Eivor er trettifire år og bor alene. Jobben hennes er ubetydelig, livet hennes er ubetydelig, og ei venninne har døpt leiligheten hennes for Venteværelset: Et sted hun bare oppholder seg mens hun venter på at det egentlige livet, det med mannogbarn, skal begynne.
Dette er fortellingen om hva som skjer når Eivor bestemmer seg for - omsider - å gjøre en innsats. I alle fall for å dra på en tinderdate eller to. Men spørsmålet melder seg raskt: Hva innebærer det egentlig å leve et godt liv?
Diskomus på venteværelset er en historie om å dra på date, men også om alltid å rekke hjem til Dagsrevyen og ligge i stjerneformasjon på badegulvet. Det er en historie om gamle venninner, nye menn, ikke-helt-nye koner, ektemenn og ekskjærester - og om en lyspære som aldri slutter å blinke.
Debutant Kamilla Danielsen har skrevet en morsom roman. En mørk roman. En roman om en kvinne på randen av alle mulige slags sammenbrudd. Men hun har absolutt ikke skrevet en kjærlighetshistorie.
Denne boka var helt grei. Jeg humra et par ganger, ble tankefull av noen setninger og observasjoner, men ellers berørte den meg ikke så veldig.
Det er en bok om å være singel og ensom, og om å gi litt faen i ting (på godt, men mest vondt, etter min mening). Jeg hadde lyst til å le mer, kjenne meg mer igjen og bli mer håpefull. Men jeg syns egentlig at boka var litt trist. Den var ikke trist fordi hun var singel og jævlig dårlig til å date, den var trist fordi hun var likegyldig til alt: Jobben sin, relasjonene sine, verden generelt. Eller, helt likegyldig var hun ikke, hun hadde mange såre tanker om Mufasa og sin egen ensomhet.
Jeg ble også litt trist av hvor sosialt utilpass og grenseoverskridende hun var, som kanskje var ment å være befriende å lese om, men som ble mer en tragedie enn en sort komedie.
Det var kanskje ikke sånn boka var ment å leses, men det var sånn jeg leste den
«Badegulvet kjennes varmere når man er full. Varmere enn et menneske man er usikker på. Vil man alltid være usikker på mennesker?»
Jeg slukte denne. Jeg ELSKER de små subtile Osloreferansene, tankene om å være singel i 30-åra og alle de rare folka man møter på hvor alle har hver sin bagasje.
4 stjerner ⭐️ Jøss, for en GØY bok! Jeg digget denne fortellingen, og den traff blink med sin mørke humor – akkurat sånn jeg liker det. Boka er spekket med skarpe, saftige observasjoner og treffer perfekt i de gjenkjennelige situasjonene som får deg til å både le og gråte. Alt er sett med et tragikomisk og kritisk blikk. Det er vanvittig gøy å være flue på veggen når vi følger Eivor, selv om det hele har en underliggende sårhet. Jeg håper virkelig å få lese mer av Kamilla Danielsen i fremtiden.
«Diskomus på venteværelset» føyer seg inn i tradisjonen til Linn Strømsborg, Agnes Ravatn og Heidi Mittun-Kjos som tar for seg den vanskelige overgangen mellom å være ung voksen og skikkelig voksen. Det være seg å finne seg en partner, være sikker på at partneren er den rette, få barn og, ja: Frykten for å bli kjedelig. En frykt som nok har vokst seg fram i takt med et høyere utdanningsnivå i befolkningen som har gjort 20-årene til et slags fri-tiår der man kan sose rundt etter eget forgodtbefinnende, men som til gjengjeld legger enormt press og krav til hva man skal få til i 30-årene – spesielt for kvinner.
Kamilla Danielsen (som jeg, disclaimer, har jobbet med et halvt års tid for et tiår siden) sitt bidrag til denne tradisjonen er helt strålende. Vi møter den arbeidsskye Eivor som jobber som assisterende vaktmester uten store ambisjoner om å rykke videre opp i systemet i solskjermingsbedriften hun jobber i. Hun sliter med å komme over en eks som triller barnevogn i nabolaget hennes, men som likevel er fin på håret.
