Trond Bredesen skildrer i denne tegneserieboka sin aldersdemente mor ved livets slutt. Han gjør det ærlig og usentimentalt, med humor og kjærlighet.
Trond Bredesen: «Ideen til og arbeidet med denne boka startet da mamma flyttet inn på institusjonen. Jeg begynte å skrive ned hva hun sa og gjorde da vi besøkte henne og snakket sammen på telefon. Jeg tok bilder og filmer og rablet ned skisser i full fart for å huske tid, sted og situasjon. Mammas forvirrede kommentarer, en uappetittlig dostol og et nattbord med medisiner, sjokolade, energidrikk og bleier ble interessante motiver og idéer til manus. I løpet av snaue to år hadde jeg en dokumenthaug som sakte, men sikkert ble til denne boka.»
Som mangeårig helsearbeider i eldreomsorgen, var denne vakre illustrerte fortellingen om Johanne en klar fulltreffer hos meg. Den fikk meg til å tenke at jeg aldri skal slutte i eldreomsorgen.
Krásne spravená kniha o stareckej demencii - posledné spomienky na autorovu mamu v domove sociálnych služieb. Prepracovaná a citlivá kresba, smutnovtipné výroky, čriepky stále rozbitejšej každodennosti.
Rasket med meg denne fra biblioteket og likte den veldig godt! Det er en veldig tydelig sammenheng mellom bokens motiv (en mors demenssykdom) og form (fragmentert, gjentakende). Tegningene speiler den vekslingen «moren» hele tiden er i, mellom å gjenkjenne (og dermed være gjenkjennelig for sine nærmeste) og å være forvirret, endret. Hun tegnes både som «seg selv» i all sin detaljrikdom og som mer skisseaktig og utydelig. Det er sjelden tegninger har fått meg til å tenke og føle så mye
Det er et sånt omsorgsfullt blikk i tegningene. Veldig trist, men det er jo også så mange som forlater verden omtrent sånn. Veldig trist, men også veldig rørende og fin.
“Min mor” udgivet på dansk af Straarup&co blev jeg meget berørt af. Min mor bliver næste år 80 år gammel, hun er ikke dement, men hun har brug for hjælp for at klare sig og der er mange ting, som er lidt forvirrende for hende, tid og sted flyder lidt ud for hende. Så jeg kan genkende flere af de situationer i bogen. Specielt ensomheden, som kan virke alt overskyggende for den ældre, selvom vedkommende har mennesker omkring sig. Trond's billedsprog er fantastisk, de skitseagtige tegninger, specielt dem med de sparsommelige farver, rammer en stemning, som får tiden til at stå stille og man går på opdagelse på de små ting i billedet. Et øjebliksbillede hvor man næsten kan høre stue klokkens tikken. Der er ikke så meget tekst, men den tekst der er der, rammer præcist på den situation de allesammen står i. En dement mor, som langsomt mister kontakten med virkeligheden. Så en varm anbefaling herfra
Strekene her er unikt flotte! Leste akkurat en tegneserie med samme tema som jeg ikke helt forstod. Denne derimot er akkurat en sånn jeg har leitet etter. Temaet er så flott å få frem, og i dette formatet fikk seg skikkelig virkning på meg. Boka er unik med tanke på ytringer, jeg både smiler og strekker ansiktet i medlidenhet samtidig. Ytringene som er valgt ut er kroneksempler alle sammen på hvor mosom og vanskelig denne opplevelsen kan være samtidig. Den vil gi mange gjenkjennelse, og en form for å føle tilhørighet i ett fellesskap som forstår kanskje? Lilte den utrolig godt, ot vil gjerne anbefale den videre!
Trond Bredesen har skrevet og illustreret en dybt personlig, ærlig og relevant graphic novel om at leve med demens - både som den demente og den pårørende.
Han lader illustrationerne virke ufærdige, udviskede eller skitselignende, mens de konstant skifter udtryk - et stærkt greb til at illustrere den dementes fragmenterede og omskiftelige sind.
En rørende, original og virkelig vellykket bog om et sårbart og afsindig vigtigt emne, som rammer mange og derfor er noget, vi skal tale om. Dette værk er en god vej ind i den samtale.
Kjøpte denne boka etter jeg hadde vært på besøk hos faren min. Elsket den. Jeg hadde vegret meg fra å lese den tidligere fordi jeg var redd det ville bli for relatable og trist. Men det var som å få et trøsteteppe lagt over skulderne mine. Skissene er helt nydelige.
Viktig grafisk skildring av ei eldre dame med demens. Det skjønner jeg, men gjorde ikke det helt store for meg. Kanskje fordi tegneserie er uvant for meg som sjanger.
Så veldig veldig gjenkjennbart, helt ned på samtalenivå - som å se min egen besteforelder. Likte godt tegnestilen også. Vemodig, trist og morsom på samme tid.
Egentlig bare nogle mere eller mindre færdige skitser, som opridser et forløb: de sidste to år af forfatterens mors liv. Det er ikke for sjov, men det er fandeme sjovt indimellem.