What do you think?
Rate this book
Herfra blir du bare eldre
En samling kortere og lengre tekster om mennesker som har mistet evnen til å kommunisere, som er i ferd med å forsvinne for seg selv og verden rundt dem.
Et gammelt polaroidfoto. En videotape inneholdende drapet på John F. Kennedy. En hoste fra etasjen over. Gjennom korte, språklig virtuose tekster forteller Johan Harstad om mennesker som har mistet evnen til å kommunisere, som er i ferd med å forsvinne for seg selv og verden rundt dem, men som intenst håper å bli funnet, forevist 'et enestående hjernefotografi av øyeblikket hvor verden er god'. Herfra blir du bare eldre er en bok om resignasjon, og om utprøvning av måter å være på. Om dem som vet at polarisen smelter, dem som aldri våger å si at de vil bli reddet, dem som vet at de en dag skal bli glemt.
Et gammelt polaroidfoto. En videotape inneholdende drapet på John F. Kennedy. En hoste fra etasjen over. Gjennom korte, språklig virtuose tekster forteller Johan Harstad om mennesker som har mistet evnen til å kommunisere, som er i ferd med å forsvinne for seg selv og verden rundt dem, men som intenst håper å bli funnet, forevist 'et enestående hjernefotografi av øyeblikket hvor verden er god'. Herfra blir du bare eldre er en bok om resignasjon, og om utprøvning av måter å være på. Om dem som vet at polarisen smelter, dem som aldri våger å si at de vil bli reddet, dem som vet at de en dag skal bli glemt.
- GenresShort StoriesFiction
89 pages, Paperback
First published January 1, 2001
5 people are currently reading
195 people want to read
About the author
Johan Harstad
29 books693 followersJohan Harstad is a Norwegian author, graphic designer, playwright, drummer, and international sensation. He is the winner of the 2008 Brage Award (Brageprisen), previously won by Per Petterson, and his books have been published in over 11 countries. In 2009, he was named the first ever in-house playwright at the National Theatre in Oslo. His first novel Buzz Aldrin, What Happened To You In All The Confusion, originally published in Norway by Gyldendal in 2005, was made into a TV series in 2009 starring The Wire’s Chad Coleman. Harstad lives in Oslo.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 17 of 17 reviews
July 3, 2018
"De puster ren karbondioksid fra medbrakte beholdere, de har ingenting i koffertene, bortsett fra epler, røde epler i koffertene, de har ingen ører, men tynne hender og fotavtrykkene deres blir til desimaler i snøen. Armene deres brenner. Det regner døde fugler. Med brennende hender åpner de koffertene sine synkront, tar ut eplene, og eplene blir til små brannøkser de hugger av seg armer og ben med, det kommer ikke blod, men kaffe fra stumpene, koagulert kaffe."
April 7, 2021
herfra blir du bare forvirret
August 26, 2022
Tidvis veldig kul og tidvis bare forvirrende. Hadde vært gøy å lese denne med en bokklubb, men var ikke så gøy å lese den alene.
September 13, 2024
90 sider med ren tankestrøm, men det kan jeg like
February 2, 2025
der kom den eksistensielle angsten ja. hei til deg
May 6, 2025
Variert, noe ujevnt, veldig bra på det beste.
March 30, 2015
Utrolig deilig og magisk å lese! Så mye inspirasjon å hente, så mange tanker som dukker opp etter å ha lest de små fortellingene.
January 13, 2018
ganske...banalt?
July 10, 2018
Noen noveller var veldig bra, andre ga ikke mening.
March 26, 2020
Denne likte jeg veldig godt! Magisk, rar og ekte på en og samme tid.
May 12, 2021
meget mange fine utdrag
February 26, 2024
Husker desverre lite av den.
July 27, 2025
Brilliant in a way that doesn’t resonate with me.
May 31, 2017
4.5 stjerner. // En nesten perfekt samling av små tekster. Enkelte av dem gjorde større inntrykk på meg enn andre, men de aller fleste er virkelig godt skrevet og får en til å tenke og føle en hel del. Veldig, veldig bra prosasamling.
“Dette ønsket om å bli husket. Denne trangen til å unngå å opphøre. Allerede som barn må det ha vært til stede, tenker jeg.”
