Ute

by Einar Stenseng

Ute er en østerriksk forlagsansatt i Linz: alenemor annenhver uke, på fylla når hun har barnefri. Da den danske poeten Mogens kommer til byen for å promotere en diktsamling, innleder de en romanse.

Romanen Ute tar for seg kjønn, seksualitet, rus, kunst og litteratur, med upassende doser humørfylt harselas over kulturmenneskene, mens gamle Donau flyter stille og sorgfullt gjennom byen og boken.

101 pages, Hardcover

First published January 1, 2023

About the author

Einar Stenseng, født 1982, er bosatt i Oslo. Han er vokalist, musiker og låtskriver. En riktig stygg bok er hans første roman.

Reviews

[Stine Pernille]

En helt sprø bok. Handler om kunst, kultur, rus og sex. Et slags skråblikk på tilværelsen. En merkelig orgie. Den korte romanen finner sted en uke i Linz (Østerrike) der alenemora Ute møter den danske poeten Mogens. Det blir hett. Intenst. Utveksling av kropssvæsker og deling av dop. Mengder med alkohol. Bak alle handlingene ligger en enorm sårhet og ensomhet.
Jeg likte bokas struktur og den noen ganger irriterende fortellerstemmen.

[Christine Yang · Rating 4 out of 5]

Ufiltrert og skamløst fortalt. Forfriskende og underholdende lesning!

[Frøydis Sund · Rating 2 out of 5]

Mulig jeg bør ta en bokpause, for denne trengte jeg ikke, denne heller.

Fikk full score på terningen til bokanmeldelder i NRK, jeg gir ikke halvparten. Joda, det er noen smarte og spennende setninger, interessant konsept, men jeg orker ikke all kokain og sexbeskrivelser som en del av utvida stillingsbeskrivelse.

[EW · Rating 2 out of 5]

Sex, fyll og mer sex og mer fyll. Kanskje jeg var i for lavt bohemsk humør, det er noe kunst og poeter blandet inn her, men denne gav meg ikke mer enn en gjennomsnittlig Las Vegas film.

[Lone · Rating 4 out of 5]

"Hvor deilig er det ikke å bli positivt overrasket av og til" står det på side 97, hele i slutten av denne korte romanen. Jeg syntes Stensengs første bok var smågutt-som-tøffer-seg-aktig, og på første side av denne trodde jeg at det bare ville bli mer av det samme, men her har han fått styr på sin indre Elfride Jelinek, og synes mindre opptatt av å sjokkere enn å observere og kommentere karakterene sine, med akkurat riktig mengde bravour. Boken er elegant kontruert, morsom og kvass, og jeg elsker fotnotene. Ute virker gjennomarbeidet, hvilket jeg skulle ønske var mer gjengs i ny norsk skjønnlitteratur.

[Olav Nilsen · Rating 4 out of 5]

.

[Ella · Rating 3 out of 5]

✨Leseeksemplar fra forlag✨

Jeg deltok på bokslippet av Einar Stensengs nye bok Ute. Med en gang da opplesningen fra romanen begynte tenkte jeg: «Åh, nei! Ikke en knulle-bok!» Jeg angret øyeblikkelig at jeg bestilt et leseeksemplar: «Uff, må jeg virkelig lese og anmelde denne boken nå?» Hvor mange knull-bøker skrevne av middelalders menn trenger verden egentlig? Og det finnes nok bare én ting verre enn knulle bøker som skildrer det mannlige blikket, og det er når disse mennene prøver seg på det kvinnelige blikket, fordi det slutter oftest i noe så uleselig at det havner på min Did-Not-Finish liste over bøker jeg lest (eller ja, ikke lest da). Disse var mine initiale tanker og følelser om boken.

«Ute» er en tynn bok som på bare 100 sider forteller om møtet mellom poeten Mogens som kommet til byen Linz for å markedsføre sin diktsamling, nylig utgitt på tysk, og Ute, redaksjonsassistenten. Og ja, under den uken møtet varer blir det både mye knulling og droger.

- - -

Les hva jeg sen syntes om boken på Bokfinker.no: https://www.bokfinker.no/2023/09/15/a...

[Tom · Rating 5 out of 5]

Stenseng maler med sine ord en uvanlig stemningsfull verden i "den katolske drittbyen Linz" i Østerrike, hvor vi møter Ute og Mogen som puler, snorter og drikker seg gjennom boken. Hans bruk av det tyske språket og hans historiske figuranter forsterker bokens unike atmosfære. Boken er samtidig mørk og lett, trist og morsom, med et tempo som fengsler og gjør den til en perfekt bok å nyte en kveld.

Fortelleren, allvitende og til tider meta-meta, avslører seg som stemmen til Stenseng selv, som allerede ble kalt norges svar på Houellebecq. Denne sammenligningen er tydelig i behandlingen av ensomhet, kjærlighet, seksualitet, identitet og samfunnskritikk. Mennesker er biologisk styrt, der nevrologiske prosesser veier tyngre enn kulturelle påvirkninger eller fri vilje. Han dekonstruerer den alkoholiserte og rusglade kultureliten som marionetter av hjerneimpulser, og forbinder blant annet lengsel med en kjemisk ubalanse.

Hvor mange mennesker er man, hvor mange tilværelser har man? "Slik påføres folk lidelse, ved at de må gå rundt og late som om de er én person."

