Sorl

by Cornelius C. Steinkjer

Sorl av Cornelius C. Steinkjer er en gripende romandebut om en ung mann med en bipolar lidelse. Sorl er også en språkbevisst og original fortelling om ønsket om å bli en del av den kulturelle eliten, om sigarillos og hyppige innleggelser.

Lyder Alving kjøper en leilighet som han og Rebecca Tesman kan bo i. Kort tid etter flytter han ut, på impuls. I en begravelse møter Lyder den mer stabile Hedvig Eleonora Wangel, og et trekantdrama oppstår. En indre konflikt raser i hovedpersonen, den mellom lengselen etter en utsvevende tilværelse og behovet for et rutinepreget liv.

Gjennom fire deler utformes en samtidig Oslo-roman om en vestkantgutt i 20-årene med et turbulent sinn. Sorl er nedtonet og skildrer psykisk sykdom i hverdagen fremfor å dvele ved mytene og overskridende hendelser. Lyder Alving er ressurssterk og ambisiøs på sitt vis, men mangelen på gjennomføringsevne gir ham store utfordringer.

208 pages, Hardcover

First published January 1, 2023

About the author

Cornelius C. Steinkjer (f. 1998) er født og oppvokst i Oslo. Han jobber som journalist. Sorl er hans første bokutgivelse.

Reviews

[Milla Enerhaugen · Rating 4 out of 5]

Overraskende bra

[Sverre Eikill · Rating 2 out of 5]

Jeg trodde egentlig Steinkjer var enda yngre enn han er (han syns sigarer er det kuleste i verden)

[Celina Aanes Larsen · Rating 4 out of 5]

Ny bibel.


Perhaps the only difference between me and other people was that I´ve always demanded more from the sunset. (1) fra Lars Von Trier, Nymphomaniac

Depresjonen hadde tvert imot sine røtter I kjedsomhet, likgydlighet og et nytteløst. Behov for å føle. Jeg var simpelthen en livsnyter som var blitt mett på livet, fikk ikke lenger nytelse av et godt måltid eller en god sigar, kjedet meg under sex, brydde meg ikke om politick eller venner, til og med familien ble intetsigende skikkelser for meg. Hvis det faktisk er slik min mor pleide å si, at kjedsomheten er roten til alt ondt, må jeg ha vært gjennomkorrupt inn til sjelen. (15)

Jeg skulle gjerne ha sagt at jeg forelsket meg i henne, slik jeg sa en sen kveld etter sex etter vi begge var utskrevet, men det ville vært løgn. Jeg lå med henne fordi hun var tiljengelig, jeg snakket med henne fordi hun beundret meg, satte pris på henne fordi hun var en avledning. (15)

Overgrepet var en konsekvens av en søken etter spenning som hadde ligget latent i meg siden puberteten. (16)

Redd for å bli sendt hjem, hvis jeg sa det som det var, at jeg egentlig var rolig til sinns, at jeg hadde lite å utsette på tilværelsen annet enn at jeg kjedet meg. Jeg ble ikke innlagt fordi følelsene ble for mange, jeg ble innlagt fordi følelsene ble for få. (16)

Den første kvelden på ny avdeling satt jeg i den forsøksvis hjemmekoselige stuen og leste bibelen, prøvde å bli kristen. (16)

Synet av ansiktene deres fikk meg til å innse hva jeg hadde i vente om jeg ikke skjerpet meg, om jeg ikke strebet mer etter stabile forhold. (19)

Tanken på et stille, rutinepreget liv gjorde meg kvalm. Jeg lengtet etter spenning og sterke emosjoner. Fyllesyke, manisk pengebruk og et overgrep i ny og ne virket som en lavere pris enn stillhet og rutiner. Dessuten var selvmord alltid en utvei, et smertefritt alternativ. (19)

Jobb, kjærester og familieproblemer var plutselig så trivielt. (21)

