Tvillingsøsteren sørger for å få Idun Hov innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun har utgitt ni bøker, og har en historie å fortelle. Familiekrøniken som dekker det 20. århundre og to kriger, handler om ulovlig kjærlighet, lengsel uten grenser, om hendelser og mennesker, og om et liv der aksepterte verdier ses fra nye vinkler.
Omtale fra forlaget
Terningkast 6. «Fantastisk familiedrama.»Tinic Talén, VG For Skammen mottok Bergljot Hobæk Haff både Brageprisen og Kritikerprisen for beste roman i 1996. Den har blitt en av de største norske romansuksesser på 1990-tallet.
Bergljot Hobæk Haff was a Norwegian novel writer. Upon completing her education, she traveled to Denmark, and taught there for 24 years before returning to Oslo. She made her debut with the novel Raset in 1956. Her books are translated into languages as English, French, Dutch, Spanish, Italian, Swedish and Lithuanian.
Bergljot Hobæk Haff was awarded the Norwegian Critics Prize for Literature in 1962 for Bålet (Fire), and both the Brage Prize and the Norwegian Critics Prize for Literature in 1996 for Skammen (Shame). She received the Dobloug Prize in 1985, the Norwegian Academy Prize in 1988 and the Aschehoug Prize in 1989. She aslo was awarded the Brage Prize in 1996 for Skammen, the Norwegian Critics Prize for Literature 1996, for Skammen and the Riksmål Society Literature Prize in 1996. She has been nominated twice for the Nordic Council's Literature Prize, once for Den guddommelige tragedie and again for Renhetens pris.
‘Skammen’ er en psykologisk dyptpløyende skildring av hvordan skam kan forme et menneskes identitet og forhold til omverdenen.
Hver setning er så vakkert formulert at de nesten føles som kunstverk å betrakte. Forfatteren skriver det vakreste norsk jeg har lest, og dette er kanskje den boken jeg vil bruke som nærmest en definisjon på hva jeg mener med «styggvakkert»; selv når hun beskriver de mest grusomme ting, gjøres det på en måte at en kan skimte skjønnheten i det stygge.
Hvor mange ganger har vi ikke hørt historier om barn som ikke blir hørt, om foreldre som svikter, om systemer som ikke griper inn? Idun Hov, hovedpersonen i boken, er et eksempel på konsekvensene av slik omsorgssvikt. Hun bærer sin skam som et arr, formet av et samfunn som ikke var der når det gjaldt som mest.
Samfunnet vårt har en merkelig evne til å påføre individer skyld, og samtidig vaske sine egne hender. Hvor ofte ser vi ikke ofre bli gjort ansvarlige for deres egen lidelse? Haff peker på dette med en skarp penn. Skammen, som burde tilhøre overgriperne, blir en byrde for ofrene. Dette er en kritikk av hvordan vårt samfunn behandler de som allerede er sårbare. Hvor er vår kollektive ansvarsfølelse? Hvor er vår empati?
Gjennom Iduns kamp med sin egen identitet, stiller Haff spørsmål ved vår samfunnsmessige forståelse av hva det betyr å være "normal". Hvor mange av oss lever ikke med masker, skapt av samfunnets forventninger? Hvor mange av oss skjuler våre sanne jeg, i frykt for fordømmelse?
Haffs evne til å male bilder med ord, får en til å reflektere over hvorfor vi som samfunn tillater slike stygge handlinger å skje. Det er en vekker om hvordan vi alle, bevisst eller ubevisst, er med på å opprettholde strukturer som tillater skam og skyld å feste seg.
(For et helt grusomt omslag Goodreads bruker. Herregud.)
Var veldig spent på denne boka. Hadde aldri hørt om Bergljot Hobæk Haff før noen måneder siden, da boka omslaget til boka hennes "Skammen" i engelsk-utgave dukket opp på Twitter. Den ble beskrevet som en "deep cut" fra norsk litteratur og jeg ble litt brydd over at en eller annen amerikaner skrev dette når jeg aldri hadde hørt om forfatteren før selv. Etter nærmere undersøkelse ble jeg mer nysgjerrig: Haff hadde vunnet både Kritikerprisen og Brageprisen for boka, og på toppen av det hele var ho vestfolding som meg og hadde til og med gått på samme videregående som meg (riktignok i forrige århundret). Grublet over at ho aldri hadde blitt nevnt ila 13 år skolegang i Vestfold hvis ho var en av våre største forfattere. Fant tre av bøkene hennes til en svært billig pris forrige uke på brukten, og begynte å lese Skammen med det samme.
