Haugtussa: Forteljing

by Arne Garborg

This scarce antiquarian book is a facsimile reprint of the original. Due to its age, it may contain imperfections such as marks, notations, marginalia and flawed pages. Because we believe this work is culturally important, we have made it available as part of our commitment for protecting, preserving, and promoting the world's literature in affordable, high quality, modern editions that are true to the original work.

Genres: Poetry, Classics, Fiction, Plays, Ghosts, Love

194 pages, Hardcover

First published January 1, 1895

About the author

Norwegian writer Arne Evenson Garborg, born Aadne Eivindsson Garborg, championed the use of Landsmål (now known as Nynorsk, or New Norwegian), as a literary language; he translated the Odyssey into it. He founded the weekly Fedraheim in 1877, in which he urged reforms in many spheres including political, social, religious, agrarian, and linguistic.

His novels are profound and gripping while his essays are clear and insightful. He was never inclined to steer clear of controversy. His work tackled the issues of the day, including the relevance of religion in modern times, the conflicts between national and European identity, and the ability of the common people to actually participate in political processes and decisions.

Reviews

[Frida Stavang · Rating 4 out of 5]

Hadde heldigvis forestillingen på Nationaltheatret friskt i minne da jeg leste denne. Hvis ikke hadde plottet vært nærmest uforståelig. Her hadde et etterord vært til stor hjelp. Fire stjerner likevel fordi den har noen av de beste naturskildringene jeg har lest! Også er Veslemøy en fantastisk karakter da

[Torjus · Rating 3 out of 5]

Denne krevde veldig mye fokus, men i ny og ne en vakker strofe her og der:

No er her sturt, no er her kaldt,
og stad og stund meg møder;
mi svikne von tok frå meg alt,
og hjarta svider og bløder.
Og havet rullar svært mot land,
og regnet driv mot rute;
det syng og susar um øyde-strand,
at no er allting ute.

[Kristin · Rating 5 out of 5]

The man you are, Arne Garborg 🩷

[Sigmund Aarvik-Hansen · Rating 4 out of 5]

Et fint dikt om (kjærlighets-)sorg, og det å skulle komme seg over den. Noe av det eventyrlige draget fra Peer Gynt, skjønt Garborg her befatter seg med et langt mindre ambisiøst format.

[Simon Røttingen · Rating 5 out of 5]

Til deg, du Hei og bleike Myr
med Bukkeblad,
der Hegre stig og Heilo flyr,
eg gjev mitt Kvad.

Det er Haust. Det ruskar ute
med Regn og kalde Vind.
Smaafuglen flyg mot Rute
og vilde gjerne inn.
Men under omnen god,
der ligg paa Sekkje-Pute
han gamle Mons i Ro.

Gamall Kar
han er i Gard;
strengt han all Ting agtar.
Fylgde blid
fraa fyrste Tid
med i baade Stræv og Strid;
og helst han Fjose vaktar.

(om Veslemøy)
Mat ho ber
til Kui kjær,
og kvar og ei ho kjæler.
Gjerne ho
stullar so:
alltid var ho dyregod
og aldri for Nissen fæler.

Med skrukne Krokehandi
ho dreg den lange traad.
Rokken knurrar sin gamle Song,
som lite ho høyrer på.

Og Gleda svell i den unge Barm;
gløymd er baade Strid og Stuir og Harm,
og Live stormar og strøymer.
Hugen leikar og Augo lær,
Elsken gløder og Hjarta slær;
det er stundir ein aldri gløymer.


Haugtussa ho sit i myrkaste Kraa
og ser paa og myler og mumlar;
ho ser det dei andre ikkje kann sjaa,
som villt seg i Dansen tumlar.
I Stogo det kryr
med alle Slags Dyr!
dei hoppar som skuggar og flyg og flyr.

Tirli-ti! segjer Lerka,
ho stig og stig imot Sky.
Kvar Gong ho tirlar i Morgenstundi,
daa verter Verdi ny.

Tirli-ti! segjer Lerka,
ho sviv under Kvelven fritt.
Kvar Gong ho tirlar i Morgonstundi,
det kitlar i Hjarta mitt.

Men Heluna, vene brune Fuglen
med svarte Fløyels Barm, -
kvar Gong ho fløytar paa lynggraa Tuve,
daa vert eg i Hjarta varm.

Men Heluna, vene brune Fuglen
som stig meg so stillt imot, -
kvar Gong ho fløytar paa lynggraa Tuve,
det græt meg i Hjarterot.

Jordi søv i sin Vinterblund.
Maanen lyser paa Himmilrund.
Tusund av Diamantar
glimar um Grein i den frosne Lund.

”Det fyrste Krav, det er?”
- Sjaa ut som dei andre i all di Ferd.

(...)

”Det femte?”
- Spar ikkje den,
som i Vegen for deg stend!

”Visdomens Grunn, fekk den du fat?”
- Aldri du gløyme det store Hat!

No rullar Have svært mot Land
med Skum um skavlande Ryggir
og bryt seg sprengt mot Øydestrand,
der berre Vindtroll byggjer.
Og Stormen skrik i ville Gru,
der yvi Djup han jagar
med Fok og Ro kum rev og Flu
i desse haust-myrke Dagar.

