What do you think?
Hjertet er en alien
Et barn som finner faren sin på månen, og en tenåringsjente som helst lever i en virtuell virkelighet. Livløse menneskekropper på rad og rekke, fanget i kunstig søvn. Et uidentifiserbart objekt på et jorde i Ås. Det altoppslukende mørket utenfor et romskip, og den utålelige kulda på en lilla planet.
Det er både kjente og ukjente verdener Julia Martinčič skriver frem i Hjertet er en alien. I syv noveller skildres samfunn i endring, og mennesker som opplever at verden ikke lenger er som den skal. Som lengter opp og ut, eller ned og tilbake, og som strever med å gi, og å ta imot, omsorg.
Det er både kjente og ukjente verdener Julia Martinčič skriver frem i Hjertet er en alien. I syv noveller skildres samfunn i endring, og mennesker som opplever at verden ikke lenger er som den skal. Som lengter opp og ut, eller ned og tilbake, og som strever med å gi, og å ta imot, omsorg.
176 pages, Hardcover
First published January 1, 2023
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 12 of 12 reviews
June 4, 2024
En novellesamling av god kvalitet skrevet av en forfatter med hjertet i fremtiden. Hver novelle undersøker et eget tema, framtidsscenario og mennesker som bare lever sine - for dem - vanlige liv i – for oss – fremmede omstendigheter. Dette er myk science fiction: menneskene er i sentrum, og det viktigste er teknologiens innvirkning på dem. Selv gir forfatteren uttrykk for at hun skrev ut fra «en fascinasjon over hvilken framtid det er vi blir lovet, og hvilken det er vi faktisk får – dissonansen mellom disse to størrelsene. At det finnes like mengder frykt og lengsel når jeg tenker meg framover i tid.» Jeg syns hun har lykkes i å utforske egne fremtidsvisjoner med ærlig innlevelse gjennom hele samlingen. Og underveis pirrer den nysgjerrigheten, smelter hjertet og stryker kinnet. Og så knaker det i hjernebarken, trekkes på smilebåndet og svettes av nervøsitet for fremtiden.
Boken ble valgt som månedens lesesirkelbok i mai 2024 i gruppen "Norsk fabelprosa". Da kom forfatteren innom og svarte på spørsmål:
https://www.goodreads.com/topic/show/...
Her er en anmeldelse av hver enkelt novelle:
Jeg kan ta vare på Vår - ★★★★★
Den beste novellen i samlingen. En ryddeandroide utvikler et slags forhold til jentebarnet i familien den ble bestilt til. Roboten oppdager mer og mer av verden rundt seg, om jenta og sine egne erfaringer. Det er som å være vitne til utviklingen av bevissthet og alt det medfører når det oppstår konflikt mellom det kunstige og det menneskelige.
"Gleden hennes havnet inni meg?" (17)
Spacecowboy - ★★★
To tenåringer som går i samme klasse, chatter med hverandre i timen og avtaler et møte i VR. Lite preg av science fiction og hovedfokus på samhandlingen mellom dem. Nå for tiden skal det litt mer til før jeg blir revet med av usikre tenåringer. Jeg hadde nok blitt mer engasjert om teknologien i så fall hadde hatt mer ... alvorlige følger. Novellen evner for så vidt å "utforske hvordan vi som mennesker søker omsorg i hverandre, hvor strevsomt det kan være å strekke ut en hånd og håpe noen tar tak i den" (bok365-intervju med forfatteren), og den fremstiller den virtuelle verden som en mer attraktiv verden å leve i for tenåringene, som befinner seg i en intens og komplisert del av livet. Uten at de selv har det perspektivet, selvfølgelig, og det er mon tro poenget her. Det er som Aneara sier: "Her føler jeg meg i hvert fall mer som meg selv enn der ute" (48) De nærmest skaper seg et ekstra liv å leve - av ulike grunner. Jeg tror også at denne teknologien spesifikt egner seg godt til å skildre deres fragmenterte identiteter. Som karakterer er de usedvanlig troverdige, og det nok er det jeg lot meg imponere mest av.
Men novellen er gjennomsyret av en nagende veksling mellom engelsk og norsk. I teksten sier Spacecowboy: "Liker at hun tar hele samtalen på engelsk også, it makes sense in a way" (38). Ja da, det gir mening fordi de er såpass unge. Kall det gjerne autentisk også, men det ble litt for mye for meg. Litt for slitsomt og uinspirerende. Det gjorde samtidig at jeg ikke klarte å ta noen av dem seriøst, og da brydde jeg meg enda mindre om dem. Dessuten skjønte jeg ikke slutten. Syntes den ble for brå og uklar.
