"Jeg er en kakerlakk som gjemmer seg bak do inne på et mørkt baderom. Der står jeg og famler ut i mørket med antennene mine, famler etter holdepunkter. Samtidig er jeg mennesket som kommer inn på baderommet, skrur på taklampen, får tak i kakerlakken og holder den sprellende opp mot lyset".
"Oppløsningstendenser" er en monolog fra bunnen. Liv befinner seg på nullpunktet, i en 100-kroner-dagen-tilværelse i en kjellerhybel på Sagene i Oslo, etter ekteskapet med Anders og forholdet til Bjørn, etter Frogner-leiligheten, restaurantene, kredittkortene og den økonomiske katastrofen. Fra en fundamentalt mistrøstig situasjon, et dypt fall fra den høyere middelklassen Liv ble født inn i, vokser det frem en burlesk, skjev og mørk fortelling om menneskelig havari.
Nina Lykke (f. 1965) debuterte i 2010 med den kritikerroste novellesamlingen Orgien, og andre fortellinger. Romanen Oppløsningstendenser (2013) fikk strålende anmeldelser og ble kortlistet til P2-lytternes romanpris. I 2016 fikk Lykke sitt store gjennombrudd med romanen Nei og atter nei (2016), som vant Ungdommens kritikerpris og ble en salgssuksess i Sverige og Tyskland så vel som i Norge. Full spredning. En legeroman er Nina Lykkes fjerde bok og for den vant hun Brageprisen 2019.
Not to be confused with Danish-Swedish gender studies scholar Nina Lykke.
Litt vanskelig å vurdere. Jeg *elsker* Nina lykkes språk og karakterenes indre liv (selv om flere av dem ligner en god del på hverandre). De deler ofte en selvdestruktiv væremåte (særlig i denne), ledet av en eksistensiell krise som ikke nødvendigvis grunner i dårlig kår eller en fæl oppvekst.
Protagonisten, Liv, har en veldig gjenkjennelig overdreven bevissthet over egen væremåte overfor andre, og veksler mye mellom å prøve å passe inn i sosiale settinger, samtidig som hun vurderer seg selv fra andres ståsted. Enkelte av karakterene hun møter på sin ferd var så provoserende at jeg måtte ta meg en sikkelig rant.
Det eneste som trekker ned er at selve historien ikke fenger nok til at jeg higer etter å plukke opp boka. Men alt i alt likte jeg den :-)
Nina Lykke hamrer på måtene mennesker forholder seg til hverandre. Kjærlighet, penger, foreldre-barn-forhold, svigerfamilie, arv og ambisjoner - alt filtreres gjennom øynene til Liv, som er forgjeldet og ulykkelig. Boken følger henne noen dager i Oslo i mai, med tilbakeblikk på hvordan hun havnet i en muggen kjellerhybel på Sagene.
Boken er et forvarsel på Nei og atter nei (2016). Historien skildrer alle mellommenneskelige forhold som ulike kamptilstander hvor man slåss om overtaket, og bare konvensjonene hindrer hovedpersonen i å brøle ut sitt raseri. Nei og atter nei dissekerte kjærligheten, Oppløsningstendenser enkeltmennesket i dagens Norge.
Oppløsningstendenser kler av verden, og alle med en bitteliten kyniker/analytiker i magen vil finne masse formuleringer å nikke til. Men helsvart er det ikke, og uten å røpe for mye, var det deilig å lese om en deprimert hovedperson i norsk samtidslitteratur som faktisk makter å ta tak i livet sitt, og finne hjem til menneskene til slutt.
Eneste lille skjønnhetsflekk er skildringen fra Bergen. Den er klart svakere enn resten av boka, og burde vært plukket ut.
Yes - really, really liked it. I thought Erlend Loe will stay my favorite Norwegian author for a much longer time, but Nina is easily as great to read as him. No spoilers - just go for it.
Stakkars Liv. En usympatisk navlebeskuende alkoholiker fra vestkanten i Oslo, som har et liv som holder på å gå i total oppløsning. Og hun har seg selv å takke. Gud så dumt gjort, alle de valgene hu tok. Og så misunnelig hun er på alle oss andre, som holder det sammen. Er det sånn DE som henne tenker om oss?! Så deilig det er å ikke være henne, sitte på utsiden og vite at jeg aldri ville tatt de valgene. Og hvor synd er det egentlig på henne?