Opplevelsene mine fra å ha vært innlagt var altså ikke mer verdt enn et år på folkehøyskole. Smakløs mat, venner jeg ikke skulle se igjen, brettspill og sur kaffe. Eneste forskjell var at jeg fikk alt på statens regning. (22)

Det var en frodig vår, men inni meg var det fortsatt høst (22)

Jeg fryktet hun ville være en evig påminner om en vanskelig tid, men så innså jeg også at det var det jeg trengte. Klinikken var kanskje nitrist, men den var også trygg. (23)

Jeg var utilpass med vennene mine fordi jeg ikke klarte følelsen av å være mindreverdig. Jeg orket ikke at hele verden beveget seg videre mens jeg stod stille. Med Rebecca var det jeg som stod i front, og når jeg innså det, at behovet for henne i all hovedsak bestod at hun var mindreverdig, innså jeg at sjansen var for god til å la gå. (24)

Det var blitt oktober, og for første gang på et år følte jeg at jeg retferdiggjorde min eksistens. (25)

Jeg kunne ha opp til seks avatler i døgnet, i tillegg til jobb og interesser. Jeg rullerte på sex-partnere, og lå med Rebecca når andre sjanser ikke bød seg. (26)

Hadde jeg sett et stjerneskudd, ville jeg ønsket at øyeblikket skulle vare, at jeg aldri skulle komme ned på bakkeplan igjen. (27)

Jeg kunne kjenne Rebeccas stemning allerede før hun flyttet inn. Forventningen dominerte hvert øyeblikk jeg tilbrakte i leiligheten. (28)

Etter en hedonistisk høst roet sinnet seg. (28)

Jeg var kanskje Jesus, men hun var ingen Lasarus. (29)

Hun valgte traumene sine, valgte å bli slått i bakken av hvert minste vindpust. (28)

De bekymrede blikkene deres, Scott Walkers avfeldige vokal, tekstlinjen Paolo, take me with you, det hele ble for mye for meg. Jeg satte meg inntil veggen, ved siden av peisen, og enda jeg prøvde å holde dem inne, rant tårene stritt nedover kinnene. Jeg gjemte hodet i hendene, trakk pusten og begynte å fortelle (33)

Jeg forventet å møte kunstnere, forfattere, kulturinteresserte, filosofer som hadde fått for mange inntrykk, eller andre som meg gjennom en årelang karriere som livsnyter hadde spist seg mett på livet og trengte en appetittvekker. (33)

Den såre, nærmest bønnfallende vokalen var en evig trøst. (34)

Jeg besøkte kunstneren jevnlig, og i slike fortrolige stunder kjente jeg både nærhet og slektskap til den norske maleren. (37)

Lars von Trier, David Bowie, Ingmar Bergman – men Munch var alltid den jeg vendte meg tilbake til. Det var i hans strek jeg følte meg mest hjemme, og det hadde jeg alltid gjort. Helt siden jeg var barn. (37)

Vennligheten hans virket påtatt, som om han hadde noe å vinne på den, og de velvalgte ordene var fylt med patos. Jeg kjente ikke igjen mannen ovenfor meg. (38)

Taket var hvitt, og gulvet var av mørke, knirkende treplanker. Dette var sjelens farger, mente han. (40)

Utad levde jeg et godt liv i Gimle terrasse 4, men gjesteværelse fortalte en annen historie. (41)

Hver gang jeg gikk inn eller ut av rommet låste jeg (42)

Scenen da han finner kompisen sin død; «Jeg aksepterte kjapt at jeg aldri kom til å se ham igjen, og kjente verken sinne overfor ham eller dårlig samvittighet for ikke å ha gjort noe mer». (43)