"Noen ganger når jeg snakker norsk, synes jeg ikke at jeg høres ut som meg selv." (45)
Dra meg oppover, lys eller lyd - ★★★★
Et stort, underlig egg fra verdensrommet havner på et jorde i Ås, og i flere år bare … er den der uten at det skjer noe som helst, men broren til fortelleren tviholder på sin tro om at det er fremmede livsformer inni den. Dette er et godt eksempel på noe uhjemlig (unheimlich), fordi det er forekommer noe fremmed i familiære omgivelser, og sånt liker jeg veldig godt! Denne novellen uttrykker ambivalens til virkeligheten også ved å skape en sånn ... hmm .. eksistensiell avstand mellom brødrene. Ikke bare er det noe fremmed blant oss, noe mystisk, men brødrene har så ulikt syn på det og forholder seg helt motsatt til det, som for å si at egget representerer en subjektiv opplevelse, et perspektiv.
Forfatteren leker også litt med konspirasjonsteoretiker-personligheten, og det er morsomt. Dessverre er det også litt trist, for egget skaper avstand mellom dem. Måten de begge oppfatter ting på, skaper skikkelig avstand mellom dem, og det er kanskje mange familier som har opplevd noe lignende. Fanatisme og besettelser kan være som svarte hull enkelte blir fortapt i.
"-Og hvor finner du denne dokumentasjonen?
-Den kan du finne med et enkelt googlesøk." (72)
Otto forlengs og baklengs - ★★★★
Otto våkner på et romskip – som er på vei til en fremmed planet - etter en hodeskade og gjør seg klar til å ta ansvar som leder igjen, men besetningen oppfører seg rart mot han og nekter å anerkjenne hans autoritet. Denne var en sann fryd å lese! Martinčič er så flink til å skape karakterer gjennom dialog. De har unike, men troverdige stemmer, og jeg føler på en måte at jeg blir godt kjent med dem veldig raskt. Dessuten klarer jeg ikke å la være å smile av analogiene, som sier mye om hvordan karakterene (og forfatteren?) observerer verden rundt seg. For eksempel: "Da han legger armene rundt meg, er det som å bli snurret inn i tråd" (92) eller "Jeg hører isteden på bruset i ørene. Særlig i det venstre høres det ut som om noen har plassert en liten høyttaler som hele tida spiller av bølger som vasker opp på en strand" (95). Flere lignende, fortreffelige eksempler er å finne i de andre novellene også.
"Profesjonell sjargong er viktig. Avspeiler seg i arbeidet." (94)
"Man kan ikke være noe annet enn seg selv." (103)
Den første månemannen - ★★★
Kjetil Karlsen skriver i sin anmeldelse publisert i Nye NOVA: «Novellen har et kompromissløst barneperspektiv og berører temaer som omsorgssvikt, virkelighetsflukt og fantasi». Det er treffende. Lille Bo på ni år har ikke far og en mor som ikke er helt til stede. Det var litt vanskelig for meg å forstå meg på henne, og det ble kanskje litt mye tull uten substans og relevans, men jeg respekterer det mer overordnede budskapet. Ikke spesielt spennende, men godt skrevet.
"Kroppen oppå teppet gjør henne til en pølse som ikke er pakka inn i lompe ennå." (112)
"Jeg håper alltid at flere i husene rundt oss skal stikke hodene ut av vinduene når de ser oss, for det virker som et gøy bilde ovenfra, å se masse hoder ut av vinduer, som om det er helt vanlig at vi gjør det akkurat i denne gata. Da kunne månemennene sett ned på oss og kalt dette stikke-hodet-ut-av-vinduet-gata." (119)
Velkommen - ★★★★★
Fortelleren får seg jobb som vaskedame i et rom der folk ligger i kryosøvn. Forrige vaskemann, som nå skal pensjonere seg, gir henne samtidig opplæring i hvordan man skal vaske kroppene deres. Jeg føler at jeg igjen kommer så tett på personene, for man ser hvordan man kan få en spesiell type omsorg for de personene han har tatt vare på i alle år. Denne omsorgen var litt vakker, syns jeg. Forfatteren diskuterer ikke aldring og evig liv direkte, men diskusjonen foregår mellom linjene, underforstått, i folks valg og kroppsspråk.
