Alma får si seksuelle oppvakning når Artur er borti henne med pikken, og er i dei følgjande vekene nærmast svimeslått av uforløyst begjær. Maria vil at nokon skal sjå korleis ho lir i jobben som vaskehjelp, og planlegg å skrive eit føredrag i sosiologi som skal bli så godt og viktig at media plukkar det opp og gjer henne til kjendis. Kona til Sebjørn får si feministiske oppvakning då det ein dag går opp for henne at verken dei åtte ungane hennar eller Sebjørn verdset husarbeidet ho gjer og omsorga ho yter. Ho drøymer om fast jobb, og reiser til Oslo for å demonstrere mot nedlegging av Skoddeheimen nepeforedling AS.
Fekk sitt store gjennombrot med Få meg på, for faen i 2005. Boka braut tabu knytte til ungdom og seksualitet og blei definerande for ein heil generasjon. Sidan den gong har ho skrive bøker i mange sjangrar og markert seg som ei uvanleg og viktig stemme i norsk litteratur. I boka og teaterstykket Stort og stygt tematiserer ho det å vere forelder for eit barn som ikkje er som dei andre, for første gong. Med Tung tids tale bryt ho igjen tabu, denne gongen med ei uvanleg openheit om det å vere mor til eit sterkt funksjonshemma barn.
Nei. Massiv skuffelse. Boka var fragmentert uten å samles, og i tillegg begikk Olaug Nilssen en av de største synder en forfatter kan gjøre i mine øyne; hun glemte å endre en karakters navn fra et av de tidligere utkastene sine. Dog en bikarakter, men likevel. Når sånt skjer betyr dette at noen ikke har gjort jobben sin. Av og til virket det også som om hun var forvirret over hvem som sa hva, og blandet det sammen. Boken som har noen interessante samfunns-tema, som hun viser tydelig frem ved å nekte å gi kona til Sebjørn et navn, eller ved å kalle fem av døtrene til Sebjørn "skugge-karakterar" var bra nok til at jeg gir to stjerner istedenfor én, men boken inneholder for min del, utilgivelig slurvefeil. De brå tanke-avstikkerne til karakterene i boken kom av og til også for brått på, med for lite skille fra de virkelige hendelsene, og det gjorde boken unødvendig absurd. Kanskje noen liker akkurat det her, men jeg har lest "Tung tids tale" og vet at Nilssen kan bedre. I dette tilfellet er det trist å si at filmen basert på boka er bedre enn selve boka.
Boken var rotete og vanskelig å følge med på. Spesielt siste del om kona til Sebjørn virket unødvendig å ha med. Skulle helst å likt å lese mer om Alma og Artur, da det var dem som fenget mest.
Vett kje heilt ka eg forventa, men va likevel ikkje heeeilt dette. Forvirrende skrivestil som eg sleit med å komme inn i. Blei derfor vanskelig å skille mellom faktisk handling og det som bare va karakterenes tankespinn.
Men bokå e god på tenåringsskildringer. Den formidle ungdommelig selvopptatthet på ein gjenkjennelig fin og litt ubehagelig måte.
Va derfor mange interessante beskrivelser og indre monologer, samtidig som det va myee uinteressant også på ein måte.
Dette er den rareste boka jeg har lest! Rotete, merkelig historie og forvirrende skrivemåte som gjorde at jeg falt ut gjentatte ganger. Hvis jeg skulle anbefalt boken til noen, må det bli ungdomsskoleelever som må lese nynorsk.
Rotete og til dels vanskelig å forstå hvor skillet mellom fiksjon og virkelighet ligger. Dette kan i utgangspunktet være spennende og en god fortellerteknikk, men her ble det bare rotete og vanskelig å følge med…
Morsom bok! Jeg likte særlig godt delene om Maria og Alma, som både var perspektiv jeg leser lite fra, og rota nok i virkeligheten at jeg kjente igjen (deler av) karakterene utenfra. Jeg likte stort sett bevegelsen inn og ut av dagdrømmer, men i siste del av boka ble det hele litt for fantastisk. (Hele boka er skrevet av bokas Maria-karakter, sant? Jeg tenkte i alle fall det hele tiden, men ble etterhvert usikker på om jeg la for mye i det.)
Jeg hadde store forventninger etter å ha lest Tung Tids Tale, men denne boka kom jeg meg dessverre ikke gjennom. Dette var for oppstykket og hakkete for meg.
Det er litt rart at man kan bli så glad i tre så forskjellige karakterer. Samtidig får man også lyst til å skrike «skjerp deg!» til dem, men på en bra måte.
Først likte jeg ikke boka og vurderte å droppe å høre den ferdig. Jeg mislikte at den var så pretensiøst erkenorsk og kun omhandlet irriterende mennesker som gjorde,sa og tenkte irriterende ting. Men etterhvert begynte jeg å like den bedre og bedre, helt til jeg nesten elsket den. Jeg elsket at den var så pretensiøst erkenorsk og kun omhandlet irriterende mennesker som gjorde,sa og tenkte irriterende ting.
Jeg likte best den siste delen, om Kona til Sebjørn,at vi aldri fikk vite hva Kona til Sebjørn het ,men allikevel fikk ganske lyst på nepestappe av å høre historien hennes.