“Brev - Aldri sendt: Jeg ser deg ikke. Jeg kan ikke se deg. Den dagen du døde. Den dagen du tok livet av deg. Den morgenen jeg fikk vite at du hadde blitt funnet på rommet ditt hengende fra taket. Stille. At du hadde hengt der i nesten to døgn. Den dagen skrudde jeg ned tempoet. Den dagen ble det stille, og siden har jeg beveget meg saktere. Nå bare rusler jeg gatelangs, og dette husker jeg som den første tanken idet jeg gikk ut fra leiligheten min i denne byen. Idet jeg stod og ventet på bussen, og dagen var nydelig selv om det hadde kommet snø i løpet av natten. Jeg ble stående slik nesten for lenge, med øynene oppover, og jeg tror jeg håpet jeg skulle få se noe av Deg. At Gud selv skulle vise seg da. Men jeg så ingenting. Jeg så Deg ikke. Det var bare blått. Det var helt stille. Slik det også var på rommet ditt den morgenen. Da du gjorde de siste forberedelsene. De siste detaljene. Tenkte gjennom de siste tankene. Jeg vet ikke. Det som falt deg inn der og da. Men det var stille, var det ikke? Og denne tanken, den fortsetter i meg. Kommer til meg hver gang jeg er om bord i et fly: På en eller annen måte, jeg holder muligheten åpen for dette, at jeg skal kunne se deg løpe over fra den ene siden til den andre. Over skyene, som om det gikk an, lett som ingenting. Som om du nå har blitt så lett at det er mulig. Og jeg tenker slik da, at du nå har muligheten til å bevege deg med denne farten. At du kan komme deg over kloden på få minutter. Over skyene. Over jorden. At dette er fordelen. Men jeg ser deg ikke, og jeg flyr mye. Jeg ser deg ikke. Du er ikke her. Jeg beveger meg saktere nå. Det har blitt stille. Det har blitt helt stille. Og du er ikke glemt.”
"Love me two times, baby mens jeg knuser koppene og kaster lp-ene ut vinduet mens ropene dine ikke treffer meg men fragmenteres og setter seg i veggene og overdøves av glass og av plast og stål og rør som splintres når jeg sparker tv-apparatet ned fra benken og løper mot deg mot døren med knasende tenner og knyttede hender og du roter til håret mitt og sier at av og til er så liten at du kunne ha gjemt meg i lommen og spasert av gårde, vet du det?"
"Eventyr: At du står stille slik en kveld i en høyblokk i et land. Lener deg ut vinduet da du med ett faller ut i snøværet. I luft. Men du treffer aldri bakken. Faller gjennom både epleskallskorpe og mantel. Opp fra jorden i et annet land og suges opp mot et vindu. Kravler inn i høyblokken. Blir boende der."
"Den første virkelige forelskelsen er slik: Jevnaldrende. Du kommer om natten. Ravende blindfull og søkkvåt femtenåring uten ord. Du står og drypper vann i gangen min. Inn i stuen med håret sort og hengende rett ned. Øynene igjen. Du sovner i fosterstilling på sofaen. Jeg blir sittende oppe og se på deg. Leser Guinness rekordbok fra 84 og ser på deg. Må se på deg. Vil ha deg slik. Pusete. Som om du blir mindre og mindre under teppet, og ingen vil finne deg igjen. Så liten har du blitt. Men heller ikke da kan jeg nå deg. Jeg er for stor med klumpete, kraftige never. Det er ikke som på tv – musikken mangler – men det er sant som de sier: Søvnen gjør deg vakrere."
"Hva jeg vil? Jeg vil finnes. Jeg vil bli funnet. Hentet innerst inne i dette rommet nå som jeg er så liten at jeg nesten ikke synes. Nå når jeg endelig har falt sammen til drivved. Når jeg ligger rolig på gulvet. Livredd. Når jeg ikke lenger finnes. Da vil jeg at du skal hente meg ut. At du skal sette meg foran høyttaleren, 'What now my love', stryke meg sakte over håret slik man ville gjort med et barn. Fortelle meg at det kommer til å gå bra. At alt kommer til å gå bra. At haver stiger langsomt. At vi alle er gode."
“Dette ønsket om å bli husket. Denne trangen til å unngå å opphøre. Allerede som barn må det ha vært til stede, tenker jeg.”
