Xiania 1 er et glamorøst og gjørmete drama om smugling, kvinnefrigjøring, dans, fyll, dotømmerstreik og forelskelser i 1922.
Klara (19) tar toget fra Hamar til Kristiania (Xiania) for å få hjelp med en uønsket graviditet. For å si det med hennes ord: «Min del av historien begynner som de fleste: med et støt og en tidlig sædavgang.»
I hånda har Klara en lapp med en adresse til madam Zavarella i Elvegata 2 på Vaterland. Etter en abort som nesten koster Klara livet, får hun en usedvanlig jobb hos den eksentriske og velhavende Freddi på Bygdøy. Klara beveger seg mellom to verdener: overdådig fest og fyll i Freddis villa og myldrende Vaterland der søpla og pengene flyter om hverandre.
Madam Zavarella organiserer fosterfordrivelser i kjelleren under en hatteforretning. Den revolusjonære sønnen hennes Matteo er med i Petrograd-gjengen på Kampen og kjører Klara i bil til hvor det skal være. Klara selv søker lykke og ulykke, hun forelsker seg selvsagt i feil mann. Bli med til Elvegata, Rødfyllgata, Pølsesunden og Det tredobbelte helvete – en sydende del av hovedstaden som ikke fins lenger.
Lotta Elstad (født 19. desember 1982) er en norsk forfatter, journalist og redaktør.
Hun har blant annet skrevet for Morgenbladet, Dagens Næringsliv, Klassekampen og LO-Aktuelt. Hun har også jobbet for Forlaget Manifest og Manifest Tankesmie.
Jeg plukket opp denne romanen fordi beskrivelsen fra forlaget og omslaget minnet meg om tv-serien Babylon Berlin som jeg liker veldig godt. Dessverre ble jeg skuffet. Miljøet blir aldri godt nok etablert til at jeg klarer å leve meg inn i Oslo anno 1922, historien blir kun fortalt i overfladiske trekk og vi kommer aldri under huden på karakterene. Persongalleriet består av overfladiske personligheter vi aldri blir ordentlig kjent med. Jeg føler jeg bare er blitt introdusert til en venn av en venn som jeg, selv etter å ha lest ferdig romanen, ikke kjenner eller kan noe om. Vi kommer aldri i dybden på hva eller hvem denne historien egentlig handler om. Etter å ha lest boka fra perm til perm, er jeg fortsatt usikker på hva romanen i det hele tatt handlet om, og føler jeg heller ikke var blitt kjent med hovedpersonen Klara, eller noen andre for den saks skyld, eller hva hun vil eller hvem hun er. Ingen i persongalleriet har noen personlighetstrekk som gjør at jeg kan skille dem skikkelig fra hverandre, og jeg aner ikke hva de vil i denne historien. Det føles ut som om jeg leser en dagbok jeg fant på et loppemarked en dag, skrevet i sporadiske trekk av en jeg ikke kjenner. Både historien som fortelles og karakterene er uengasjerende og intetsigende.
Beskrivelser av miljø, moter, interiør, alt som kan lage en stemning for tiden vi befinner oss i, er nærmest helt fraværende. Dermed blir det også vanskelig å forestille seg miljøet vi befinner oss i. Mens jeg leser, har jeg på følelsen av at dette kan foregå i hvilket som helst tiår før 1990. Det er minimalt som peker på at historien faktisk utspiller seg på 20-tallet. Historien er rotete fortalt, med mye oppramsing av alle mulig slag, dessuten er det litt for mye politisk tåkeprat som minner meg om meg selv da jeg først oppdaget Pierre-Joseph Proudhon og Jens Bjørneboe. Det er som å lese en tilfeldig attenårings politiske oppvåkning midt i russetida og det er dørgende kjedelig.
Dessuten oppstår det en del arkaisk språkbruk som jeg ikke kan annet enn å irritere meg over. For eksempel «sinnssykt» som forsterkende adverb og «prokrastinere», anglisismer som «på min vakt» og «hun skulle fikse meg en jobb», samt noen skrivefeil som *«overtalt vaktene om å» (hvor om burde vært til).