Kryosøvn er som nevnt en teknologisk lovnad, som mange hadde tro på da de benyttet seg av den. Den er et løfte om oppfylte drømmer, men som fortelleren selv påpeker: "En drøm kan ikke bare dras ut av hodet og forvandles til virkelighet" (144). Så lett er det dessverre ikke. Det som er lett, derimot, er å ikke være i stand til å forholde seg nyansert til teknologiske nyvinninger. Enten forutser man menneskenes dommedag i dem, forårsaket av konsekvensene, eller så visualiserer man fred og harmoni, romantisert som man er, av mulighetene.
"Med de på gamlehjemmet fikk jeg være vitne til selve aldringen, så dem råtne foran øynene på meg, bli frukt med mugg på skallet. Det er vanskelig å kjenne på omsorg samtidig som man blir kvalm av foldene på noens rygg når de tar av seg sjukeskjorta." 149-150)
Lillanatt - ★★★★
Et innblikk i hverdagen til en gruppe mennesker som prøver å overleve i en iskald postapokalyptisk setting. Novellen får fire stjerner av meg fordi den gjorde meg så himla nysgjerrig! Nysgjerrig på menneskene, på livene deres, på verden, på hva som har skjedd, og på hva som gjemmer seg under overflaten.
"Snart finnes det ikke en verden før denne." (173)
Boken ble valgt som månedens lesesirkelbok i mai 2024 i gruppen "Norsk fabelprosa". Da kom forfatteren innom og svarte på spørsmål:
https://www.goodreads.com/topic/show/...
Her er en anmeldelse av hver enkelt novelle:
Jeg kan ta vare på Vår - ★★★★★
Den beste novellen i samlingen. En ryddeandroide utvikler et slags forhold til jentebarnet i familien den ble bestilt til. Roboten oppdager mer og mer av verden rundt seg, om jenta og sine egne erfaringer. Det er som å være vitne til utviklingen av bevissthet og alt det medfører når det oppstår konflikt mellom det kunstige og det menneskelige.
"Gleden hennes havnet inni meg?" (17)
Spacecowboy - ★★★
To tenåringer som går i samme klasse, chatter med hverandre i timen og avtaler et møte i VR. Lite preg av science fiction og hovedfokus på samhandlingen mellom dem. Nå for tiden skal det litt mer til før jeg blir revet med av usikre tenåringer. Jeg hadde nok blitt mer engasjert om teknologien i så fall hadde hatt mer ... alvorlige følger. Novellen evner for så vidt å "utforske hvordan vi som mennesker søker omsorg i hverandre, hvor strevsomt det kan være å strekke ut en hånd og håpe noen tar tak i den" (bok365-intervju med forfatteren), og den fremstiller den virtuelle verden som en mer attraktiv verden å leve i for tenåringene, som befinner seg i en intens og komplisert del av livet. Uten at de selv har det perspektivet, selvfølgelig, og det er mon tro poenget her. Det er som Aneara sier: "Her føler jeg meg i hvert fall mer som meg selv enn der ute" (48) De nærmest skaper seg et ekstra liv å leve - av ulike grunner. Jeg tror også at denne teknologien spesifikt egner seg godt til å skildre deres fragmenterte identiteter. Som karakterer er de usedvanlig troverdige, og det nok er det jeg lot meg imponere mest av.
Men novellen er gjennomsyret av en nagende veksling mellom engelsk og norsk. I teksten sier Spacecowboy: "Liker at hun tar hele samtalen på engelsk også, it makes sense in a way" (38). Ja da, det gir mening fordi de er såpass unge. Kall det gjerne autentisk også, men det ble litt for mye for meg. Litt for slitsomt og uinspirerende. Det gjorde samtidig at jeg ikke klarte å ta noen av dem seriøst, og da brydde jeg meg enda mindre om dem. Dessuten skjønte jeg ikke slutten. Syntes den ble for brå og uklar.
"Noen ganger når jeg snakker norsk, synes jeg ikke at jeg høres ut som meg selv." (45)
Dra meg oppover, lys eller lyd - ★★★★
Et stort, underlig egg fra verdensrommet havner på et jorde i Ås, og i flere år bare … er den der uten at det skjer noe som helst, men broren til fortelleren tviholder på sin tro om at det er fremmede livsformer inni den. Dette er et godt eksempel på noe uhjemlig (unheimlich), fordi det er forekommer noe fremmed i familiære omgivelser, og sånt liker jeg veldig godt! Denne novellen uttrykker ambivalens til virkeligheten også ved å skape en sånn ... hmm .. eksistensiell avstand mellom brødrene. Ikke bare er det noe fremmed blant oss, noe mystisk, men brødrene har så ulikt syn på det og forholder seg helt motsatt til det, som for å si at egget representerer en subjektiv opplevelse, et perspektiv.
