Farvel, Farah Diba er en aktuell og gripende historie om mennesker som lever i stor smerte.
I Fossums ferske kriminalroman kommer en mann farende inn på politihuset, han halter og roper at datteren hans er borte. Hun er snart 6 år. Etterforsker Eddie Feber har selv en datter på samme alder.
Kandis forsvant midt på dagen. Hun hadde blå kjole og hårsløyfe, joggesko og det mørke håret samlet i en lang flette. Pappa Alfie René er en plaget mann, synlig preget av en tidligere motorsykkelulykke og oppslukt av fortvilelse over datterens forsvinning. Mamma Fayroz Mohaved er død av kreft.
En jente er blitt observert på lageret i en Joker-butikk og i en blå kassebil ved en bensinstasjon, nær skogområdet Natvig. Er Kandis bortført av en overgriper? Er den lille jenta i den vakre kjolen tatt med langt inn i den mørke skogen?
Etter hvert som dagene går, blir håpet om å finne jenta i live til et desperat og kanskje urealistisk ønske.
Karin Fossum (née Mathisen) is a Norwegian author of crime fiction,often known there as the "Norwegian queen of crime". She lives in Oslo. Fossum was initially a poet, with her first collection published in 1974 when she was just 20. It won the Tarjei Vesaas' Debutant Prize. She is the author of the internationally successful Inspector Konrad Sejer series of crime novels, which have been translated into over 16 languages. She won the Glass key award for her novel "Don't Look Back", which also won the Riverton Prize, and she was shortlisted for the Crime Writers' Association Gold Dagger in 2005 for "Calling Out For You".
Det finns bøker som etterlater et fotavtrykk i hjertet, som viser deg en flik av en virkelighet som du ikkje veit om du holder ut å forholde seg til. Fossum evner å berøre tema på en subtil og fin måte, og eg har alltid hatt stor respekt for forfatterskapet henna. Kapittelene som omhandler jenta sitt perspektiv med det som skjer, var vakre og vemodige. Det er ikkje lett å sette seg inn i eit barnesinn, men Fossum gjer det som ho var dette barnet sjølv. Det skal mykje til for å gløyme denne historia, for du har jo det fotavtrykket i hjertet som en påminner.
Jeg glemmer aldri mitt første møte med Karin Fossums litterære univers. Det skjedde gjennom romanen Elskede Poona på 1990-tallet – en litterær kraftprestasjon som satte spor. Boken er ikke bare en intelligent og spennende kriminalroman, men også en vakker og dypt rørende kjærlighetshistorie.
Her møter vi Gunder og Poona, som treffes tilfeldig i India, forelsker seg hodestups og gifter seg. Poona forlater Mumbai for å starte et nytt liv sammen med Gunder, som venter spent på henne den dagen hun skal ankomme Norge. Egentlig skulle han selv ha hentet henne på flyplassen, men da hans eneste søster, Marie, blir utsatt for en alvorlig trafikkulykke og ligger i koma, må han sende bygdas drosjesjåfør i sitt sted. Poona dukker imidlertid aldri opp – verken på flyplassen eller hjemme hos Gunder.
Da hun senere blir funnet drept, sitter både han og familien hennes i India tilbake knust av sorg.
Elskede Poona ble tildelt Brageprisen for skjønnlitteratur i 2000 og vant senere den amerikanske Los Angeles Times Book Prize for beste krimroman. Den engelske oversettelsen, Loved Poona, ble dessuten nominert til den prestisjetunge britiske Gold Dagger-prisen i 2005 – en av verdens fremste utmerkelser innen kriminallitteratur. Boken er oversatt til en rekke språk og ble i 2003 filmatisert som miniserie for NRK, med Bjørn Sundquist i rollen som Konrad Sejer. Romanen har også blitt kåret til tidenes beste norske krim av Dagbladets lesere.
Siden dette første møtet har jeg fulgt Fossums forfatterskap tett. Kvaliteten har til tider variert litt, synes jeg, men alle bøkene er virkelig verdt å lese. Med Farvel, Farah Diba er Fossum for øvrig tilbake i storform. Denne romanen er i likhet med Elskede Poona litteratur i verdensklasse.
Med nærmest kirurgisk presisjon skildrer Fossum hvilke konsekvenser det kan få når mennesker lyger om alvorlige forhold. Hun viser hvordan løgn, manipulasjon og grunnløse beskyldninger kan ødelegge liv og sette dype og uopprettelige spor hos dem som rammes.
Helene Uri forsøkte noe lignende i romanen Den rettferdige, men etter min mening uten å lykkes. Jeg opplever både karakterene til Uri, og plottet hennes som lite gjennomarbeidet, overfladisk og lite troverdig.
Fossum fremstår derimot som både troverdig og intenst til stede i menneskeskjebnene – og i det psykologiske landskapet hun tegner opp. Gjennom sin bakgrunn fra psykiatrien, både som ansatt og som pasient gjennom mange år, har Fossum møtt og vært tett på et bredt spekter av menneskeskjebner.
Fossum har en unik evne til å skrive frem både gjerningspersoner og ofre for kriminalitet og gjøre dem levende for leseren. Og når hun skriver om psykisk uhelse og institusjonsliv, gjør hun det med en sjelden innsikt og troverdighet.
I De gales hus, som også er filmatisert, tar hun oss med stor troverdighet inn i en verden som for de fleste av oss er relativt ukjent: institusjonslivet. Slik bidrar hun til økt empati og forståelse for at psykiske lidelser kan ramme blindt – og at både Jørgen Hattemaker og Kong Salomo kan bli berørt.