En kjempegod bok. De første tohundre sidene er noe av det beste jeg har lest av norsk etterkrigslitteratur. Resten er også godt. Boka har et bredt persongalleri med mange parallellhandlinger, og forfatteren hopper ofte frem og tilbake i tid. Boka er i utgangspunktet en slags slektsroman der det først og fremst handler om en prest var innmeldt i Nasjonal Samling og blir dømt for landsforræderi, og konsekvensene dette har på familien. Høres nesten klisjé ut, en slags kiosk-roman plot (tittelen "Skammen" hjelper ikke akkurat), men boka rommer utrolig mye. Boka rommer mye: spenningen mellom den lavkirkelige bedehus-kulturen og det høykirkelige, incest, homofili, konsekvensene av at Norge gikk inn i et transatlantisk samarbeid etter krigen, mental sykdom, osv. Veldig overrasket over at denne boka ikke er mer kjent. Visse partier er litt mer sterile, men ikke kjedeligere en de dårligere bøkene til Knut Hamsun, for å ta en litt søkt og dårlig begrunnet sammenligning.
Hoff har en flott prosa. Ho tar i bruk fraser og idiomer så naturlig at det knapt slår en at de er nettopp det, og ho har et herlig vokabular. Store deler av handlingen befinner seg jo i et kristent miljø, og Bergljot er en av få forfattere jeg har lest som klarer å skrive om synd, skam, skyldfølelse og samvittighet uten at det blir melodramatiske og flosklete. Ho er uten tvil godt lest på det meste hva gjelder teologi, filosofi og historie, og det skinner frem på en svært naturlig måte. Skulle gjerne gitt "full pot" på scoren, men visse deler av boka er noe skuffende. Håper likevel flere leser Bergljot Hobæk Haff!!
Fantastisk bra skrevet, om Idun Hov som ble umyndiggjort og slått arveløs av sin familie. Hun forteller familiehistorien fra asylet hvor hun bor i lengre tid. Historien har en snedig slutt, og er veldig engasjerende
Glitrende godt skrevet slektskrønike. Idun er datter av en tyskervennlig prest, og hun er et uskyldig offer som må bære familiens skam etter krigen. Boken spenner helt fra slutten av første verdenskrig, så andre verdenskrig og fram mot vår tid. Bokens fokus er på konsekvensene for taperne etter nazismens sammenbrudd i Norge. Vidkun Qvisling er en av bikarakterene i romanen.
Som sagt, Idun bærer en skam med seg i livet som får utløp gjennom kriser, rusmisbruk, og tvangsinnleggelse på psykiatrisk sykehus.
Et flott fortellergrep i romanen er at historien formidles til oss av flere fortellere (både Idun og faren). Kjærlighet, hat, baksnakking, misunnelse, griskhet, overgrep er realistisk beskrevet slik at smerten blir til å ta og føle på.
Enkelte bøker skulle man ønske aldri tok slutt, dette er en av de. En bortgjemt juvel. Les eller lytt selv. Gjør deg selv den tjenesten. Årets beste bok, det er veldig sannsynlig 😃
E-bok. Og litt lydbok, Gyldendal 2024, lest av Anne Ryg.
En sterk og troverdig slektskrønike om skam, familebånd, tuktende patriarker, tro, fanatisme, fantasi, kjærlighet, psykiske problemer og avhengighet.
Romanen er fortalt med to stemmer og med flere fortellerteknikker: dagboknotater, gjenfortelling av hendelser som hovedpersonen Idun husker, forvirra dykk inn i det splitta sinnet hennes, og fortelling i nåtid. Vi kastes hele tida fram og tilbake i tid. Denne spennende blandinga av stiler og tider fungerer veldig bra, og gjør at den relativt lange romanen aldri er i nærheten av å virke for lang. Den virker heller stramt redigert, her er det ikke mange unødvendige setninger.
Hobæk Haff skriver vakkert. Samtidig har boka et overraskende gammelmodig og snirklete språk til å være skrevet så seint som i 1996, selv om forfatteren riktignok var 71 år da. Mange av uttrykksmåtene hun bruker må da ha blitt regna for forslitte og bikka grensa til klisjeer lenge før 1996? Jeg syns Hamsun skreiv mer moderne 100 år tidligere!
Det er Anne Ryg som leser. Hun leser greit, selv om det mangler litt på innlevelsen.
En av mine favoritter. Det har gått noen år siden jeg leste den, men dette er en bok jeg lese på nytt. Den handler om Idun Hov som har flere innleggelser på psykiatrisk avd bak seg, hennes familiebakgrunn og hvordan hun ser verden. Jeg lo høyt flere ganger underveis, da hovedpersonens beskrivelse av verden og hverdagen får man til å stille spørsmål om hvem er det nå som er normale? Haff er en dyktig forfatter, der man blir sittende og rett og slette smake på enkelte setninger.
this was a daringly dark book. i don't know how much was altered in translation but either way it really did capture all the components of shame. the only thing that i found strange was the last 3 paragraphs. to me it didn't suit the themes of the book, but than again when the book is about a schizophrenic things can change quickly.