Drøye hundre år før meg hadde Edvard Munch kommet til samme beslutning. Også han hadde levd sensasjonspreget og intuitivt, og i flammehavet malte han sine selvportrett i helvete. Så ga han avkall på kvinner, sluttet å drikke, rørte ikke sigaretter. Flammene senket seg, men gløden forble, og det var i gloen han endelig kunne begynne å smi. Hva har det å si om livet er et usaltet måltid, hvis det styrker kunsten? (47)

Jeg ønsket jeg kunne livnære meg av varmen hennes. Jeg likte å lytte til brystene hennes, høre hjertet slå. Lyden av det stille liv, selve drivkraften bak. Det var tilfredstillende nok. (48)

Så var vi venner som sov sammen, venner som tilbrakte dagene sammen, og enda jeg aldri følte at hun var en del av livet mitt, var hun alt det handlet om. (48)

Jeg sa det var noe hun burde vite, sa hu måtte være klar over fortiden min før vi bestemte oss for å innlede noe. (49)

Hun lo mildt og sa jeg hadde kommet til riktig person. (49)

Vi hadde vår første krangel da jeg kalte Anne Lindmo falsk og tendensiøs, så etter det holdt jeg meg for god til å si noe negativt om menneskene på skjermen.(49)

Hun sa hun elsket meg for den jeg var, ikke for interessene mine, ikke jobben min, ikke meningene, ikke målene. Jeg turte ikke spørre hva som da var igjen å elske, sa heller bare at jeg følte det likt. (50)

Tross at all tiden vi tilbrakte sammen kjentes trygg, ufarlig og fin, var det en demper jeg ike fikk satt fingeren på. Det var et konstant stikk i brystet, en pågående følelse av at dette ikke var et endepunktet. Livet var satt på vent, dette var altså et mellomstopp før toget skulle ta meg videre. Følelsen av at noe manglet i relasjonen handlet ikke bare om meg, det handlet om henne. Hun var utilstrekkelig, og jeg klarte derfor ikke å facinieres av henne. Jeg så ikke opp til hennen, tenkte ikke over hva hun følte eller mente. (50)

Hadde bare et endeløst dokument med notater jeg ikke ante hvordan jeg skulle anvende til tekst. Jeg hadde kanskje ideene, men hva hjelper det med ambisjon hvis det ikke finnes visjon. Det faktum at ingen anmelder noen gang kom til å skrive om min, det måtte jeg bare godta. (51)

Hverdagen som ventet skulle bli en roman ingen ville hatt glede av å lese. (52)

Jeg hadde vært vanskelig, men jeg hadde også vært flink. (54)

Ofte tenkte jeg at det hadde med gjøre at jeg hadde fått feil diagnose, at jeg ikke behøvde en diagnose, at symptomene var skapt av kjedsomhet og oppmerksomhetsbehov, at jeg strengt tatt var nokså stabil, men tiltrukket av det ustabile. For innerst inne ønsket jeg å kjenne på det, for inni meg var det tomt. (54)

Hvis det ikke var noe å frykte, var da noe verdt å leve for? (55)

Med Hedvig prøvde jeg å kvele lengselen etter å drikke meg full. (55)

Nå stod jeg ovenfor valget for en evighet. Og jeg valgte henne, valgte en lykkelig slutt, fraskrev meg dermed ansvar for og savn etter Rebecca og valgte samboerskap med Hedvig. Hun var slutten på lidelsen som aldri fant sted. (55)

Da mamma så bæreposene spurte hun om hvor vidt det var et impulskjøp. Jeg sa til hun at hun ikke hadde noe å bekymre seg for, men hun svarte at det ville hun alltid være. (59)

En dypt personlig prosess å innrede et hjem, og hjemmet var hennes fristed, et sted å søke tilflukt i. (61)
Hun hadde ikke engang en fornemmelse av hvilket mørke jeg daglig måtte motarbeide, heller ikke etter at det ble lagt frem for henne på papir. (65)
Bakkeplan var for dem som ikke ønsket seg progresjon gjennom livet, for dem som tviholdt på repitisjon og dølle rutiner. Hvis Hedvig hadde opplevd meg på bakkeplan, skyldes det at jeg spilte skuespill for henne. (66)

