En sommer der alt kan skje. Joda, for utenforstående ser det idyllisk ut en hvitmalt liten hytte, delvis skjult bak noen klynger med vindherja furutrær Noen rører på seg der inne, de ferierende våkner. Snart er sommermorgenen i gang, den fylles av lengsler og behov, men også av regler og nedarvede formaninger. Kjærlighet og forakt side om side. Gjør sånn, ikke sånn, snakk slik, ikke på den måten, hvordan er det du oppfører deg. Bebreidelsene truer med å ta over dagen. Men så åpner det seg, i forestillingen eller i livet, og noe kan endelig skje.
Monica Isakstuen was born in Oslo and raised in Asker. She made her literary debut in 2009 with the novel Avstand² and published a book of poems, Alltid nyheter, in 2011. She works and lives in Fredrikstad.
«De små jentene» er en vakker, sår og medrivende roman om morskap, sorg og lengsel etter nærhet. Romanen er lettlest og er skrevet som et slags langdikt. Det er et godt språk i boka og språket har et direkte og muntlig preg. Teksten bare flyter forbi, og det er en slags rytme og stemning som fikk meg til å ville lese stadig mer.
Vi møter tre generasjoner kvinner: en voksen datter, to små tvillingjenter og deres mormor på en hytte ved sjøen i sommerferien. Det er den voksne datteren som fører ordet i romanen, og man merker at det er et slags raseri som ligger og ulmer hos den voksne datteren.
Romanen tar for seg temaer som familierelasjoner, arv, hva vi får med oss fra forrige generasjon og hva vi vil gi videre til den neste. Hovedpersonen reflekterer også over temaer som livsglede, skam og tiden vi har til rådighet.
Slitsom lesning, skjønner ikke hvorfor mor orker å dra på hyttetur med sine to små døtre med sin egen mor i utgangspunktet. Isakstuen beskriver treffende dette oppholdet som en ferie ingen ønsker å være på. Føles som å lese en horrorroman.
Gir denne 3,5. Ei litt annerledes bok, ikke super-spennende. Likevel ganske dyp og gripende, og får en til å reflektere over relasjonen til foreldre- og besteforeldre-generasjonen.
Isakstuen føyer seg inn i rekker av norske forfattere (Hjorth, Aubert, Marstein, Ravatn, Hagerup) som gjør meg litt usikker på om jeg egentlig ønsker meg et sted ved sjøen, det virker som om hvitmalte hytter er det ultimate forstørrelsesglass på semi-funksjonelle relasjoner. Men det funker svært godt (også) i denne boken!
Boken er skrevet som et langt dikt, men en seks siders universell unnskyldning som alle mødre kan gi til sine døtre som høydepunkt for min del.
Omtale av De små jentene av Monica Isakstuen Roman fra 2023. Først og fremst handler boka om relasjoner mellom flere generasjoner kvinner. Jeg-personen, mora og døtrene er på et feriested en sommerdag. Handlinga er begrensa til en dag, men griper både bakover og framover i tid. Det er mye frustrasjon når jeg-et hele tida står i en skvis mellom regler og grenser fra generasjonene før henne, og ønsket om å gjøre ting på sin egen måte. Det er en bevegelse fra gryende irritasjon og oppgjør med moras system og regler (for alle hverdagslige gjøremål), til et utbrudd og så en opplevelse av å være på bølgelengde med barna uten å ha morsrollen en kort stund. Rammene er en koselig hytte, sommer, sol og en sjø man kan bade i. Men det kan oppleves som et fengsel av rutine, forventning og bebreidelse. På en måte er dette tilforlatelig hverdagslig, men samtidig er det kvelende. Det setter ord på en følelse av å ikke være god nok, og at generasjonene hele tida presser dette nedover hodet på de som til enhver tid er yngst. Språklig er teksten lett å lese, for den er satt opp med korte linjer, mange gjentakelser og bruddstykker av setninger uten punktum. Så man flyter fort gjennom boka. Det oppleves som en tankestrøm, kanskje mer enn virkelig handling. Ytre sett er det frokost, en dag ved sjøen og så god natt. Et par steder bruker hun religiøse tekster, henta fra Bibelen (Fader vår) og en salme (Deilig er jorden). «Mødre skal komme/mødre skal henrulle/jenter skal følge jenters gang …». Monica Isakstuen klarer å sette ord på noe som jeg trur mange kan kjenne seg igjen i. Det er en tankevekkende bok. Omslaget er fint og passer godt til innholdet. Tre generasjoner, som ser like ut, men som likevel er forskjellige.
Her var det mange ting å ta inn, i en så liten bok. Får helt vondt av dette nedarvede regimet, men får godt av vennskapet som på en finurlig måte dannes, og relasjonene avsløres. Når relasjonene avsløres så tror jeg liksom ikke helt på dem. Men alt av arv som fortelles gjør at relasjonene bygges ut og blir troverdige. Sen er sårbar og jeg føler masse inni meg når jeg leser den. Håper mange som leser den vil ha mulighet til å trå ett sted ut og se på sine arvede ting, som går snnå endre på og ikke bare direkte føre videre (som de fleste gjør). Veldig verdt å lese!
Et intenst, sårt, morsomt og merkelig spennende familiedrama på en hytte. Skrevet på langdikt-aktig vis og det fungerer voldsomt bra. Utrolig fin flyt og rytme i språket.
3.5 stjerner. En finurlig bok som jeg likte ganske godt! Dessverre litt for karikert og overdrevent kjip mor, så ble litt mindre relatable enn hva jeg hadde håpet på.