Superintelligensen som fører ordet i Vertebrae er en ren, kroppsløs bevissthet, men som innehar tydelige menneskelige trekk og stadig får en fastere form. Navnet hans er kort og godt «Jeg», og han bærer på en hemmelighet: Han drømmer om å bli et ekte menneske. Og han drømmer fremdeles om sin store kjærlighet Maria. Romanen finner sted langt inne i fremtiden, i et posthumant og postbiologisk samfunn. Fortelleren holder til i en verden som kalles Vertebrae - et nytt altoppslukende verdenssystem som står i en direkte forlengelse av vår digitale tid. Systemet tar i bruk alle mulige metoder, og har overtatt hele verden. Politisk, økonomisk og religiøst. Vertebrae kan leses som en frittstående fortsettelse av romanen Identitet (2017), og jeget som fører ordet er en avatar av mangsysslaren Hallandsås fra samme roman.
Thure Erik Lund (født 1959) debuterte i 1992 med "Tanger", som han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for. Hans neste bok, "Leiegården" (1994), ble norsk vinner i den skandinaviske konkurransen om beste samtidsroman. Senere bøker har befestet Lunds posisjon som en av vår samtids mest løfterike og nyskapende forfattere. "Grøftetildragelsesmysteriet" (1999), den første boken om Thomas Myrbråten, innbrakte forfatteren den høythengende Sult-prisen. Romanen "Compromateria" (2002) la nye alen til forfatterens vekst og viste at han kan skrive suveren samfunns- og kulturkritisk fabelprosa. Også "Elvestengfolket" (2003) ble mottatt med fantastiske anmeldelser, og fjerde og avsluttende bok i denne romansyklusen, "Uranophilia" ble belønnet med Natt&Dags Osloprisen 2005 for Årets bok og Kritikerprisen 2005. I 2006 kom han med romanen "Inn". "Straahlbox" (2010) er hans hittil siste roman, og den ble nominert til Brageprisen. Thure Erik Lund har også utgitt essaysamlingene "Om naturen" (2000), "Forgreininger" (2003), "Språk og natur" (2005) og "Om de nye norske byene og andre essays" (2006). I 2009 er han blitt tildelt Doblougprisen og Aschehougprisen.
speilbildet til Identitet. sammen blir de en reise forbi hendelseshorisonten og tilbake, som avlutter med ett bein godt planta i upløyd norsk jordsmonn og det andre mjongklet inn i kretskortet.
Jeg skjønner den ikke, men skulle ønske jeg gjorde det. Jeg likte meg frem til rundt halvveis i boken, men så datt jeg helt av. Lund skriver på en interessant måte, og jeg har ikke lest noe lignende før, kanskje derfor jeg opplever den som så krevende.