[Tom Rojahn · Rating 1 out of 5]

Hva er dette? Jeg skjønner ikke noe som helst. Er det en dophue sin biografi? Er det en kåt dopturist sin guidebok til Linz? Er det en slags sakprosa om en rekke mer eller mindre, for meg uinteressante personers (ref fotnotene) og deres tilknytning til Linz eller sex? Dessverre, dette var ikke noe for meg. Det er i hvert fall bra boka bare er på 100 sider…

[Ina · Rating 4 out of 5]

Sex, fest, misbruk i nydelig røff språkdrakt med pompøse intellektuelle referanser

[Tine Sundal · Rating 2 out of 5]

Not my cup og tea
https://tinesundal.blogspot.com/2023/...

[Aslaug Olette Klausen · Rating 5 out of 5]

Debuten var styggfin, men den her er helt ute bra! Ekstra pluss for fotnoter. Fabelaktig.

[Bjarte Lund Rolland · Rating 5 out of 5]

Likte an!

[Villa · Rating 3 out of 5]

3/5. Jeg synes det var gøy å lese denne boken, den er jo under 100 sider lang så det var fort gjort. Men terningkast 6 fra NRK må jeg si var litt voldsomt. Anmelderen til NRK sa i en podcast at boken ikke er dømmende overfor rusbruk, men har et mer åpent sinn. Her er jeg ganske uenig altså, jeg synes det maltes et ganske dystert bilde av Utes liv. Riktignok ikke på grunn av narkotikaen i seg selv som sådan, men når livet hennes beskrives så tenker man jo at dette virker skittent, ekkelt og til tider nedrig. Hun er jo villig til å "i verste fall" gi en dealer en avsugning på do for å få kokain.

Den involverte fortellerstemmen, som jeg tolker som Stenseng selv, er det som gjør boken god. Fortelleren er partisk, vittig, ironisk, og til tider omtenksom. Fortelleren kan både være dømmende overfor deres handlinger, og andre ganger mer deskriptiv. Jeg likte denne fortellerstilen veldig godt og vil gjerne se mer av dette. Det samme gjelder bokens bruk av fotnoter med veldig vittige forklaringer.
Jeg har aldri lest en så skamløs bok før, det er mye vulgært språk, og en del sjokkeffekter. Samtidig brukes en del tid på literatur, kjente poeter osv (som for øvrig går meg hus forbi, men jeg opplever at det ikke gjør så mye). Boken er en miks av det veldig drøye og vulgære, og forsøk på sofistikerte og filosofiske refleksjoner på Utes og Mogens atferd. Men det er ikke så lett å dvele så lenge i disse, og jeg føler ikke at jeg helt vet hva boken egentlig vil fortelle meg. I ukene Ute har barnet sitt er hun en god mor, og i de andre ukene er hun kun på jakt etter kortsiktig nytelse, dette gir jo enkelt assosiasjoner til nihilisme og (tabloid) hedonisme - noe som kan være fint det. Men jeg vet ikke helt om jeg kjøper "nihilismen og hedonismen" i dette fordi jeg tror ikke at Ute har det spesielt bra med seg selv, noe som jeg tror i stor grad driver denne livstilen hennes. Så da sitter jeg igjen og lurer på hva egentlig poenget her er? Det kan faktisk hende at jeg leser boken igjen og se om jeg kommer ut av det noe klokere.

Det må også nevnes at boken er et veldig godt litterært håndtverk og er svært sitatvennlig.
"I psykoanalytisk praksis er man vant til å bli lurt, det går begge veier. En terapeut er trent til å mistenkeliggjøre ethvert utsagn pasienten måtte komme med, og pasienten vil bevisst eller ubevisst prøve å dikte en fortelling om seg selv som syk. Heri ligger psykoanalysens svakhet. Katolikkene har samme problem med sine kammerteatralske skriftemål."

[Terje · Rating 4 out of 5]

Hvis du har anlegg for å like en 100 siders roman med grov språkbruk, uhemmet kåtskap, fyll og dop, vil Einar Stensengs "Ute" være en sikker vinner. Vi følger alenemoren Ute og den danske poeten Mogens gjennom en heftig uke i LInz. Ute og Mogens ligger ikke på latsiden i sine hedonistiske eksesser, men er allikevel ganske stakkarslige invider i sin sårbarhet.

Språket er grovt, friskt og underholdende. Forfatter Stenseng gjør seg selv til en observatør av hendelsene og bidrar ellers med en god del fotnoter om stort sett døde østerrikske kulturpersonligheter som levnes liten ære for sine nasjonalsosialistiske og innimellom pedofile tilbøyeligheter. Fotnotene kan ved første øyekast virke malplasserte, men gjør snarere romanen enda mer original og underholdende. Med upåklagelig selvironisk snert skriver Stenseng om "romanens noe omstendelige struktur" og treffer spiker'n på huet med den betraktningen.

[Tom Horvei · Rating 4 out of 5]

Det som er aller mest spennende med denne boka, altså, de to tingene som gjør den uimotståelig, er hvordan Einar Stenseng skildrer sinnet til protagonisten Ute. Overfladisk, fordi hun ikke selv gjør annet enn å skrape overflaten i eget sinn, kanskje som en flukt av noe slag.

Og så har Einar Stenseng plassert seg selv som en høyst aktiv forteller, som ikke er allvitende, men som gjerne spekulerer. Dette er gøy, og et grep man håper Stenseng utvikler videre.

[Amalie · Rating 3 out of 5]

cræzy

[Sigurd Lamark]

Tja… gøy med puling, drekking og fotnoter

[Oyvindhaugsethgmail.Com · Rating 2 out of 5]

Den mest jålete boken jeg har lest