Ideene var for mange til å gi slipp på, nesten for grandiose for denne verdenen. Jeg var en fange i eget kunstnerskap. Jeg var tildelt en tråd av guds DNA, og jeg var dermed forpliktet til å rettferdiggjøre valget av at jeg nettopp jeg ble tildelt denne gaven. (66)

Det var kanskje leiligheten som korrumperte meg, leiligheten som svekket meg. Eller så var det kanskje Hedvig. (67)

Boken var sendt inn til landets tre strøste forlag. (68)

Han ofret seg så jeg skulle få leve videre (70)

Han pleide å gremme seg når jeg fremstilte det som om vi var sidestilt, eller på skjebnesvangert vis var knyttet til hverandre. (70)

Det bunnet i en iboende frykt for å bli avslørt av de ansatte, at de skulle se meg som et overflødig tannhjul i et ellers velfungerende maskineri. (72)

Journalistikk var en brødjobb. (73)

Jeg irriterte meg over små nisjebutikker som jeg på lik linje frustrerte meg over store konserner som ødela den ikke så lenger flotte gaten (73)

Hva jeg faktisk ble lurt inn i, i glørne av maniens hete. (78)

Den kvelden etterlignet jeg meg selv i mine mest oppstemte faser i et forsøk på å gjennomskue min periodevis tvilsomme natur. (79)

Det var ikke ment for å vare evig, for kommunikasjonen vår tillot oss ikke å vokse opp. (81)

De beste vennskapene, de nærmeste relasjonene, samtalene man ikke tror man kan leve uten, det er som oftest de som sklir ut. (81)

For sammen med Gabriel kunne jeg tenke stort, være grandios og selvhøytidelig, for sammen eide vi verden, enda det fortsatt bare var vi som visste det. (81)

Spøkefullt hevdet han at det var skjebnebestemt at jeg skulle holde han med selskap. (82)

Du skriver for å bli lest, ikke fordi du faktisk brenner inne med noe. (87)

Han var kanskje først, men jeg skulle bli størst. (88)

- Jeg er redd for at du går altfor høyt opp, og at du ikke klarer å lande. Jeg er redd for at du skal bli alvorlig syk, for det har du vært før. Og du vet like godt som meg at det kan bli kritisk. (89)

Mens jeg vandret gatelangs gruet jeg meg konstant til neste skritt, for det ville ikke før meg til noe sted jeg ønsket å være. (90)

Jeg orket ikke få overblikk over alle de menneskene som trodde de hadde funnet ut av det, mens de egentlig lebvde begredelige liv de ville se på med anger når de nådde pensjonsalder. (90)

Jeg bestilte Amaretto sour og konkluderte med at jeg fremover skulle kreve høyere honorar. (92)

Jeg var nesten glad jeg slapp å skrive om ham, for jeg visste ikke om nykommeren ville overlevd min kritiske penn. (93)

Jeg tenkte på romanser av ulik verdi, og lurte på hvorvidt det var skjebnebestemt at jeg møtte Hedvig, eller ei. (93)

Kan man sørge over det man selv har forlatt? (93)

Alt utenfor normalen ble kategorisert som symptomer, men hva med velvære? (94)

Hedvig viste ikke til noen form for ambisjon, hun hadde ingen indre drivkraft. (98)

Jeg var interessert i mannen overfor meg, for enda han provoserte, var det en sårbarhet ved ham jeg ønsket å utforske. (102)

Det var blitt så mange ideer at det ble vanseklig å sette i gang med utformingen. (106)

Om jeg måtte søke tilflukt i sykdom og ensidig kjærlighet, visste jeg hvor hun var å finne. (107)

Holdt meg igjen når jeg ønsket å forlate leiligheten til fordel for en bedre verden. (109)

