«Les langsomt, ord for ord, hvis man vil forstå hva jeg sier. Jeg må nok begynne med å si dette, for det som nå en gang står kan ikke sies på noen annen måte.»
Slik åpner Dag Solstads roman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896, som følger Solstads slekt på morssiden, og de gårdene slekten var knyttet til, gjennom nær 300 år. Solstad opplever at det aller meste av fortidens erfaringer ligger begravet i historiens mørke, og ikke lenger er tilgjengelige for oss, og han lar seg ikke friste til å dikte videre på det kildematerialet han har. Slik undersøker romanen innlevelsens grenser. Likevel stiger disse livene opp fra historien med en lysende klarhet og kraft.
Dag Solstad was a Norwegian novelist, short-story writer and dramatist whose work has been translated into 20 languages. He wrote nearly 30 books and is the only author to have received the Norwegian Literary Critics' Award three times. His awards include the Mads Wiel Nygaards Endowment in 1969, the Nordic Council's Literature Prize in 1989, for Roman 1987 and the Brage Prize in 2006 for Armand V. Solstad is among Norway's top-ranked authors of his generation. His early books were considered somewhat controversial, due to their political emphasis (leaning towards the Marxist–Leninist side of the political spectrum).
Nei. Jeg klikket "Har lest", men jeg løy - jeg ble ikke ferdig med boka. Jeg ventet meg mye, ikke minst fordi prosjektet: å bruke sin egen slektshistorie som utgangspunkt for litterær semi-fiksjon (eller semi-litterær dokumentasjon) ligger meg varmt om hjertet, og hvem kan gjøre det bedre enn Solstad? Vel, det viste seg at Solstad ikke kan det. Etter et par hundre ugjennomtrengelige sider juksa jeg og kikket på slutten for å se om det var tegn til at løftene ville bli innfridd: at blikket ville løfte seg opp fra den analt detaljerte beskrivelse av slekt som følger slekters gang og flytter fra gård til gård, men det skjedde aldri, såvidt jeg kunne se, i hvert fall. Synd, også fordi Solstads andre direkte forsøk i Knausgårdsk autofiksjon, 16/07/41, var en sånn gjennomført vellykket nytelse.
"Roman"? "Uoppløselig episk element"? Jeg må igjen sitere Eva i Skam: Køddar du med meg?
Kan all tekst bli en roman ved å kalle det en roman? Dag Solstad holder seg selv strengt i tømmene i disse 427 sidene om sin egen slekt gjennom tre hundre år. Han dikter ikke. Han forholder seg til de sparsommelige kildene, som forteller om hvem som blir gift, født, dør og hvor de bor.
Er det bortkastet å lese den? Hvis du har forventninger om noe du forbinder med begrepet roman, så ja, langt på vei. Men boka hadde en virkning på meg på den måten at det gikk opp for meg hvor sykliske folks liv var før. Hvor trange rammer folk levde innen. Personene beveger seg knapt nok bort fra stedet hvor de er født, til nøds til en nabodal, og de lever korte, brutale liv fulle av tap og sorg. Underveis satt jeg og heiet på at moderniteten skulle komme og sveipe dem alle med seg inn i en tid med muligheter, helse og reiser.
Det er å håpe at denne boken ikke brukes som slektshistorisk kilde. De eldste slektssammenhengene er basert på fri fantasi og ikke kilder slik forfatteren hevder. Kildene etter 1600 er fulle av spennende konflikter og kunne vært basis for en god roman. Derfor er dette misbruk. Misbruk av gode historier og av kilder.
Fantastisk god bok, gjennom lesinga av boka og gjennom århundra som er omtala løftar det seg opp eit nytt verk som seier alt om tida, utviklinga og striden for å skapa seg eit liv. Skjeldan her ein roman truffe meg slik.