å stå bak bomben i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya samme dag. I løpet av noen minutter var livet hennes snudd på hodet. Hun var for alltid forbundet med den største terrorhandlingen på norsk jord i fredstid. Og hun var helt alene.
Svært lite er kjent om Wenche Behring Breivik og hennes og familiens bakgrunn, og om hvordan hun opplevde tiden etter 22. juli 2011. Hun ga ingen intervjuer til media. Journalist og forfatter Marit Christensen ble kjent med henne på senvinteren 2012, da Wenche Behring Breivik ba henne om hjelp til å sette ord på sin livshistorie. De to kvinnene er begge født like etter krigen og tilhører samme generasjon, men deres liv ble likevel helt forskjellige.
I denne boka forteller Marit Christensen historien til kvinnen hun ble kjent med - og om sine møter med en mor i sjokk, sorg og sinne etter sønnens grufulle gjerninger. Wenche Behring Breiviks opprinnelige ønske om å få hjelp til å skrive en bok, og senere hennes ønske om å få boka ferdigstilt under andre forutsetninger, ble til en egen fortelling i det siste året av hennes liv, mens hun kjempet med uhelbredelig kreft. Den fortellingen er også en del av denne boka.
Jeg skulle ønske denne boka var litt bedre. Den første halvparten fungerer greit, og tegner et ganske sympatisk bilde av en kvinne som til tross for en vanskelig oppvekst og store utfordringer greide å skaffe seg en selvstendig tilværelse. Omtrent ved halvgått løp starter forfatterens "historietime", som er oppramsende og grunn, og tidvis oppleves grunnløs. De siste kapitlene, som beskriver Wenche BB's siste tid i livet, med alvorlig sykdom, er noe bedre igjen, jeg antar fordi det tross alt er henne, ABB's mor, jeg som leser tross alt er opptatt av å høre om.
Et sympatisk, omenn noe overfladisk portrett, med en altfor lang og forstyrrende historieoppramsing midtveis oppleves boka litt synsete og ikke så velresearchet som for eksempel Borchgrevinks bok om ABB selv. Dette er selvfølgelig et helt annet prosjekt og handler om et menneske som ikke har gjort noe galt, i krass kontrast til sønnens handlinger, så å trekke de store idemessige linjene som Borchgrevink gjør (tenker da spesielt på bruken av Oksidentalismen som begrep), eller de relativt mindre subkulturelle linjene til samme forfatter, ville ikke vært relevant i denne boka. Allikevel er det ikke til å komme forbi at "historietimen" er svært svak og et irriterende fremmedelement.
Om det juridiske ved saken kan jeg ikke uttale meg. Jeg regner med at når det går advokater i saken, da får vi se slike stormer som det vi for tiden er vitne til. Men jeg syns det er påfallende at Christensens kritikere fordømmer henne uten å ha lest boka. WBB framstår alt i alt sympatisk. Og samfunnets interesse i saken er ikke noe uviktig argument heller. Andre får ta stilling til det juridiske: Moralsk sett kan jeg ikke se at Christensen har vært verre enn andre. Kanskje til og med bedre enn en del journalister og en viss forfatter hvis navn nå er kjent for offentligheten. Men det er vanskelig for utenforstående å bedømme.
Er det en viktig bok? - Kanskje. Jeg tror i alle fall det er viktig for ettertiden at WBBs historie også blir fortalt av en som faktisk ble kjent med henne. Dessverre er forfatterens fortellergrep heller svakt, og jeg må noe motvillig ende på to stjerner.
Mother tried to stop the book from being published before she passed away, but you went and did it anyway. Now you call yourself her "friend" and her "savior", saying that you are doing us a favor by publishing it. How about donating all the money for the book to the families of the victims of 22.07 ? Shame on you for being so money hungry!
Jeg synes ikke denne fortjener den massive negative omtalen som fulgte i forbindelse med utgivelsen. I siste kapittel gjør Christensen rede for hvilke etiske vurderinger hun gjorde før hun valgte å publisere boken. Dette var godt å lese. Christensen har gjort gode refleksjoner som dessverre druknet i all mediestøyen rundt utgivelsen.
Boken har dessuten gode kvaliteter. Den er godt skrevet, og vanskelig å legge bort. I motsetning til hva media ga inntrykk av, oppleves den ikke som utleverende.
Opplever den ikke så utleverende som mediene skulle ha det til i den tiden boken kom ut. Boken er helt grei som lesestoff, men gir ikke noe særlig mer enn det.
Deler av boken en veldig gode og byr på ett innblikk i en radikaliseringsprosess mange sikkert har vært nysgjerrig på: men dersom du ønsker å få noen klarere svar enn det som er formidlet i media så er ikke dette boken å lese. Opplever den tidvis som langtekkelig og det er mye som er overflødig informasjon.
Christensen virker å ha en dømmende og nedlatende holdning ovenfor WBB, så lesningen blir til tider nokså uhyggelig. I tillegg er det alt for mye fokus på generell verdenshistorie, hvor jeg stort sett ikke finner relevans til det faktiske budskapet.
Dette er en bok jeg synes det er vanskelig å skulle gi noen karakter. Kanskje mest fordi at moren selv prøvde å stoppe den like før hun døde, i tillegg til at jeg synes forfatteren ofte fremstiller moren dårlig kun på grunnlag av egne inntrykk det ikke trenger å ligge noe i. Det synes jeg ikke er særlig greit gjort. Jeg synes likevel dette var veldig interessant lesing, og jeg angrer ikke på at jeg tok fatt på den.