"Kompani Orheim" kan nærmest sies å være en forløper til "Mannen som elsket Yngve", for der sistnevnte kun omhandler noen få, intense måneder i Jarle Klepps liv, tar "Kompani Orheim" for seg hele forhistorien til foreldrene hans, Jarles barndom og ungdomsår, og slutter like etter at han begynner på videregående.
I motsetning til "Mannen som elsket Yngve" har også "Kompani Orheim" flere fortellerstemmer enn Jarle; vi får også innsikt i hvordan Jarles foreldre Terje og Sara tenker, og boken handler i stor grad om hvordan foreldrenes ekteskap - Kompani Orheim - sakte men sikkert går til grunne på grunn av Terjes alkoholisme, samtidig som det også er en oppvekstroman som forteller om Jarles utvikling og tanker om bl.a. foreldrenes ekteskapelige havari fra barn til ung voksen.
Hvis man har lest "Mannen som elsket Yngve" er "Kompani Orheim" nærmest som et supplement: det at vi også får historien fra foreldrenes synsvinkel denne gangen gjør at de kommer enda nærere, og man får nå også større forståelse for handlingen i den tidligere boken. Skulle man ha noe å utsette på romanen er at den aldri helt gir en god forklaring på hvorfor Terje begynner i drikke og til slutt blir en alkoholiker som ikke klarer å komme seg ut av forfallet. Man aner at han hadde et vanskelig forhold til sin egen far, men hva som var den utløsende årsaken blir aldri helt klart.
Og kanskje er det ikke så viktig heller: romanen skildrer en oppvekst i Norge på 70- og 80-tallet der det gamle mannsidealet er på hell, men der feminismen og likestillingen ikke hadde kommet lenger enn at det fortsatt var forbundet med skam og nederlag å ta ut skilsmisse. Det er en bok om tapte illusjoner, om hvor vanskelig livet kan være, og om hvor vanskelig det er å være menneske.