So døyr det burt i den unge Barm,
so folnar Blom og Blide,
naar Saknad sløkkjer Voni varm
med Taarir salte og stride.
So døyr det burt, så døyr det ut,
mitt Liv med alt, det drøymde,
naar Elskhug vendest til Harm og Sut,
og Guten burt meg gløymde.

Kor hev det vorti Veslemøy no.
Eg kjenn meg ikkje. Eg var ikkje so.
Eg gjekk her trygg og tulla og sprang
og visste kje at Dagen var lang.

Heimen ligg paa den same Flekk;
ho Mor gjeng tuslar som fyrr ho gjekk.
Men tom stend Heimen forutan Ord;
og framand vart mest mi eigi Mor.

I Glaskarmen heng eg og stirer stur;
lengtar, lengtar som Fugl i Bur.
Men ingin aa sjaa paa Veg eller Vang.
Jau no hev eg lært at Dagen er lang.

Vend deg til den som Sol hev skapt.
Enn er du ikkje reint fortapt,
du arme Syster kjære!
Reis deg med Magt og ut deg rykk;
gjev att, gjev att den Synde-Drykk!
Det store Tol du lære;
- Du ut er vald til Ære.

”Skal burt eg gløyme mi Hjartesut?”
- All di Sorg den sløkkjer me ut.

”Sløkkjer de Elden som heitast brenner?”
- Naar staupe er tømt, du Inkje kjenner.

”Ja vil de sløkkje den Suti heit,
den kan eg kje misse for alt eg veit.
Og fyrr eg vil sleppe den Suti hard,
fyrr gjeng eg og bed meg i kvar Manns Gard.
Og fyrr eg vil gløyme den Sorg som brenn,
fyrr gjeng eg Narr i mi heile Grend.
Ja fyrr eg vil gløyme Guten eg fann,
fyrr gjeng eg Fanteferd Land og Strand.
Ingin annan fær meg i Famn;
no riv eg meg laus i Jesu Namn.”

Her ser du Visdoms Volve staa.
Ho vil deg gjeva djupt aa sjaa
og store Røynslur herde.
Ho ber deg gjenom Helheims Gov;
der skal du skimte Livsens Lov
og gjenom Rædsle lære
det Verk, som vert di Ære.

[Amund · Rating 5 out of 5]

Rater aldri noe rett etter jeg har lest det, og skriver ihvertfall sjelden anmeldelse av bøkene jeg leser (hvis man kan kalle det anmeldelse), men dette er noe av det fineste jeg har lest. Tematikken er driiiiiit enkel. Det er det gode mot det onde, motstå det ondes fristelser, velge vekk de enkle, vonde handlingene som gir rask avkastning. Stå imot å la det onde ta over når alt virker jævlig. En klar beskjed om at det gode alltid vil vinne, fortalt på vakkert vis, som, om du er villig, fullstendig tar over alle sansene dine. Unner folk å komme i flow state med denne her.

Leste denne fordi jeg har hjemmeeksamen akkurat nå, denne var på pensum og jeg hadde ikke kommet meg gjennom den. Men den bare byr og byr på analysemomenter, callbacks, referanser til norrøn mytologi, skaper sin egen mytologi, masse masse mer. Og nydelige skildringer av vakker natur og forførende huldrer. Slutten er helt sinnsykt tilfredstillende (selv om nest siste dikt kanskje burde sluttet en strofe tidligere, det hadde hitta så jævlig hard. Men det hitta jo jævlig hard uansett.)

Jeg elsker Haugtussa.

[Dorthe Svendsen · Rating 4 out of 5]

Det blir jo litt gøy når alt går på rim. Men språket er gammelt. Utrolig morsomt å få med seg en fel fler referanserammer, for mange ting vi hanviser til i dag kommer herfra. Plutselig var det som å høre en Valkyrien-sang, gøy! Gleder meg til å se stykket på scene senere i år også, tror nok jeg må høre, lese og se denne noen ganger for å klare å ta inn alt!

[Kitty Red-Eye · Rating 5 out of 5]

Fantastisk diktverk! Vanskelig språk, men mesterlig beherskelse. Man trenger ikke forstå hvert eneste ord for å «oppleve» denne diktfortellingen. For øvrig utmerket med et etterord som forklarer litt mer om motiver og hvordan verket føyer seg inn i Garborgs forfatterskap for øvrig.

[Magnhild · Rating 5 out of 5]

utrolig fint skrevet, deilig og nasjonalromantisk uten at det blir for tykt. jeg skulle ønske jeg var bedre på gammelnorsk, for den er skrevet på en litt vanskelig måte. likevel er språket noe av det som gjør boka så fin! veldig fornøyd med å ha lest den, leser den sikkert snart igjen.

[Lovise Espeland · Rating 5 out of 5]

Storslått og grunnleggende.

[Torgeir Fjeld]

This book is written in verse. The metre and rhyme varies with mood and theme. The protagonist turns her suitor into a cat. Then its out to the moors and whatnot. Gloomy, complex and sometimes inexplicable. Recommended to those without the need for hope.

[Namnlaus · Rating 3 out of 5]

Haugtussa er et diktverk fra 1895, skrevet av Arne Garborg. Boken omhandler Veslemøy, en gjeterjente med evnen til å se mørkemakter som troll, tusser og hekser.

Rimingen og rytmen er veldig bra, selv om det blir noe ensformig etterhvert.

[Winter · Rating 1 out of 5]

This isn't badly written. It's just that I don't like that type of poems very much at all.