Vinnar av kritikarprisen 2001. "En av Ragnar Hovlands merkeligste - og fineste - bøker. I tillegg til humoren, de underfundige detaljene og de beske, men samtidig varme replikkvekslingene, er det et vemod, en mystisk smerte og et melankolsk savn over beretningen.
Lindemann er dratt ut for å finne Johanna, jenta han var glad i, og som han no innser han burde valt den gongen det enno var mogleg. På vegen møter han Tomas i Dalen og den unge jenta Liv, som blir med på turen.
Ei vinterreise er også ei dagbok. Han som skriv har fått vite at han er sjuk, og gjennom eit år formidlar han i skrift menneska rundt han, musikken han høyrer på, bøkene han les, samtalar, tankar og reiser.
Langs desse to vegane foldar romanen seg ut til ei hovlandsk historie om små ting og store spørsmål fortalt med boblande humor og mildt alvor.
Ragnar Hovland is a Norwegian novelist, essayist, lyricist, translator, and writer of children's books.
He graduated from the University of Bergen with a degree in English and French literature, and debuted in 1979 with the novel «Alltid fleire dagar». Hovland writes in nynorsk.
He has received several awards for his authorship.
He was awarded the Brage Prize in 1992 for the children's book «Ein motorsykkel i natta». He received the Norwegian Critics Prize for Literature in 2001, for the novel «Ei vinterreise».
Hovland is also a musician; he is the keyboardist and singer of the band Dei Nye Kapellanane. He has translated Stephen Sondheim's musical «Sweeney Todd» into nynorsk for Det Norske Teatret in 2015.
In celebration of his 60th birthday in 2012, several Norwegian musicians came together to compose music for a number of his writings, and a compilation album was released called «Valgets Kvaler».
In May 2008 Hovland was a composer for Bergen International Festoval, an annual international music and cultural festival in Bergen, Norway.
I farta kan eg ikkje komme på nokon annan forfattar eg har lest som er like god til å avslutte som Ragnar Hovland. Og då snakkar eg ikkje berre om dei siste orda i boka; då snakkar eg om dei siste orda i eit kapitel, eller til og med i eit avsnitt. Dei korte kapitla i Ei Vinterreise er flotte i seg sjølv - vekselsvis apokalyptiske (påveien-skildringa som utgjer halve boka), og kvardagslege (dagboka vi får servert i den andre halvparten), men desse sardoniske, tøffe, knusktørre avslutningane gjer kapitlane ei ekstra deilig slagkraftig. Det er litt kjekt å tenke på at dette berre er den andre Hovland-boka eg har lese, og at eg såleis har ein heil haug att før eg må finne meg i å vente på neste nye som resten av røkla. Veldig kjekt, faktisk.
Dette er to bøker i én: En magisk realisme-fortelling om en prest på roadtrip, på leting etter sitt livs tapte kjærlighet og en dagbok fra forfatterens kreftbehandling. Jeg likte dagbokbiten best. Jeg fikk lyst til å bli bestevenn med Hovland og kona, fikk lyst til å sende dem en flaske vin, fikk lyst til å kjøpe noen lydbøker der han leser bøkene høyt.
Murakamisk-roadtrip innpakket i vestlandsk forlatt indremisjonering kombinert med fine, vittige, såre dagboknotater av forfatteren selv.
Likte godt: -"Mykje hormon. Kor du enn snudde og vende deg, så stod det ein flokk hormon og stirte trugande på deg og leika med springknivane sine." -"Får eg panikk? Nesten. Men mest er eg irritert! Over at eg kanskje skal døy slik, på eit idiotisk sjukehus, fleire dagar etter operasjonen, utan at T. eller andre kjende er i nærleiken, og med Änglagård II rullande over tv-skjermen." -"Eg har bare så vidt begynt å fatte kva det inneber å vere åleine i ein bil, utan nokon som sørgjer for å la samtalene gå dit ingen kunne tru at samtalar kunne hamne."
Klassisk Hovland. Altså strålande! Artig med noko "nytt" blant dei vanlege elementa hans : ein slags parallellhistorie som foregår heilt uavhengig av kvarandre og med vidt forskjellige fortellarstil, den eine ei slags dagbok og den andre som ein meir typisk Hovland - fortellar.
Gler meg til neste Ragnar-bok. (Jau , vi er på fornamn no. Har eg bestemt.)