Forfatteren leker også litt med konspirasjonsteoretiker-personligheten, og det er morsomt. Dessverre er det også litt trist, for egget skaper avstand mellom dem. Måten de begge oppfatter ting på, skaper skikkelig avstand mellom dem, og det er kanskje mange familier som har opplevd noe lignende. Fanatisme og besettelser kan være som svarte hull enkelte blir fortapt i.
"-Og hvor finner du denne dokumentasjonen?
-Den kan du finne med et enkelt googlesøk." (72)
Otto forlengs og baklengs - ★★★★
Otto våkner på et romskip – som er på vei til en fremmed planet - etter en hodeskade og gjør seg klar til å ta ansvar som leder igjen, men besetningen oppfører seg rart mot han og nekter å anerkjenne hans autoritet. Denne var en sann fryd å lese! Martinčič er så flink til å skape karakterer gjennom dialog. De har unike, men troverdige stemmer, og jeg føler på en måte at jeg blir godt kjent med dem veldig raskt. Dessuten klarer jeg ikke å la være å smile av analogiene, som sier mye om hvordan karakterene (og forfatteren?) observerer verden rundt seg. For eksempel: "Da han legger armene rundt meg, er det som å bli snurret inn i tråd" (92) eller "Jeg hører isteden på bruset i ørene. Særlig i det venstre høres det ut som om noen har plassert en liten høyttaler som hele tida spiller av bølger som vasker opp på en strand" (95). Flere lignende, fortreffelige eksempler er å finne i de andre novellene også.
"Profesjonell sjargong er viktig. Avspeiler seg i arbeidet." (94)
"Man kan ikke være noe annet enn seg selv." (103)
Den første månemannen - ★★★
Kjetil Karlsen skriver i sin anmeldelse publisert i Nye NOVA: «Novellen har et kompromissløst barneperspektiv og berører temaer som omsorgssvikt, virkelighetsflukt og fantasi». Det er treffende. Lille Bo på ni år har ikke far og en mor som ikke er helt til stede. Det var litt vanskelig for meg å forstå meg på henne, og det ble kanskje litt mye tull uten substans og relevans, men jeg respekterer det mer overordnede budskapet. Ikke spesielt spennende, men godt skrevet.
"Kroppen oppå teppet gjør henne til en pølse som ikke er pakka inn i lompe ennå." (112)
"Jeg håper alltid at flere i husene rundt oss skal stikke hodene ut av vinduene når de ser oss, for det virker som et gøy bilde ovenfra, å se masse hoder ut av vinduer, som om det er helt vanlig at vi gjør det akkurat i denne gata. Da kunne månemennene sett ned på oss og kalt dette stikke-hodet-ut-av-vinduet-gata." (119)
Velkommen - ★★★★★
Fortelleren får seg jobb som vaskedame i et rom der folk ligger i kryosøvn. Forrige vaskemann, som nå skal pensjonere seg, gir henne samtidig opplæring i hvordan man skal vaske kroppene deres. Jeg føler at jeg igjen kommer så tett på personene, for man ser hvordan man kan få en spesiell type omsorg for de personene han har tatt vare på i alle år. Denne omsorgen var litt vakker, syns jeg. Forfatteren diskuterer ikke aldring og evig liv direkte, men diskusjonen foregår mellom linjene, underforstått, i folks valg og kroppsspråk.
Kryosøvn er som nevnt en teknologisk lovnad, som mange hadde tro på da de benyttet seg av den. Den er et løfte om oppfylte drømmer, men som fortelleren selv påpeker: "En drøm kan ikke bare dras ut av hodet og forvandles til virkelighet" (144). Så lett er det dessverre ikke. Det som er lett, derimot, er å ikke være i stand til å forholde seg nyansert til teknologiske nyvinninger. Enten forutser man menneskenes dommedag i dem, forårsaket av konsekvensene, eller så visualiserer man fred og harmoni, romantisert som man er, av mulighetene.
