En høstnatt i 2011 forsvinner en norsk jente, ti år gamle Stella Walther, fra familiens fasjonable villa i Port d´Andratx på Mallorca. Hun er sporløst borte, men basert på blodrøde indisier blir hennes onkel likevel dømt for bortføring og antatt drap på jentungen.
Nesten elleve år senere finner to sportsdykkere liket av Stella lenket til en undervannsrygg utenfor Mallorcas kyst. Problemet er bare at hun neppe kan ha vært død i mer enn 48 timer.
Kripos-etterforsker Bogart Bull blir sendt sørover, og står stilt overfor ikke mindre enn tre gåter: Hvis onkelen er uskyldig dømt, hvem var det da som sto bak Stellas forsvinning i 2011? Hvor har den stakkars jenta vært i alle disse årene? Og hvem har tatt livet av henne nå nylig?
Øistein Borge er en norsk krim- og ungdomsbokforfatter.
Borge arbeidet i en årrekke i film- og reklamebransjen, som regissør, tekstforfatter og kreativ leder. Han har mottatt en lang rekke priser for sine arbeider både i Norge og utlandet, blant disse to gulløver fra reklamefilmfestivalen i Cannes.
Borge har utgitt en serie på tre romaner om ungdomshelten Nino Glass. I 2016 krimdebuterte Borge med sin første bok om Bogart Bull – «Den syvende demonen».
Øistein Borge bor på Mallorca, der han jobber som forfatter på fulltid.
Leste denne uten å ha lest noen av de tidligere i serien. Det fungerte fint! Kom raskt inn i handlingen og historien er godt fortalt med god driv. Kommer garantert å lese resten i serien nå.
Jeg er stor fan av Øistein Borge og hans Bogart Bull-serie, og har likt hver eneste bok i serien fram til nå. Det var derfor en litt forbløffet leser som denne gangen måtte innrømme at boka rett og slett ikke falt i smak. Jeg skal prøve å gi en konstruktiv begrunnelse på hvorfor her:
Øistein Borge pleier å være en mester i å portrettere mennesker på en måte som gjør at de graver seg inn i sjela di. Offeret for pornoindustrien i «De nakne» er ett eksempel, drapsmannen i «Jeg er nummer 13» et annet. Jeg kunne listet opp mange. I «Haiene» finner jeg ingen karakterer som berører meg følelsesmessig. Jeg merker at jeg er likegyldig til de fleste av dem, og aldri engstelig for hvordan det går med dem underveis.
Mysteriet som presenteres på baksideteksten er strålende! Den lille jenta som forsvinner sporløst fra Mallorca for litt over ti år siden, og som onkelen hennes er dømt for å ha bortført og drept, dukker plutselig opp bundet fast til en kjetting under vann, men har ikke vært død mer enn 48 timer. For et herlig mysterium! En nydelig gåte! Hvor har hun vært? Hva skjedde med henne? Hvorfor har ingen funnet henne før? Hvordan kunne noen bli dømt for et drap som tydeligvis ikke fant sted? Så skjer det merkelige … Forfatter og forlag velger å avsløre svarene på alle disse spørsmålene allerede i anslaget av boka. Vips! Så var hele mysteriet borte, ingenting å undre seg over lengre. Å følge Bull som forsøker å finne ut av alt det vi allerede vet, er ikke spesielt engasjerende.
Vi har en klar formening om hva som har skjedd når jenta blir funnet drept basert på forhistorien, og det viser seg altså å være akkurat slik det henger sammen. Ingen overraskelser der. Hvilken intrige som førte til at noen forsøkte å kvitte seg med jenta for ti år siden, er egentlig det eneste spørsmålet vi sitter igjen med etter de første 50 sidene, og det spørsmålet merket jeg at jeg var likegyldig til. Hvem det var på festen som hadde fått seg til å prøve å fjerne den lille jenta fordi hun var vitne til noe hun ikke burde sett, var ikke så viktig for meg. Litt hipp som happ, egentlig.
I tillegg er ikke Bogart i reell fare mer enn en enkelt gang helt mot slutten, så vi har ingen ytre spenning å klamre oss til heller. Nei, denne gangen ble det rett og slett for tamt og blodfattig fra mesteren Borge sin hånd.