Isegi kui kohtingukaaslane sulle enam tagasi ei helistanud, ei jäänud sa ometi päris üksi. Miski on sinu aluspükstesse elutsema asunud. Ronib, sügeleb, kipitab, voolab ja veritseb. Ja miks, kuradi päralt, on su peopesades lööve? „Vaenlasega voodis” viib su arstikabinetti, kus on käimas läbivaatus, diagnoosimine ja ravi, ning kus kohtud patsientidega, kellel on meie aja kõige häbimärgistavamad ja kardetumad haigused. Ellen Støkken Dahl kombineerib oskuslikult populaarteadust ja meditsiini ajalugu, et saaksid võimalikult hea ülevaate kõigest, herpesest süüfiliseni. Selles meelelahutuslikus, valgustavas ja kohati raputavas raamatus seksuaalsel teel levivatest infektsioonidest ei häbistata kedagi ega jäeta mainimata ühtegi ilget üksikasja. „Arstiamet on sageli justkui detektiivitöö, ja mulle see väga meeldib. Olla arst, kui patsiendil on vaevusi tekitav voolus, on parem veel. See tekitab minus tunde, nagu oleksin kangelane mõnusalt mahlakas krimkas. Mina, veneroloogia Hercule Poirot, saan tööle panna oma väikesed hallid ajurakud, et välja selgitada, milline nakkav jõledik on minu vaesele patsiendile kõik need limased vaevused põhjustanud. Ja siis lahendan ma loodetavasti probleemi ja peesitan patsiendi kergendunud tänulikkuse paistel.” Ellen Støkken Dahl (1991) on norra arst, kes vahendab oma oskusteavet populaarteaduslikus võtmes kirjanduse abil. Ta elab Oslos, kuigi on pärit Stavangerist. 2017. aastal debüteeris ta Nina Brochmanniga kahasse kirjutatud populaarteadusliku raamatuga „Tipp-topp tupp”, mis sai tormilise menu osaliseks. Nende sulest on ilmunud ka Eestis populaarsed „Poiste raamat. Murdeea teejuht“ ja „Tüdrukute raamat. Murdeea teejuht“. Tema teoseid on ilmunud 36 riigis ning need saanud auhindu ja tunnustust nii kodumaal kui võõrsil.
Ellen Støkken Dahl (f.1991) er forfatter og lege. Sammen med Nina Brochmann står hun bak flere prisbelønte utgivelser. Dahl og Brochmann møttes i studietiden som seksualundervisere og startet fagbloggen Underlivet sammen. Siden har de skrevet den internasjonale bestselgeren Gleden med skjeden (2017), som ble oversatt til 36 språk, og pubertetsguidene Jenteboka (2019) og Gutteboka (2021). Deres TEDx-foredrag The Virginity Fraud, om mytene om jomfruhinnen, er sett over 11 millioner ganger.
Fantastisk! Dette er akkurat det jeg vil ha fra sakprosa: lærerik og underholdende samtidig. En skikkelig god leseopplevelse, og ikke minst en skikkelig viktig en! Vi har alle godt av å bli bedre kjent med de kjønnssykdommene som florerer i samfunnet. Veldig morsomt å lære om kjønnsykdommenes historie også, samt deres opphav! Ante ikke at flere av sykdommene fantes for millioner av år siden. Gøy.
Elsker den narrative strukturen, med legebesøk som ramme for kjønnssykdommene og deres historie, smitte, og behandling. Fikk til tider litt frysninger, men det er vel egentlig meninga
Det er vanskelig å ikke bli inspirert av Dahls engasjement for veneriske sykdommer. Lettlest, informativ og har mange historiske fun facts som jeg digger. 4,5!!
I seng med fienden er definisjonen av hva god sakprosa skal være, i hvert fall etter min mening. Boken er lærerik, kommer med masse gode og spennende fakta, men er samtidig også utrolig morsom. Jeg ble aldri «sliten» under lesinga, noe jeg gjerne kan bli når det blir for mye tung fakta i sakprosabøker. Støkken Dahl skriver veldig underholdende, og jeg har både grynta på nesa av ubehagelige og grafiske beskrivelser, og ledd masse!
I boka får vi høre om en rekke kjønnssykdommer på både en skremmende og beroligende måte. Kjønnssykdommer er skumle, det tror jeg de fleste av oss kan være enige i. Da jeg var tenåring, var jeg nærmest paranoid over å bli smitta med et eller annet. Om det var de faktiske sykdommene som skremte meg, eller vissheten om at det ville bli synlig på meg at jeg faktisk hadde hatt sex (med menn til og med, skandale!), vet jeg ikke. Mest sannsynligvis en kombinasjon av begge. Frykten for å bli syk, og få mine mest edle deler gjort om til noe fra en skrekkfilm, kombinert med frykten for å bli «outa» som skeiv.
Tenårings-meg skulle hatt denne boka her. En ting er å søke om sykdommer på nett, få opp SNL-siden og masse groteske bilder. En annen ting er å høre en lege, uansett om det er i skriftlig format og ikke rettet til deg, si at ting kommer til å gå bra. Jeg setter også utrolig stor pris på at Støkken Dahl ikke bare skriver om hetero, mannlige pasienter, men også inkluderer kvinner og homofile menn, for her er det for mange som vet for lite.
Jeg blir alltid overrasket når jeg snakker med folk som ikke engang vet at det finnes medisiner for å beskytte seg mot HIV i dag! Og det er jo ikke så rart at folk ikke vet om det, jeg måtte finne ut av det selv i en av mine paniske internettsøk-netter. Så, heia folkeopplysning, denne boka skulle vært pensum for alle!
Ellen Støkken Dahl har nettopp debutert som skjønnlitterær forfatter med skrekksamlingen Dyrisk (som jeg forhåpentligvis får i posten snart), og jeg gleder meg veldig til å få lest den! Frem til da, tusen takk for en informerende, lærerik, morsom og ikke minst skremmende bok.
Fy faen, for noe svineri. Neida. Dette er en viktig bok som er med på å bygge ned misforståelser. Jeg liker veldig godt at det til tross for å være en bok med fakta og historiske perspektiv, er lagt opp som en leges hverdag og på den måten i et narrativ. Dette narrativet skranter litt når pasienten kommer tilbake etter noen uker for prøvesvar, men så er det ikke en roman heller, så det må være greit.
Gleich auf den ersten Seiten gibt es eine so schöne Stelle, dass ich sofort das ganze Buch lesen wollte, in der Hoffnung, da habe sich jemand mit literarischen Kompetenzen einem Sachbuchthema gewidmet, was ja nicht so häufig vorkommt. Ellen Støkken Dahl, der Oliver Sacks der sexuell übertragbaren Krankheiten, wie schön hätte es sein können. Aber es war dann im weiteren Verlauf doch nur ein Buch im "na du, wir bringen dir jetzt mal das Thema auf verständliche Weise nahe"-Stil*. Nicht schlimm, es war interessant, aber halt nicht, was ich erhofft hatte.
* Ich meine nicht "mit literarischen Kompetenzen, so wie ich, aber dann doch nur", sondern: es war dann doch nur so ein Buch, wie ich es auch selbst schreiben könnte, stilistisch jedenfalls, und die Geschichten aus der Praxis sind laut Nachwort fiktiv.