"Med de på gamlehjemmet fikk jeg være vitne til selve aldringen, så dem råtne foran øynene på meg, bli frukt med mugg på skallet. Det er vanskelig å kjenne på omsorg samtidig som man blir kvalm av foldene på noens rygg når de tar av seg sjukeskjorta." 149-150)
Lillanatt - ★★★★
Et innblikk i hverdagen til en gruppe mennesker som prøver å overleve i en iskald postapokalyptisk setting. Novellen får fire stjerner av meg fordi den gjorde meg så himla nysgjerrig! Nysgjerrig på menneskene, på livene deres, på verden, på hva som har skjedd, og på hva som gjemmer seg under overflaten.
"Snart finnes det ikke en verden før denne." (173)
August 8, 2025
Lest i hovedsak på jobb og på buss til og fra. Er vel kanskje alltid sånn med en novellesamling at man ikke kan like alle novellene like godt. Men flere av disse falt i smak. Merket godt at forfatteren er ganske ung, og dette er noe jeg har et komplisert forhold til ettersom jeg kan finne på å synes at det er litt rart å kjenne seg igjen i språket (litt sånn logget-på språk hvis dere skjønner hva jeg mener). Utenomjordiske elementer, fantasi, sosiale hierarki og utenforskap er temaer som blir tatt opp i denne novellesamlingen. Jeg likte kanskje best de som hadde sterkere sci-fi preg, men det var flere gode.
September 21, 2023
[3.5/5.0]
En fin samling med noveller som nesten klarer å krabbe opp fra «bra» til «svært bra». Martinčič skriver godt, historiene er varierte og oppfinnsomme, og de er stort sett mindre forvirrende enn andre norske sci-fi-noveller jeg har lest.
Litt om hver novelle:
Jeg kan passe på Vår
[3.75/5.0], 14 sider
En annerledes historie om en hushjelprobot som tar saken, og Vår, i egne hender.
Spacecowboy
[3.75/5.0], 23 sider
Herlig engelsk-norsk, med vendinger som jeg dessverre kjenner igjen fra min egen 12-åring. F.eks.:
«Det er sånn når noe helt merkelig skjer som får deg til å se simulasjonen vi lever i for et sekund.»
Litt i overkant åpen slutt, men fin historie.
Dra meg oppover, lys eller lyd
[3.5/5.0], 13 sider
Sær men troverdig historie om et mystisk egg som har landa på et jorde på Ås, og hva det gjør med personer med hang til det alternative. Altså, det troverdige er de alternatives reaksjon og handlemåter, ikke nødvendigvis det med romegg på et jorde på Ås. Nok en veldig åpen slutt.
Otto forlengs og baklengs
[3.75/5.0], 14 sider
Handlinga er lagt til et romskip på vei til en fremmed planet, men dette er bare en mer eller mindre tilfeldig valgt bakgrunnshistorie. Den egentlige historien er enkel og grei, Otto, lederen for ekspedisjonen er ikke helt seg selv etter en hodeskade, men klarer ikke å innse det selv. Historien kunne med andre ord like godt ha vært lagt til en litt vanskelig uke for Toten hesteoppdrett A/S.
Den første månemannen
[3.0/5.0], 13 sider
En sår historie sett gjennom de fantasifulle øynene til 9 åringen Bo, som prøver å nå inn til sin lettere drikkfeldige mor. Litt vanskelig å få tak i Bo, det blir litt for mye lek og fantasi og symbolikk. Og Julia liker tydeligvis romegg.
Velkommen
[3.5/5.0], 11 sider
Småguffen historie fra et framtidig statlig kryosøvnprosjekt.
Lillanatt
[2.75/5.0], 13 sider
Her henger jeg ikke helt med, her må det tolkes intenst! Denne var nesten så ugjennomtrengelig at den kunne ha fått plass i «En strek gjennom tyngdekraften».
En fin samling med noveller som nesten klarer å krabbe opp fra «bra» til «svært bra». Martinčič skriver godt, historiene er varierte og oppfinnsomme, og de er stort sett mindre forvirrende enn andre norske sci-fi-noveller jeg har lest.
Litt om hver novelle:
Jeg kan passe på Vår
[3.75/5.0], 14 sider
En annerledes historie om en hushjelprobot som tar saken, og Vår, i egne hender.
Spacecowboy
[3.75/5.0], 23 sider
Herlig engelsk-norsk, med vendinger som jeg dessverre kjenner igjen fra min egen 12-åring. F.eks.:
«Det er sånn når noe helt merkelig skjer som får deg til å se simulasjonen vi lever i for et sekund.»
Litt i overkant åpen slutt, men fin historie.