Eivor kan kanskje fremstå som en antihelt i min overflatiske presentasjon av henne, men jo mer vi blir kjent med henne er hun bare helt rå. Hun bruker sin mørke humor, ofte på egne vegne, som en overlevelsesstrategi i en tilværelse som hun åpenbart ikke er tilfreds med.
«Diskomus på venteværelset» er også et godt motsvar til datingdebatten som Simen Velle startet for et snaut år siden: Det er et innblikk i at datinglivet for kvinner heller ikke er en dans på roser.
Sannsynligvis vis ikke en bok jeg hadde plukket opp uten anbefaling, men jeg likte den godt. Den er ganske ubehagelig og trist, men på en morsom og til tider lett sjokkerende måte. Om noen kan forklare meg slutten hadde det vært fint.
8 i 2023: Årets kuleste boktittel! Og en deilig morsom, kreativ og sårbar lesefest! Noen av disse replikkene og historiene er blant de morsomste jeg har lest på lenge. Samtidig er det alvor og dybde her, og hovedpersonen er mangefasettert og spennende. Denne boka er egentlig for alle (kanskje litt for smådrøy for mamma), men tipper kvinner i 30-årene uten barn vil omfavne denne boka?
Språklig var denne helt fantastisk! Kunne sittet med notatblokk og tatt ned det ene gullkornet etter det andre. Det gjorde at boka hele veien var en fryd å lese! Historiemessig, karaktermessig og verdimessig var den imidlertid en gremmelse. For Eivor var virkelig helt forferdelig. Jeg satt og undret meg over hvilken personlighetsforstyrrelse som passa best. Snakk om overseksualisert, retningsløs karakter med mangel på kontakt med virkeligheten. Ergo hadde jeg nok ønsket meg mer realitetsorientering og karakterutvikling i fortellingen. Hun er 34 og singel, og det var veldig lett å skjønne hvorfor. Null lojalitet, selvinnsikt eller eierskap til egne valg. Sammensetningen gjorde denne boka både genial og litt deprimerende på en og samme tid.
"Jeg skulle ønske man ikke hadde et utseende, sånn at når man møtte noen, ville det være umulig å gjemme seg. At man bare så rett inn i hjertet. Boom. Sånn."
Synes denne var litt kjedelig. Handler om hovedpersonen Eivor som er singel og synes veldig synd i seg selv etter min mening. Flirte ikke ett sekund av denne boka dessverre.
Synes forfatteren selv hadde en god beskrivelse av hvordan det var å lese denne boka, i et intervju med Bok365.no: «Man ler, men det er med en klump i halsen».
Hørt på lydbok. Boken følger Eivor, 34 år gammel, alene og følgelig i en tilstand der venninner får barn og livet går videre mens hun blir hjemme – eller som en venninne har kalt leiligheten hennes: «Venteværelset».
Romanen er morsom, mørk, sår og satirisk – for meg blir det ganske heftig da den river ned idealer og viser en hovedperson som ikke kommer seg noen vei. Eivor framstår veldig ofte i motgang, med mye selvbebreidelse, mye negativt perspektiv. Blir litt for negativt og dårlig spiral for min smak.
Boken har kvaliteter som gjør at jeg fortsatt vil anbefale andre å lese den. Kanskje den passer mer for de som er i Eivor sin livsfase?
Så fin, så treffande, så trist, så morsom, så klok, så mørk og heldigvis ikkje alltid like treffande. Truande til å gi fem stjerner.
“Sånn her er det: Først er man alene, så finner man noen man prøver å elske, den ene eller den andre mislykkes, man er alene igjen, bare enda mer alene enn forrige gang, for noe har gått tapt på veien. Litt som en pupp med melk i.”
Når man er på yogaferie i Sri Lanka som singel kvinne, bør man ikke under noen omstendigheter lese denne. Men den er gøy og drøy, noen ganger litt klisjé, så det trekker ned
Trodde kanskje jeg skulle kjenne meg igjen (eller det var kanskje mest Foreldrene mine som trodde det). Isteden frustrerte jeg meg stadig over hvor frustrerende valg hovedpersonen tok. Hun irriterte og provoserte meg hele veien. Men hoj, leste boka nesten i ett, den hadde godt driv(: men nei, ikke helt venn med den likevel. Men ja jo, den var god, absolutt !