Siste halvdel av boka handler om et forferdelig kjedelig trekantdrama jeg ikke kunne brydd meg mindre om. Hele romanen er dessverre ganske «forgettable». Det var synd, for en historie som dette kunne hatt så mye potensiale. Beklageligvis må jeg nok se langt etter et framtidig Babylon Kristiania.
Boka startet veldig bra, og historien har mye potensiale, men jeg ble ikke revet med av den. Det var mange beskrivelser og oppramsinger, men jeg følte ikke at jeg kom under huden på karakterene. Slutten ga en fin avrunding på historien.
«Xiania» (uttales «Kristiania») er en historisk roman som tar oss tilbake til området rundt Vaterland for drøyt hundre år siden. Dette var Kristianias verste slumområde på denne tiden, og det er nettopp her store deler av handlingen er lagt til.
Hovedpersonen Klara er opprinnelig fra Hamar, men etter et lidenskapsløst one night stand på en frikveld blir hun gravid og prøver først å kvitte seg med barnet med metoder av det homeopatiske slaget, blir hun alvorlig syk. En heldigvis noenlunde oppegående lege «henviser» henne til en adresse i Kristiania hvor hun drar og får hjelp. På denne hemmelige klinikken finner Klara seg til rette og starter på mange måter et nytt liv i hovedstaden.
Gjennom Klara får vi møte revolusjonære bolsjeviker som holder ideologiske vekkelsesmøter på Kampen og salongradikale overklassemennesker på fine adresser på Bygdøy. Forfatter Elstad har laget et sammensatt karaktergalleri som det er lett å bli glad i, og skildrer Kristiania på en levende og troverdig måte. Det er så man nesten kan kjenne den jævlige stanken i Vaterland under dotømmerstreiken mens man leser «Xiania».
Elstad får også inn mye god og kritisk brodd i måten hun forteller dette historiske dramaet på – spesielt når det kommer til datidens syn på abort, men også de utilsiktede konsekvensene brennevinsforbudet ga. Det er lett å henfalle til moralisering når man legger inn slike grep i historiske fortellinger, men det klarer Elstad å gjøre på en elegant måte.
Skuffet! Synes historien hadde potensiale, men klarte ikke å leve meg inn i noen av karakterene ordentlig. Synes det ble mye skildringer som opplevdes overflødige og trøttende.
Elsket «jeg nekter å tenke», men denne løsnet aldri for meg. Den virker vel-researchet, og det er jo en bok jeg har lyst til å like (hallo, oslo indre øst!), men språket føles litt oppstyltet (selvom det kanskje egentlig er realistisk? Hva vet jeg?) og karakterene, vel, de blir liksom veldig karakterer, og ikke personer. Men jeg får lyst til å se det som en tv-serie?? Men hvor kanskje skuespillernes tolkning får blåst liv i karakterene som fantasien min ikke klarte? Uansett, gøy prosjekt, bare synes ikke dette kommer helt i mål
Jeg elsker å lese lotta elstad! De første femti sidene er kanskje svakest, før det tar seg veldig opp. Eventuelt er det noe å komme seg inn i skrivemåten til forfatteren, for den er særegen (og det mener jeg på en god måte). Den er kanskje ikke noe for alle, men jeg elsker det. Elstad skaper univers, noe å falle totalt inn i. Det er underholdende, morsomt, rett og slett god litteratur. Og forarbeidet som har måttet blitt gjort er imponerende i seg selv. Elsk!!
// andregangs lesning: Slay. Jeg ville valgt matteo men okay I get u Klara
56 i 2024 : Bittelitt hypet bok, men bra beskrivelser av Oslo/Xiania anno 1921, med dotømmere, spritsmuglere og ulovlige aborter. Synes egentlig hun skriver lett og bra, men jeg havner aldri helt på kroken. Tror hovedproblemet er at jeg ikke helt tror på karakterene; de blir litt for "papp-aktige".
Det skal jo bli en trilogi, men tror jeg sier takk for reisen etter denne første.
Første setning (ganske artig) : "Min del av historien begynner som de fleste; med et støt og en tidlig sædavgang".