Dra meg oppover, lys eller lyd
[3.5/5.0], 13 sider
Sær men troverdig historie om et mystisk egg som har landa på et jorde på Ås, og hva det gjør med personer med hang til det alternative. Altså, det troverdige er de alternatives reaksjon og handlemåter, ikke nødvendigvis det med romegg på et jorde på Ås. Nok en veldig åpen slutt.
Otto forlengs og baklengs
[3.75/5.0], 14 sider
Handlinga er lagt til et romskip på vei til en fremmed planet, men dette er bare en mer eller mindre tilfeldig valgt bakgrunnshistorie. Den egentlige historien er enkel og grei, Otto, lederen for ekspedisjonen er ikke helt seg selv etter en hodeskade, men klarer ikke å innse det selv. Historien kunne med andre ord like godt ha vært lagt til en litt vanskelig uke for Toten hesteoppdrett A/S.
Den første månemannen
[3.0/5.0], 13 sider
En sår historie sett gjennom de fantasifulle øynene til 9 åringen Bo, som prøver å nå inn til sin lettere drikkfeldige mor. Litt vanskelig å få tak i Bo, det blir litt for mye lek og fantasi og symbolikk. Og Julia liker tydeligvis romegg.
Velkommen
[3.5/5.0], 11 sider
Småguffen historie fra et framtidig statlig kryosøvnprosjekt.
Lillanatt
[2.75/5.0], 13 sider
Her henger jeg ikke helt med, her må det tolkes intenst! Denne var nesten så ugjennomtrengelig at den kunne ha fått plass i «En strek gjennom tyngdekraften».
November 24, 2023
Denne sci-fi-aktige novellesamlingen gir meg litt milde Black Mirror-vibes, men historiene stopper i tide til å unngå å ta For mye av. Jeg liker alle de 7 novellene - noe som er svært sjeldent for min del når jeg leser samlinger. Alle er litt mystiske, behandler relasjonstematikk på en interessant måte, og klarer å skape en nysgjerrighet i meg om hva som egentlig foregår.
Dette er et kinderegg jeg gjerne skulle hatt en enda større pakning av, en positiv overraskelse det har vært en glede å kunne bruke tid på i disse traurige november-dagene.
Dette er et kinderegg jeg gjerne skulle hatt en enda større pakning av, en positiv overraskelse det har vært en glede å kunne bruke tid på i disse traurige november-dagene.
December 21, 2023
Rundet opp til 4.5 ☆
1. Jeg kan ta vare på Vår - 4 ⭐️
2. SPACECOWBOY - 3 ⭐️
3. Dra meg oppover, lys eller lyd - 3.5 ⭐️
4. Otto forlengs og baklengs - 4 ⭐️
5. Den første månemannen - 4.5 ⭐️
6. Velkommen - 5 ⭐️
7. Lillanatt - 4⭐️
1. Jeg kan ta vare på Vår - 4 ⭐️
2. SPACECOWBOY - 3 ⭐️
3. Dra meg oppover, lys eller lyd - 3.5 ⭐️
4. Otto forlengs og baklengs - 4 ⭐️
5. Den første månemannen - 4.5 ⭐️
6. Velkommen - 5 ⭐️
7. Lillanatt - 4⭐️
August 5, 2026
Dette var en interessant samling med flere riktig gode noveller. Veldig snedige idéer, og forfatteren er spesielt god på å fokusere på enkeltmennesker i ekstreme omstendigheter.
March 27, 2024
En virkelig imponerende novellesamling. Frisk og svært godt skrevet. Ulike perspektiv gjør den spennende. Noe ubehag. Realistisk om hjerneskade. Både science fiction, og noe som kunne vært nåtid, gode er de uansett! Jeg tror aldri jeg har lest en så god innenfra-historie om å være kolonist et sted der mennesker ikke kan leve uten kupler.
This entire review has been hidden because of spoilers.
March 11, 2024
Vakker, nervepirrende, morsom, skummel, klok, varm og iskald!
June 24, 2025
Kan noen forklare denne til meg som om jeg er fem?
June 28, 2025
Which creature has an alien and yet doesn't know it and doesn't understand it and holds it dearer than anything else? – Short emotional sci-fi collected.
It feels like the riddle of the sphinx – "Which creature has one voice and yet becomes four footed and two footed and three footed?" (Britannica) – is to the ability to walk like Hjertet er en alien (translation: The Heart Is an Alien) is to the ability to feel fondness or attachment.