Den eneste norske forfatteren jeg kjenner til som skriver om psykisk uhelse, institusjonsliv og menneskelig sårbarhet med samme litterære kraft og presisjon, er Bergljot Hobæk Haff. I Skammen skriver hun treffsikkert, fengslende og vakkert om skyld, skam og psykisk uhelse. Romanen er, i likhet med Farvel, Farah Diba, en litterær perle.
Hobæk Haff er en av våre aller viktigste -, men ikke aller mest kjente forfattere her til lands.
Fossum er også en svært viktig forfatter, og hun skriver aldri på rutine. Hun gjør alltid et grundig og samvittighetsfullt arbeid med tekstene sine, og hun utgir ikke en roman uten at hun har noe svært viktig på hjertet. Bøkene hennes rommer mer enn spennende historier; de undersøker grunnleggende menneskelige erfaringer og etiske dilemmaer. I roman etter roman formidler hun verdifulle budskap med en sjelden eleganse, og bidrar til innsikt og forståelse.
For meg står Fossum i dag som en av de fremste skildrerne av menneskesinnets psykologi og mørkeste avkroker, men også av kjærlighet, sårbarhet og håp. Med Farvel, Farah Diba viser hun nok en gang hvorfor hun har en helt særegen plass i norsk litteratur.
Solid crime story, as I have come to expect of Fossum. The writing and story runs well, and it is a breeze to read. I also love Fossum's psyciological musings, that sometimes are razor sharp;
"Du er bare et barn, sa han, derfor tror du at vi som er voksne har orden på alle ting. At vi har lært det vi skal lære, at vi kan løse alle problemene, både våre egne og andres, men det kan vi ikke. For den småungen vi engang var lever videre i våre voksne kropper, vi drasser på den ungen til vi dør, og noen ganger er det den ungen som tenker og snakker,"
My only critique would be that - at times - the 6 year old wasn't represented in a realistic way. Having a pretty bright 6 year old in the house myself at the moment, that made the writing itch a bit.
Fossum håller skickligt ihop bokens gåta hela vägen fram. När allt avslöjas blir man som läsare ganska förtvivlad över människors agerande. Mycket bra. Nu vill jag läsa mer om Eddie Feber!
Denne likte jeg godt! Har lest og likt det meste av Fossum, med unntak av de forrige 2-3 bøkene som jeg av en eller annen grunn aldri kom meg gjennom. Jeg er derfor veldig glad for at jeg gav denne boka en sjanse, for det var en oppslukende og interessant bok.
I typisk Fossum-stil står det menneskelige og det mentale sentralt; det er en utypisk krim, men en typisk Fossum-krim.
Det står mye mellom linjene her, som en kan velge å utforske eller ikke; historien opplever en uansett hva man velger.
Og, et siste stort pluss for at det veksler mellom de forskjellige karakterene på meget elegant vis.
Det jeg liker aller best med Karin Fossum sine bøker, er de helt syke plot-twistene, som gjør at jeg ikke klarer å tenke på annet på minst 24 timer, og det synes jeg denne boka mangler. Derfor gir jeg den «bare» fire stjerner.
Likevel en veldig god bok, som jeg kommer til å anbefale videre. Og det er riktig som det står på baksiden, det er ikke en historie man forventer!
Litt treg start, men boka tar seg veldig fort opp. Ble anbefalt denne av en anmelder som leser mye krim, og som opplevde at denne skilte seg ut/ikke var så forutsigbar som krim kan være. Jeg er enig! Nøyaktig hva som har skjedd, får man ikke svar på - men sånn er det vel gjerne i ekte krimsaker og?
Fin lengde på boken, fin mengde karakterer, bra avslutning! Litt slitsomt å lese uten markering på hvor folk snakket, kunne være vanskelig å vite om det var tankerekke eller prat, men stort sett forstod man det
Her er det nesten så man gruer seg til å lese videre, men samtidig så må man. Jeg satt og leste, og håpet at jeg tok feil i mine spådommer om hva som kom til å skje.
I read several books by Norwegian writer Karin Fossum years ago, and I was delighted to discover some of her works in Swedish on Hoopla. At first, listening to an audiobook in Swedish felt genuinely strange—after 25 years, my brain has long since switched to English. This was the third Swedish audiobook I've listened to in the past week, and by now it no longer sounds unfamiliar.
The story begins when nearly six-year-old Kandis is taken to a dilapidated shack on a mountain. She attempts to be kind and polite to Gusse, hoping he'll treat her better in return. Guss gets food and propane on the way to the shack.
When Kandis's father discovers her missing from their house, he immediately contacts the police. He had only left her alone for about thirty minutes and has no idea where she could be. Detective Eddie Feber takes on the case of the missing girl—he has a six-year-old daughter of his own.
The narrative alternates between Kandis's perspective and that of Eddie, the detective.
I had to know what happened next! I listened straight through to the end. This is a book I'll remember! There are two more books in this series. :)
I had forgotten how compelling Karin Fossum's work is. I'll definitely be reading more of her books. Many of her titles are available in English on Hoopla.
Likte denne veldig godt! Leste alt i en sleng. Egentlig eneste krimforfatteren jeg liker. Hun er flink til å få leseren interessert med en gang i denne boka. Det er både sårt, trist og ubehagelig samtidig. Man føler med flere av personene (som man pleier å gjøre i hennes bøker).