Jeg ville eie verden, men det som til å begynne med hadde vært en hviskende stemme av tvil, var nå høy og streng. Likevel ønsket jeg å ta drastiske grep, ønsket ikke å returnere til den monotone hverdagen der jeg måtte overbevise meg selv om at små gleder var store. Hverdagen hvor det viktigste var å delta, hvor alle stilte likt. (109)

Hver kveld ergert jeg meg over at jeg ikke heller denne dagen hadde satt i gang med å skrive, og hver kveld sverget jeg på at jeg neste dag skulle markere oppstart med en intens skriveøkt. (110)

Kanskje dette var enda et luftslott. Nok et manisk påfunn, enda en idé som aldri kom seg forbi utviklingsstadiet. (110)

Lyden av vannet; den nærmest monotone raslingen som verken krevde engasjement eller gehør. (110)

Det hjalp heller ikke at hun var fra Ryfylke, så en skarring ble lagt på toppen av en allerede animalsk artikulering. (116)

Alkohol, den beste lovlige, reseptfrie medisin, mente han. (117)

Jeg savnet det, og på Eff eff den ettermiddagen ble jeg minnet på at gleden oppstår i avvikene, og ikke i gjentagelsene som så mange hevder. Jeg drakk aldri fordi følelsene var vanskelige, men fordi fraværet av dem var det. (119)

Jeg konkluderte til Arnold at på samme måte som det stabile mennesket har dårlige dager har deprimerte gode. (120)

En værmelding på stemningsleiet (120)

Meningsløse samtaler er den beste terapi. (127)

Tankene var altomfattende samtdig som de ikke førte meg noe sted. Det var blitt slitsomt å tenke en tanke helt ut. Det krevde krefter av meg å tenke samtidig som tankene strømmet på. (131)

Jeg ble ikke send til akutt fordi jeg selv ønsket å bli frisk, jeg ble innlagt for å gi støtteapparatet mitt trygghet og ro. (132)

Det handlet ikke om henne, jeg var bare så sliten. At kroppen var veik, spilte vel også inn, men først og fremst var det hodet som sviktet. Det ble så mekanisk når vi først satte i gang. Jeg tenkte på hver bevegelse, hver lyd, jeg hengte meg opp i omgivelsene og ble frustrert over å ikke føle noe mer enn jeg gjorde. Sansene var numne. Sex ble ikke mer enn to kropper i samme seng. Sanseapparatet sendte kun objektive forbindelser til hjernen, og ingen smaker strakk seg ut som bedre enn noen andre. Jeg var matlei av livet, og jeg så ikke hvordan det noen gang skulle endre seg. (133)

Det var viktig at jeg prøvde å holde meg stabil, leve litt kjedelig. Ikke skrive, leve rutinert og planlagt, må være forsiktig med alt, alkohol, søvn, antall avtaler per dag, må alltid tenke lurt. Mamma sa det var mitt lodd i livet, og det måtte jeg bare akseptere. (134)

Lære meg at ikke hver tanke må begynne med ordet jeg. (134)

Sometimes a man wants to be stupid if it lets him do a thing his cleverness forbids. (John Steinbeck East of Eden).


Jeg levde det livet jeg følte verden ønsket av meg, det stille liv. (141)

Jeg var kanskje ikke gammel, men heller ikke ung nok til å være lovende. (142)

Det var når hun sa slike ting jeg skulle ønske kunstner var en beksyttet tittel. (142)

Jeg pleide å ha pågangsmot, og jeg tenkte stort om egne prestasjoner. Kanskje det var ungdommelig naivitet, eller bare en rekke maniske påfunn, men jeg fullførte alltid prosjekterer. (143)

Jeg har alltid syntes mennesker er vakrest i regnet (149)

Vi var gode, men kunne være onde når det passet oss. Vi var morsommere, vi var spennende, dominerende og altetende i vår natur. Vi ble for mye, for dem og for oss selv. Kanskjed et bare er meg selv jeg skriver om. Eller bare deg! Minnene forandrer seg hver jeg trekker dem frem. Skulle nok tenkt oftere tilbake, har hørt det kan være finr å utforske fortiden. (150).