Although this collection is not a straightforward riddle, the heart is full of them and these stories reflect that. Feet and heart are alike in that humans learn to use them gradually, stage by stage – in both we begin by flailing, then we stumble, we think we got it and grow cocky before intimately getting to know the gravel beneath us, then when we think we've got it (we haven't) we initiate the journey of new humans who rely on us to teach them, and so it goes on until the time comes when we lose our loved ones and the straightness of our backs, yet our feet and our hearts have become dearer to us than gold.
Every stage is an adaption: Either we do or we lag behind, and the only way to get there is to do and do again, be it mentally or physically. As for the heart, like a chair does not carpent itself neither are heart structures made without attention. Our minds preoccupy themselves with this as a matter of necessity: The metaphysical is where we gain our proclivity towards handling the physical. And so we dream, we ponder, we plan, we hope, and we lament – all ahead of time, preparing for a time when we can put it to action. Yet we seldom structure our autodidactic lessons of the heart, and often progress beyond a discarded dream without replacing all the consequences of it. No wonder we make such a jumble of things, live with such chaos in us.
It is all part of the human experience. This is true to the degree that the reader struggles to recognize the narrator in 'Jeg kan ta vare på Vår' (translation: 'I Can Take Care of Vår') as synthetic. They were made, not born, yet carry something inside themselves which gives them the longing to care for others and to nurture them. Their owners doesn't wish to see this, they need them to be 'it' to feel right about them. Despite this the narrator tries to give of themselves to Vår, the child of the family, even if they don't truly know how to. Only a very rare story can be as heartbreaking as it is unsettling, like this one is.
That is where the collection begins. The other six stories take on other aspects of the alien in question. One deals with the desperate love for a parent, both the hot-dog mom and the moonman, strengthened by neglect as unfulfilled needs often do. Another with the fledgeling heart, wistful thinking and inner conflicts; young spacecowboys are no different than others in this regard. The connection between siblings is given its attention, even though it might grow to a distance in time, and with that distance the old understandings between brothers may falter – perhaps alien hearts can equally occupy a chest as it can litter a field? The introduction to parenthood and adulthood warrants its own story, here the question of what one wants to do with ones life is accompanied with the question of whether or not one can long for something one has never known. And it's one thing to figure out what one wants to do, another is to long for something more than what one has; cryostasis is the road to something more for some, for others it's cruise ships. Finally, it is recognized that our hearts are also our selves, as best shown when we no longer are capable of holding on to who we were – also, a question that the readers should ask themselves, the obvious external damage is to the back of the protagonists head, but the symptoms also indicate damage to the frontal lobes, here referring in particular to the positive mood swings and lack of competent self-reflection, so what or who struck him there? – 'Otto forlengs og baklengs' (translation: 'Otto Forwards and Backwards') has a lot more going for it than what is apparent from just the theme of the book.
There seems to be no indication of a translation being in the works for The Heart Is an Alien, but hopefully this won't remain the case. If neither the thoughtful treatment of the theme, nor the imaginative use of science fiction as a tool in that regard, isn't enough on their own, then the elegance of the narration should be sufficient to warrant the effort to bring this to an audience outside of Norway. The linguistic choices are always balanced with care so that the reader gets precisely the information and emotional load that is intended at any given time, and no more. It has a precision worthy of comparison to good poetry. It shapes the stories and brings them the mile from being curious and interesting, to becoming something that stays within the readers' minds, until we shift the focus onto ourselves and our own relation to the aliens in and around us.
It feels like the riddle of the sphinx – "Which creature has one voice and yet becomes four footed and two footed and three footed?" (Britannica) – is to the ability to walk like Hjertet er en alien (translation: The Heart Is an Alien) is to the ability to feel fondness or attachment.
Although this collection is not a straightforward riddle, the heart is full of them and these stories reflect that. Feet and heart are alike in that humans learn to use them gradually, stage by stage – in both we begin by flailing, then we stumble, we think we got it and grow cocky before intimately getting to know the gravel beneath us, then when we think we've got it (we haven't) we initiate the journey of new humans who rely on us to teach them, and so it goes on until the time comes when we lose our loved ones and the straightness of our backs, yet our feet and our hearts have become dearer to us than gold.
Every stage is an adaption: Either we do or we lag behind, and the only way to get there is to do and do again, be it mentally or physically. As for the heart, like a chair does not carpent itself neither are heart structures made without attention. Our minds preoccupy themselves with this as a matter of necessity: The metaphysical is where we gain our proclivity towards handling the physical. And so we dream, we ponder, we plan, we hope, and we lament – all ahead of time, preparing for a time when we can put it to action. Yet we seldom structure our autodidactic lessons of the heart, and often progress beyond a discarded dream without replacing all the consequences of it. No wonder we make such a jumble of things, live with such chaos in us.