Boken er hverdagslig og absurd på en og samme tid, en slags hyllest til det middelmådige og det store i alle de små detaljene. Mest morsom,men også litt sår. Jeg gleder meg til å høre flere bøker av samme forfatter.
Das war nicht sehr gut. Ich mag Geschichten über junge Frauen, die sich nur für Sex interessieren. Aber sie war insgesamt nicht sehr interessant und der Konflikt der Geschichte wurde nicht gut dargestellt.
Maria, the eldest of eight daughters, is a sociology student in Bergen and works part time as a cleaner. She's due to make a big presentation as part of her coursework, and is certain that the way she shows the oppression and hardship that cleaners face every day will be so revelatory that all instances of the media will want a piece of her, and she will appear on news programs, talk shows radio shows and in the news papers. While cleaning classrooms and lecture halls, she dreams of the media attention. Of course, she has to write the presentation first.
Alma is fifteen, and completely consumed with lustful thoughts and desire. Every waking moment, she thinks about sex and fantasizes about having sex with pretty much everyone in her daily life. Her friend, her boss (the local shopkeeper), the boys in school. Her mother gets increasingly more upset, as Alma starts stealing booze, racks up a huge phone bill calling phone sex lines, shop lifts a porn magazine and seems to get more and more out of control.
Maria's mother, wife of the local shopkeeper (and mother to eight girls) is feeling increasingly more dissatisfied and unfulfilled. Her days consist of tending house, cleaning and cooking for her large family. She feels unappreciated and unnoticed by her family, and wants to get a job, and make a difference. When she hears that there is a chance the local turnip factory may be closing down (or perhaps just have to initiate some cutbacks), she packs a bag and goes to Oslo to stage a protest in front of the Parliament.
This was a decidedly odd book, but thankfully it wasn't very long, or difficult to read. The theme connecting the three women seems to be dissatisfaction with their lot in life, wanting a change, and wanting to be noticed. Maria is bored as a student and some time cleaner, Alma just wants boys to notice her (she's not one of the popular girls) and Maria's mother (whose never even given a name in the book) is sick of being a housewife and wants a change. The narrative changes very suddenly and unexpectedly from reality to fantasy, and to begin with, it was difficult for me to keep up with what was real, and what was flights of fancy.
The shortest section of the book, the one where Alma's story is related, also gets surprisingly graphic. With the amount of romance and paranormal fantasy I read, it's not like I clutch my pearls in horror or am even adverse to sexual content, but some of the things going through Alma's mind were pretty out there. Not entirely sure what the author was trying to do with that.
I'm also not entirely sure what the purpose of this book was, and what Olaug Nilssen is actually trying to say. There's bits that seem like she's trying to make some sort of social or possibly feminist commentary, but then there are also huge amounts of just absurdist fantasy. It's yet another book I can cross off my TBR list, and another course work text in the bag. I guess I'll just have to be thankful for that.
Alma ist 15 und Alma ist wie viele andere junge Menschen interessiert an Sex. Nur Alma ist an sich anders, sie träumt immer nur von ihre Erfahrungen, während andere Mädchen in Skoddeheimen (den Dorf, in dem Alma lebt) ihre ersten Erfahrungen wirklich machen. Doch dann begeht Alma betrunken einen folgenschweren Fehler, der ihr das Leben noch schwerer als so schon macht... Alma und ihre Freunde sind eben normale Jugendliche, die einfach neugierig auf das Leben sind, aber eben auch ihre Sorgen und Probleme haben. Bis auf Alma lernen wir aber kaum jemanden etwas genauer kennen, was aber dem Umfang des Buches geschuldet sein dürfte. Olaug Nilssen schreibt manchmal etwas ungewohnt für das Leserauge, die kleinen Kapitel fangen manchmal etwas konfus an, was aber auch mit den Gedanken von Alma zusammenhängen kann. Der Stil ist recht realistisch, sie beschönigt nichts, was das Buch aber auch nicht braucht. In den acht recht kurzen Kapiteln schreibt sie kleine Geschichten über das Leben in einem kleinen Dorf, dass einfach durch Alma´s Ausschweifungen recht schockiert ist. Leider sind die 80 Seiten wirklich schnell ausgelesen und es ist mehr wie eine Kurzgeschichte geschrieben, weil wir fallen praktisch direkt auf die Party, auf der Alma den Fehler begeht und verlassen Almas Leben auch Knall auf Fall wieder.
Leste denne som en del av muntlig norsk faget på vgs. Hadde sikkert vært mer åpen til å nyte den dersom jeg ikke ble tvunget til å lese den. Så også filmen, og likte den bedre enn boka. Syns karakterene i boka var forvirrende og vanskelig å forstå, spesielt Maria.
Vinner fire for dissing av Skavlan, morsomme ombestemmelser fra karakterene som gjør at forfatteren må skrive siden på nytt, omskriving til nynorsk av div poplåter og at den største drømmen er å komme på Vestlandsrevyen!
Boka ynskjer å fortelje så mykje, men den er altfor kort til å romme nok, med det resultat at den berre skrapar i overflata på karakterane. Tre historier. Den første er OK. Den andre er veldig bra, men altfor kort. Den tredje er altfor kort og ein klisje.