«Tenk om man kunne returnert noen fra døden slik man returnerer en vare fra Zalando. Returnert sorgen og byttet den ut med deg. Innen én til tre virkedager. Gratis frakt, uten styr og uforutsette kostnader. Bare plassert pakken akkurat der den var. På dørmatta. Alt blir normalt. Alt blir som før.»
Ingen lytter er en sår beretning om et ungt menneskes ønske om tilhørighet i en verden som til tider kan virke kald og fremmed for en som aldri har følt seg helt hjemme noe sted. Tekstene i boken handler om lengselen etter nærhet og familieliv, og en ambivalens til omsorgspersoner som har skapt både fine og vonde stunder. Likevel preges tekstene av Carina Edines krasse humor og sjeldne lyriske talent, hvor det tragikomiske ved tilværelsen vris og vrenges i finurlige retninger.
For. en. bok!!!! Om jeg kunne gitt 6 stjerner, så hadde jeg gitt det uten tvil.
For, gråt jeg på t-banen (og så ut som en idiot), mens jeg leste denne boka? Ja. Leste jeg på den videre etter å ha kommet hjem, fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg? Ja. Ble det en søvnløs natt med tårer (igjen) og tusen tanker, etter endt bok? Ja.
Dette er en av mine topp 3 bøker i år, som har gjort ett skikkelig inntrykk på meg.
Så mye ømhet, så mye smerte, så mye sannhet. Carina har definitivt brukt dette til å skrive kunst i mine øyne. Det å forvandle traumer til dette? Wow. You fucking go girl.
«Ingen lytter» av Carina Edine er en debutant bok, som kom ut idag! Jeg er så sinnsykt imponert, og ser veldig frem til hva denne frøken har under sitt erme. (Eller i sine notater).
Alt i alt, så kan det ha vært fullmånen som har gjort meg ekstra emosjonell, men likevel så føler jeg på det at denne boken, denne boken er veldig spesiell for meg. Standing ovation kinda moment, Carina.