“Brev - Aldri sendt: Jeg ser deg ikke. Jeg kan ikke se deg. Den dagen du døde. Den dagen du tok livet av deg. Den morgenen jeg fikk vite at du hadde blitt funnet på rommet ditt hengende fra taket. Stille. At du hadde hengt der i nesten to døgn. Den dagen skrudde jeg ned tempoet. Den dagen ble det stille, og siden har jeg beveget meg saktere. Nå bare rusler jeg gatelangs, og dette husker jeg som den første tanken idet jeg gikk ut fra leiligheten min i denne byen. Idet jeg stod og ventet på bussen, og dagen var nydelig selv om det hadde kommet snø i løpet av natten. Jeg ble stående slik nesten for lenge, med øynene oppover, og jeg tror jeg håpet jeg skulle få se noe av Deg. At Gud selv skulle vise seg da. Men jeg så ingenting. Jeg så Deg ikke. Det var bare blått. Det var helt stille. Slik det også var på rommet ditt den morgenen. Da du gjorde de siste forberedelsene. De siste detaljene. Tenkte gjennom de siste tankene. Jeg vet ikke. Det som falt deg inn der og da. Men det var stille, var det ikke? Og denne tanken, den fortsetter i meg. Kommer til meg hver gang jeg er om bord i et fly: På en eller annen måte, jeg holder muligheten åpen for dette, at jeg skal kunne se deg løpe over fra den ene siden til den andre. Over skyene, som om det gikk an, lett som ingenting. Som om du nå har blitt så lett at det er mulig. Og jeg tenker slik da, at du nå har muligheten til å bevege deg med denne farten. At du kan komme deg over kloden på få minutter. Over skyene. Over jorden. At dette er fordelen. Men jeg ser deg ikke, og jeg flyr mye. Jeg ser deg ikke. Du er ikke her. Jeg beveger meg saktere nå. Det har blitt stille. Det har blitt helt stille. Og du er ikke glemt.”
"Love me two times, baby mens jeg knuser koppene og kaster lp-ene ut vinduet mens ropene dine ikke treffer meg men fragmenteres og setter seg i veggene og overdøves av glass og av plast og stål og rør som splintres når jeg sparker tv-apparatet ned fra benken og løper mot deg mot døren med knasende tenner og knyttede hender og du roter til håret mitt og sier at av og til er så liten at du kunne ha gjemt meg i lommen og spasert av gårde, vet du det?"
"Eventyr: At du står stille slik en kveld i en høyblokk i et land. Lener deg ut vinduet da du med ett faller ut i snøværet. I luft. Men du treffer aldri bakken. Faller gjennom både epleskallskorpe og mantel. Opp fra jorden i et annet land og suges opp mot et vindu. Kravler inn i høyblokken. Blir boende der."
"Den første virkelige forelskelsen er slik: Jevnaldrende. Du kommer om natten. Ravende blindfull og søkkvåt femtenåring uten ord. Du står og drypper vann i gangen min. Inn i stuen med håret sort og hengende rett ned. Øynene igjen. Du sovner i fosterstilling på sofaen. Jeg blir sittende oppe og se på deg. Leser Guinness rekordbok fra 84 og ser på deg. Må se på deg. Vil ha deg slik. Pusete. Som om du blir mindre og mindre under teppet, og ingen vil finne deg igjen. Så liten har du blitt. Men heller ikke da kan jeg nå deg. Jeg er for stor med klumpete, kraftige never. Det er ikke som på tv – musikken mangler – men det er sant som de sier: Søvnen gjør deg vakrere."
"Hva jeg vil? Jeg vil finnes. Jeg vil bli funnet. Hentet innerst inne i dette rommet nå som jeg er så liten at jeg nesten ikke synes. Nå når jeg endelig har falt sammen til drivved. Når jeg ligger rolig på gulvet. Livredd. Når jeg ikke lenger finnes. Da vil jeg at du skal hente meg ut. At du skal sette meg foran høyttaleren, 'What now my love', stryke meg sakte over håret slik man ville gjort med et barn. Fortelle meg at det kommer til å gå bra. At alt kommer til å gå bra. At haver stiger langsomt. At vi alle er gode."
July 17, 2014
It's not bad writing at all, but two things make it a bad for for me: It's way more neurotic than what I could relate to and the short stories format feels like jumping on TV channels, which I don't find fulfilling.
July 16, 2015
Kanskje forventet jeg mer på grunn av vaskeseddelen.
Kanskje er det Mattias sin skyld at jeg tenkte dette ville bli bra.
Likevel; en av historiene traff meg så hardt at det veier opp for alt det kjedelige.
Kanskje er det Mattias sin skyld at jeg tenkte dette ville bli bra.
Likevel; en av historiene traff meg så hardt at det veier opp for alt det kjedelige.
April 8, 2017
Noen traff, andre bommet, et par traff veldig hardt.
Displaying 1 - 17 of 17 reviews