Musikk akkurat passe myk til å bevege den hudløse. (151)

Nostalgi kan overvinne selv den mest varsomme (151)

Det gjennomskuende blikket som jeg før hadde følt boret inn i meg, virket nå låst og forutbestemt

Jeg beskrev det som den mest forløsende terapien man slapp å betale penger for. Sannheten var rake motsetning. Jeg skrev for å bli lest. Skrev for lanseringsfest, gratis alkohol, beundrere og tungtveiende priser. (156)

Jeg kunne ha begynt med hva som helst, men så begynte jeg med skriving fordi det var det letteste å starte med. Det krevde ikke mer enn at jeg kunne alfabetet. Bokstaver dannet ord. Ord ble setninger og setninger avsnitt. Avsnitter ble kaptiler og kapitler ble deler og til slutt satt jeg med en ferdig bok. (156)

Historiene hun fortalte var underholdende, forførende og på sitt vis imponerende, men jeg kjente likevel på en skepsis, og en iboende tvil. Rebecca var historieforteller, en formidler av rang. Grenseløst påtatt, men såpass sjarmerende at det kunne være vanskelig å gjennomskue. (157)

Sist jeg hadde kjent denne følelsen, anmeldte jeg i etterkant to menn for voldtekt, denne kvelden skulle jeg overskride grenser som ikke ville gi meg noe sympati. (163)

I begravelsen tenkte jeg at det eneste som skilte min situasjons fra Ulrik var kroppstemperatur. (166)

Det må man ikke glemme, hvis man er så heldig at det likevel går godt, hvilken kompetanse man ervervet seg som ulykkelig. (Vigdis Hjort, arv og miljø).

Resterende publikum burde ha blitt tildelt statstøtte for å ha sittet hele forestillingen gjennom. For finnes det egentlig noe mer begredelig enn dårlig teater? Utilstrekkelig kunst gir den dødelige en forståelse av tung depresjon. Mens god kunst gir den deprimerte en smakebit på et liv verdt å leve. (174)

Mest sansynelig var det derfor jeg begynte å skrive, slik at intrykkene ikke skulle fordufte, men heller oversettes til noe fornuftig. (175)

Scenekunst manes frem av kollektiv innsats, det samme gjør filmen, mens forfatteren er i all hovedsak alene. Det vil ikke si at forfatteren ikke trenger ytre impulser for å opprettholde en nødvendig progresjon i arbeidene sine. (176)

Littertaur er kanskje den enkleste kunstformen å starte med, men det jeg innså alt for sent, var at det også er den vanskeligste kunstformen å mestre. (177)

Om barn: Eller verre, en som hadde det i seg å oppnå det jeg aldri klarte å gjøre selv. (179)

Det begynte så smått å rakne i kantene, og deretter gnagde forråtnelsen seg innover. Kroppen var uansett bare et skall. (180)

Sinnet mitt var en kirkegård av drømmer. (182)

Dette var før årene gled inn i hverandre, før de dannet en ubetydelig symbiose som ikke holdt seg innenfor de strukturelle rammene. (194)

Hedvig var mer effektiv enn både litium og zoloft. (198)

Jeg måtte innse at fortiden ikke kunne gjenoppleves, men at fremtiden fortsatt kunne formes. (201).

[Emma Mc Lean · Rating 5 out of 5]

❤️❤️‍🩹

[Mona F · Rating 4 out of 5]

Presis, nær og engasjerende roman om en ung mann og livet med store opp- og nedturer.

[Frida]

Fikk frem en tåre på slutten der. Tror det var et eller annet på slutten med refleksjonene rundt fremtid og ensomhet som tok meg.