Etter hvert som vi får bedre innblikk i livet til Liv, så er det forklaringer på hvorfor ting er blitt som de er blitt. Arv, familie, mental helse, ansvar. Plutselig heier jeg på Liv. Og alle andre er rævhål. Selv om hu er en navlebeskuende Oslofjott på verdens rareste besøk i Bergen (hva var det for noe?!). Men jeg er sikker på at de tingene hu tenkte om Bergen sikkert er noe en del oslofolk også tenker om byen vår, innerst inne 😆
Et perspektiv som var utrolig interessant som jeg har tenkt veldig lite på før, er hva som skjer med barn når foreldre skiller seg pga. mentale helseproblemer hos den ene. Det var utrolig sterkt. Alt i alt, en bok av Nina Lykke som virkelig kan anbefales. Lo gjorde jeg og!
Det var litt av en opplevelse å lese denne boken! Den har vært oppslukende og stukket dypt. Selv om livet hovedpersonen lever er veldig langt fra mitt og jeg ikke kan tenke meg at noe lignende kunne skjedd meg, er det skummelt mye av jeg kan relatere til. Noe av det beste med boken er måten hovedpersonen bygges opp på og kommer under huden på meg. Det gjør ekstra vondt hver gang det går galt og livet går nedover, men også ekstra godt når hun tar kontrollen og viser hvor sterk hun er.
Har hørt en del intervjuer med Nina Lykke og synes hun virket utrolig gøyal og interessant. Ble derfor litt skuffet over boken. Godt språk og til tider interessant, men lite spenning.
Denne er ganske lik Full spredning på den måten at begge handler om middelaldrende kvinner i livskrise og med høyt alkoholforbruk. Både trist og morsom på én gang.
En -heldigvis - relativt kort bok om uhyre lite annet enn omtrent ingenting, men det som ble beskrevet var så nevrotisk, negativt og deprimerende at det var et slit å lese. Den tappet meg for krefter, optimisme og humør, det eneste jeg ville var å komme meg gjennom og bli ferdig, med et ørlite (fåfengt) håp om at enten fikk hun et fullstendig sammenbrudd og ble innlagt, eller så våknet hun en dag og kjente at nå var det nok...
Jeg gjorde en annen bommert også, leste «Full spredning» først, så denne... ikke gjør det! På den annen side... Hadde jeg gjort omvendt, hadde jeg nok ikke lest Full spredning som var svært mye bedre skrevet, mer oppegående og ikke så tappende.
Jeg elsket Full Spredning og Nei og atter nei av samme forfatter, og gledet meg derfor til å elske denne boka også. Det gikk ikke helt etter planen. Nina Lykke er ekspert på å skildre livet til noen som har mistet det litt. Hun har også et skråblikk på livet som er underholdende. Her er hun god! Men handlingen tok aldri av og til tider kunne jeg lese en hel side uten å egentlig ha fått med meg hva som stod der. Jeg måtte skjerpe meg for å følge med. Mye bra med denne boka, men ikke helt innertier for meg.
Helt ok. Merker stor forskjell på utviklingen språklig sett mot 'Full spredning' og bakover til denne, syns det ble litt slitsomt mot slutten. Men definitivt underholdende og gjenkjennelig.
Det var òg litt forstyrrende at det er en Bjørn både i denne og i 'Full spredning', jeg blanda de litt sammen etter å ha lest de etter hverandre, men det er jo ikke bokas feil sånn sett. Finnes jo mange navn der ute som er tilgjengelige, kanskje Bjørn betyr noe spesielt for Nina..
Det er kvinner midt it en livskrise etter et et lang forhold son stor i de 3 bøkene av Lykke. Bruddet i forholdet vekker dem, de går gjennom krisen å til slut finner de balansen. So enkelt. Men alle de små viktige tingene som de kvinne sier om livet og en gjenkjenner dem gjennom sinne erfaringer er så deilig.
«Ingen dør hvis de ikke får blomster, og likevel finnes det store butikker som bare handler om blomster».
I read this title with the bookclub, and it is not necessarily the story itself I disliked. I can even see why some enjoy this read. But I felt so much frustration and annoyance towards the characters that I had trouble finishing the book. At least I have learned what to read and not.
Hvordan kan vi være så sikre på alle utsagnene vi strør om oss med, når alle slike utsagn og vissheter alltid har kommet og gått og det eneste vi vet helt sikkert er at det snart kommer noe nytt som avløser det vi sitter her og tror så fullt og fast på nå?
En ganske utmattende og deprimerende bok å lese, men forfatteren viser i alle fall ganske mye psykologisk innsikt. Bøkene Nina Lykke skrev senere er bedre, med større balanse i komposisjonen og en spenningsoppbygning som fungerer.
Romanen minner en del om dekadanselitteraturen fra slutten av 1800-tallet, mennesker uten livsprosjekt og mening. Er litt usikker på om jeg synes slutten er litt billig, «hjem til ho mor».