It is all part of the human experience. This is true to the degree that the reader struggles to recognize the narrator in 'Jeg kan ta vare på Vår' (translation: 'I Can Take Care of Vår') as synthetic. They were made, not born, yet carry something inside themselves which gives them the longing to care for others and to nurture them. Their owners doesn't wish to see this, they need them to be 'it' to feel right about them. Despite this the narrator tries to give of themselves to Vår, the child of the family, even if they don't truly know how to. Only a very rare story can be as heartbreaking as it is unsettling, like this one is.
That is where the collection begins. The other six stories take on other aspects of the alien in question. One deals with the desperate love for a parent, both the hot-dog mom and the moonman, strengthened by neglect as unfulfilled needs often do. Another with the fledgeling heart, wistful thinking and inner conflicts; young spacecowboys are no different than others in this regard. The connection between siblings is given its attention, even though it might grow to a distance in time, and with that distance the old understandings between brothers may falter – perhaps alien hearts can equally occupy a chest as it can litter a field? The introduction to parenthood and adulthood warrants its own story, here the question of what one wants to do with ones life is accompanied with the question of whether or not one can long for something one has never known. And it's one thing to figure out what one wants to do, another is to long for something more than what one has; cryostasis is the road to something more for some, for others it's cruise ships. Finally, it is recognized that our hearts are also our selves, as best shown when we no longer are capable of holding on to who we were – also, a question that the readers should ask themselves, the obvious external damage is to the back of the protagonists head, but the symptoms also indicate damage to the frontal lobes, here referring in particular to the positive mood swings and lack of competent self-reflection, so what or who struck him there? – 'Otto forlengs og baklengs' (translation: 'Otto Forwards and Backwards') has a lot more going for it than what is apparent from just the theme of the book.
There seems to be no indication of a translation being in the works for The Heart Is an Alien, but hopefully this won't remain the case. If neither the thoughtful treatment of the theme, nor the imaginative use of science fiction as a tool in that regard, isn't enough on their own, then the elegance of the narration should be sufficient to warrant the effort to bring this to an audience outside of Norway. The linguistic choices are always balanced with care so that the reader gets precisely the information and emotional load that is intended at any given time, and no more. It has a precision worthy of comparison to good poetry. It shapes the stories and brings them the mile from being curious and interesting, to becoming something that stays within the readers' minds, until we shift the focus onto ourselves and our own relation to the aliens in and around us.
Read
September 26, 2023Can't wait to read her next book! Write fast!
April 21, 2024
Jeg synes denne novellesamlingen virker veldig gjennomarbeidet, og det er et kvalitetstegn! :)
Hun blander sjangerelementer, og dette er sci-finoveller. Temaene er:
Jeg kan ta vare på Vår -> Roboter
SPACECOWBOY -> VR/virtuell virkelighet.
Dra meg oppover, lys eller lyd -> Aliens
Otto forlengs og baklengs -> Romskip
Den første månemannen -> Månelandingen
Velkommen -> Kryosøvn
Lillanatt -> Kolonisering av andre planeter
Jeg likte de på hver sin måte egentlig. Er alltid glad i litt ubehagelige robothistorier (den første). VR-historien var interresant, for her var det utseendefokus enda det var virtuelt. Månemannen handler om omsorgssvikt. Kryosøvn har jeg ikke tenkt så mye på før, men det begynte jeg å tenke litt på nå. Spesielt opplegg.
Hun blander sjangerelementer, og dette er sci-finoveller. Temaene er:
Jeg kan ta vare på Vår -> Roboter
SPACECOWBOY -> VR/virtuell virkelighet.
Dra meg oppover, lys eller lyd -> Aliens
Otto forlengs og baklengs -> Romskip
Den første månemannen -> Månelandingen
Velkommen -> Kryosøvn
Lillanatt -> Kolonisering av andre planeter
Jeg likte de på hver sin måte egentlig. Er alltid glad i litt ubehagelige robothistorier (den første). VR-historien var interresant, for her var det utseendefokus enda det var virtuelt. Månemannen handler om omsorgssvikt. Kryosøvn har jeg ikke tenkt så mye på før, men det begynte jeg å tenke litt på nå. Spesielt opplegg.
Displaying 1 - 12 of 12 reviews