En bok jeg både hadde lyst til og trodde jeg kom til å like veldig godt, men jeg klarte aldri å få ordentlig grep om hverken karakterene eller historien. Det begynner bra med Klara som blir ufrivillig gravid og må reise fra hjembygda til hovedstaden for å ta en illegal abort. Men etterhvert blir det for rotete. Karakterene forblir diffuse og selve fortellingen blir aldri fengende. Boka har en del interessante historiske beskrivelser, men for min del veier det ikke opp for svakhetene.
Om hovedstaden for 100 år siden. Illegal abort, ragtimemusikk, politikk, hårfrisyrer, spritforbud og hvordan Klara, en ung kvinne, drar fra Hamar til Kristiania og blir viklet inn i et nettverk av underlige prosesser. Hun er nok naiv, eller så vil hun ikke tenke. Etter en illegal abort, blir hun boende i huset der en hatteforretning skjuler klinikken. Hun får jobb som selskapsdame for ei venninne av driveren. Dermed tilbringer hun dagene sine på Bygdøy og hører Freddi, en rik og spesiell dame, snakke om kunst, kultur og politikk. Det er en lun humor i skildringene. Freddi avskyr å se andre arbeide, og med det er det ikke slik at hun sympatiserer egentlig med de som er på andre siden av klasseskillet. Hun bare liker ikke å se på dette. I de to husene Klara oppholder seg, blir hun kjent med kulturer som fascinerer henne. Hun er på en snedig måte til stede både i fattigdommen, gjennom bakgrunnen sin og det miljøet som vanker i klinikken, og blant de kondisjonerte. De har faktisk for mye penger, og hun tjener overraskende mye uten å gjøre et skikkelig arbeid. Mye av handlinga er knytta til Matteo, sønnen av Madam Zavarella, driveren av klinikken. De får et forhold, men samtidig er hun fascinert av onkelen hans, en skikkelig rundbrenner. Klara er på ingen måte voksen, har ikke så mange egne meninger, men lar seg forme av de rundt seg. Kvinnene og kvinnehelse står mest i sentrum. Svangerskap som ikke er ønska, som de ikke har råd til, som de ikke har helse til. Klinikken framstår som en redning, men den er egentlig grusom. Temaet abort har Lotta Elstad skrevet om før (Jeg vil ikke tenke). Klara skulle egentlig prøve å komme til Amerika, men dagene går og hun har jo penger. Planlegging og voksenliv skyver hun foran seg. Det jeg likte best ved denne romanen var språket, som er både lett og som reflekterer en ung kvinnes tanker på en kontrastfull måte. Hun går der i elendigheten, de dårlige og urolige tidene som var på 1920-tallet. I tillegg er skildringene av hovedstaden, Xiania, som noen skrev det som, veldig levende. De skildrer tøffe liv med liv og lyst, hvor det positive og negative klinger med samtidig, med et godt driv, som gjorde at jeg lytta til og leste (fin kombinasjon) boka i nesten ett eneste jafs. Boka er nr 1. Nå har akkurat nr 2 blitt publisert. Den må jeg også lese.
Om korleis det kan gå når 19 år gamle Marta som heller er ein Maria, hamnar borti ein gjeng bohemer i 20-talets Xiania (Kristiania). Ho får hjelp til å overleve ein illegal abort og inkluderast så i livet til den eksentriske mangesysselfamilien på Vaterland. Det tyter over av kvinner i naud, elskovslystige menn og usamanhengande aktivitetar. Dei skaffer ho også jobb som ei slags selskapsdame til ei livstrøytt, opprørsk kvinne på Bygdøy. Ho som eigentleg skulle til kusina og så vidare til USA, men kan ho gi opp ein situasjon der ho håver inn høg lønn for ingenting? Skal ikkje røpe slutten.
Det har jo blitt noen historiske romaner de siste årene, og det påvirker sikkert opplevelsen av denne boka. Synes det er vanskelig å ikke tenke på Napoli-kvartetten under lesinga av denne. Det er gjørmete, skittent og stinkende, men der Ferrante har noe å komme med utover miljøbeskrivelser, så føles ikke det som tilfelle i denne boka. Både karaktererer og historie blir litt tom, i mangel av bedre ord. Da hjelper det ikke at første setninga er bra.