Anna-Sabina Soggiu har vokst opp i ei kommunal blokk på Tøyen i Oslo. Dette er hennes historie, fortalt til en ung gutt som bor i samme blokk i dag.
Vi fattigfolk er en historie om å være fattig og å skamme seg over det. Om å bli oppfatta som et problem, når det egentlige problemet er hjelpa du ikke har fått.
Det er også en historie om å stå sammen, slutte å holde kjeft, og å fortelle om virkeligheten sånn den er, i et håp om å skape forandring.
Et tema, fattigdom i Oslo, og et blikk på det som jeg ikke har hørt kommunisert spesielt ofte tidligere på denne måten. Hennes syn på f.eks. Tøyenløftet, konsekvensen av «løftet» som var å kaste folk it av hjemmene sine for så å la de stå tomme. Egentlig helt forkastelig, men gjenkjennbart. Fantastisk at bok finnes, at den historien fortelles. Dessverre syntes jeg at hun ble litt repeterende, og at premisset med denne samtalen/fortellingen til en yngre gutt på Tøyen i dag ikke helt funker. Samtidig så hadde det vært vanskelig å opprettholde den motiverende kamprop stilen uten en å snakke direkte til, men det er noe der som skurrer litt til tider. Men historien er sterk, og poengene er gode.
Boka tar utvilsomt opp viktige temaer - fattigdom og andre (dog alltid relaterte) sosiale problemer og ikke minst skam, fordommer og feilslått politikk knyttet til dette - men treffer meg ikke helt slik den nok er ment å gjøre. Jeg har også noe å utsette på språkvasken, for «i grunnen» burde ikke dukke opp 3-4 ganger i samme avsnitt, i hvert fall ikke mer enn ett sted i boka. Men heia de som aktivt bruker stemmen sin til å prøve å gjøre samfunnet vårt bedre, og som heller ikke går av veien for å være personlige når de gjør det.
Et rasende kampskrift mot fattigdom i Norge. Skvært og fullt av vilje til å endre strukturene, ikke menneskene. Dype og bevegende innsikter som gjør at jeg har vokst som menneske av å lese. Blindsonene våre må plukkes vekk. Denne boka bør alle lese.
Jeg ville veldig gjerne like denne boka, og jeg klarer ikke helt bestemme meg for 3 eller 4 stjerner.
Hvorfor 4? Vel, den muntlige stilen til Soggiu funker bra. Muntlig kan av og til tolkes som skravlete, men nei, dette er kort, tydelig og med driv, og jeg henger med. Og det er sikkert mange som leser bøker som trenger å lese om disse erfaringene.
Hvorfor 3? Soggiu skriver at hun ikke vil skrive en bok om klassereise, også blir det kanskje litt det likevel. Premisset om at hun skriver til en yngre gutt i samme kommunale blokk kjøper jeg ikke helt, av og til kjøper hun det ikke helt selv: er dette historiene han trenger å høre? Eller er dette ting han allerede vet? Jeg kan på ingen måte regne meg med i vi-et i «vi fattigfolk», så jeg hadde ventet å bli filleristet litt mer, få en reality check, ta innover meg hvordan det er å være fattig i oslo i dag. Men siden jeg har vokst opp på indre øst var det dessverre mye som Soggiu skriver om som føles kjent, da ikke fra eget liv, men fra omgivelsene. Kanskje er jeg som en av de barna som hun møtte på Kampen skole. Samtidig føles det ikke som en helt relevant kritikk kanskje, så da får det bli en 4-er lell!
Interesting and moving, disturbingly reminding us that it is better to be rich and healthy than poor and sick. I do not really catch what are her solutions for the social problems, but that's OK.
This entire review has been hidden because of spoilers.
Interessant og vond, sår og rå om oppvekst på Tøyen, med rus, psykisk sykdom og vold i egen familie, og mye mer i omgivelsene rundt. Og hvordan ble egentlig tøyenløftet, sminke litt på overflaten og utrygghet med korte kontrakter, når det skulle være et ordentlig og viktig løft.
Dette er en vanskelig bok å gjøre opp en mening om. Soggiu sier selv at hun er en som skriver Facebook-innlegg, og av og til føles boken nettopp som en lang variant av det. Mange temaer hun tar opp er svært interessante – for eksempel oppveksten hennes på Tøyen – men jeg skulle gjerne sett at hun utdypet mer fra samtalene hun hadde med andre i lignende situasjoner. Ofte begynner hun på en tankerekke, men avbryter den med en ny tirade uten tydelig konklusjon, noe som gjør at teksten kan virke litt uferdig.
Jeg var også nysgjerrig på hennes erfaringer fra arbeid med unge i NAV-systemet, men dette nevnes bare kort før hun hopper videre. Yale-oppholdet hennes dukker opp uten særlig sammenheng, og kunne kanskje med fordel vært utelatt.
Samtidig er dette en bok med svært aktuelt og viktig innhold, og jeg sitter igjen med en følelse av at Soggiu har mye innsikt og erfaring å dele, men hele boka virker litt halvferdig.
Denne boka har jeg tenkt å få ledt en stund. Men nå dukket hun naturlig opp i serien; norsk fattigdom (som jeg kanskje likte mindre enn boka) og det er jo #sakprosaseptember, så nå passet det perfekt. Jeg liker veldig godt hvordan historien er rammet inn som ett skriv til en ung gutt i muligens samme situasjon. Jeg liker også hodt fet peivate språket som brukes, med de private henvisningene satt sammen med henvisninger til fagfeltet hun jobber med. Denna boka er litt for alle å ta inn. Den gier ett perspektiv som er viktig for medmennesker i Noege å ha, for oppveksten vår setter spor, og kanskje særlig en med lite penger å rutte med!
En god bok, spesielt betrakningene om statsministerens uttalelser om fattige, hvordan fattige omtales og NAV-systemet. Et stort minus for meg er at innledning forteller hvordan denne historien ikke skal være en historie om de som kom seg vekk og "klarte seg", men så var det en sånn historie allikevel. Jeg forventet kanskje litt mer lys i håpløsheten etter den innledningen, men det var i grunn aller mest håpløshet på tross av intensjonen som ble formidlet.
En viktig bok med et viktig perspektiv! Blir til tider litt provosert, men det handler nok mer om at jeg selv er langt mer privilegert enn de boken handler om. En bok alle politikere burde lese for å forstå det som er realiteten for mange.
Fattigdom i Norge er virkelig noe vi må snakke mer om. Vi har pengene og kunnskapen til å gjøre noe med det, og det er kanskje det mest frustrerende. Og kan vi kvitte oss med skammen? Boka ble dog litt repetitiv, men anbefales uansett.