Kor går grensa for kva ein skal ofre for eit barn? Katrine er gift med Gunnar, saman har dei barna Jostein og Janne. Sonen er psykisk utviklingshemma, og familielivet er fullstendig dominert av omsorgsbehovet hans. Dottera er oversett, men også utsett då Jostein kjem i puberteten og utagerer seksuelt. «Uønska åtferd» viser fram kor krevjande det er for ein familie å ta vare på alle når ein har eit barn som treng alt. I kampen for sonen er Katrine i ferd med å miste alt, ekteskapet, forholdet til dottera, men også seg sjølv.
Fekk sitt store gjennombrot med Få meg på, for faen i 2005. Boka braut tabu knytte til ungdom og seksualitet og blei definerande for ein heil generasjon. Sidan den gong har ho skrive bøker i mange sjangrar og markert seg som ei uvanleg og viktig stemme i norsk litteratur. I boka og teaterstykket Stort og stygt tematiserer ho det å vere forelder for eit barn som ikkje er som dei andre, for første gong. Med Tung tids tale bryt ho igjen tabu, denne gongen med ei uvanleg openheit om det å vere mor til eit sterkt funksjonshemma barn.
Absolutt ingen lettvekter, tungt tema og tidvis nesten hudløse beskrivelser. Men et viktig innblikk i en situasjon og et tema de færreste kjenner til, tror jeg. Godt skrevet, jeg måtte bare lese videre og sidene fløy forbi.
Helt vanvittig nær og vond og full av refleksjon og følelser. Dette er en verden det vanligvis kan være vanskelig å leve seg inn i, og så vanvittig verdifullt at det blir skrevet om.
Håper at alt ordnar seg for Janne. Skulle ønskt at vi fikk vite meir om kva ho tenkte og følte om denne uønskte åtferda.
Med det sagt, for ei fantastisk skildring av ein utbrent og einsam omsorgsperson! Kathrine er på Tollak-nivå av jævleg, som skapar ei heilt vill leseoppleving.
heftig kost!! Katrine går langt for å gi sønnen et godt liv og ofrer absolutt alt på veien. men hva annet kan man gjøre??? og Statsforvalteren fikk en shoutout! (som kontorrotter riktignok, men likevel stas for meg)
Det er så viktig at det blir skrive romanar om korleis det er å vere foreldre til psykisk utviklingshemma ungar. Få skjønar kor slitne desse foreldra er, kva for problem dei har og kor mykje jobb og kjærleik det er. Eg seier berre: Hald fram med å skrive desse viktige bøkene, gode Olaug Nilssen!
At forteljaren er delvis sjukmeldt og jobbar med å omsette ei bok i psykologi, gjev den høgst relevante ramma for denne romanen. Her vert ein liten familie rive i sund i forsøket på å ta hand om ein autistisk son. Nilssen skildrar sers godt og truverdig det vanskelege tilhøvet mellom mor og dotter.
Omsorg og bekostningene av det. Å bli spist opp av et barn med spesielle behov. Ingen er vinnere. Det er ingen enkel løsning. Om å gjøre så godt man kan selv om.
«Det som skjedde på badet i dag, var uønskt åtferd» forteller Katrine til dattera si Janne.
I «Uønska åtferd» handler det om en familie på fire: Katrine, Gunnar, Jostein og Janne. Å oppdra den psykisk utviklingshemmede Jostein har alltid vært arbeidsomt. Men den seksuelle oppvåkninga til Jostein skaper nye utfordringer. Janne begynner å frykte broren sin og vil ha han ut av huset, Gunnar støtter Janne, men Katrine vil ikke gi slipp. Jostein vet jo ikke hva han gjør…
«Uønska åtferd» er skikkelig ubehagelig. Hovedpersonen, Katrine, er vanskelig å like. Hun krysser grense etter grense for å beholde gutten sin hjemme, ofte på bekostning av dattera si. Som leser får man lyst til å filleriste henne.
Boka gir et realistisk bilde av hvordan det er å være foreldre til psykisk utviklingshemmede, men man trenger ikke være spesielt opptatt av temaet for å like boka. Historien er fortalt med innlevelse og boka er så godt skrevet at jeg tror de fleste vil like den, forutsatt at man ikke har noe imot å bevege seg inn i det som er ubehagelig. Veldig bra bok! Terningkast 6.
Jeg forstår at litteratur om folk med psykisk utviklingshemming, familiene deres og alt de må stå i, er viktig litteratur. Og jeg forstår at jeg i mange tilfeller er en av de som ikke forstår nok, og at jeg derfor skal lese og lære og bli en litt bedre samfunnsborger, spesielt neste gang lyset i lysløypa er av litt for tidlig på kvelden.
Men jeg kan ikke fri meg fra å tenke at dette er veldig likt det jeg har lest før av Olaug Nilssen, bortsett fra en slags Ingrid Winthersk form for sammenbrudd hos protagonisten, men jeg vet ikke om det funker helt i dette formatet. Nilssen skriver om mennesker som strekker seg for langt, revner og blir ganske uspiselige, og det er ganske forståelig egentlig. Fint, men ikke fantastisk.
Oisann, dette gikk unna! Slukebok. Minner om den forrige romanen hennes, som jeg som kjent elsker. Nilssen skildrer en tematikk få av oss vet hvordan er, men også ting som er velkjent og drar det ut til karakterene er helt på grensa til å forfalle totalt. Sånne ting voksne ikke tør å snakke høyt om. Hovedpersonen Katrine er spennende og til tider provoserende! Litt pirk på slutten: Skulle ønske Disney og musikal-referansene ble enda mer av en rød tråd.
Roman frå 2023 om ein familie, to vaksne og to barn, der det eine barnet har behov for omsorg utanom det vanlege, pga sterk autisme. Dei andre familiemedlemmene kjem i andre rekke. Alt handlar om tilrettelegging for sonen. Han er på veg inn i puberteten, og nye problemstillingar kjem. Balansen er vanskeleg. Eg-personen, mora, synest det er vanskeleg å forsone seg med at sonen bør sendast på institusjon. Ho klarer ikkje å sleppe taket. Sjølv ikkje når han blir utagerande seksuelt og gjer livet utrygt for dottera i familien. Det blir ein aukande avstand mellom mor og datter og mellom ektefellene. Vanskelege problemstillingar dominerer romanen. Vi kan forstå mora, men samtidig ser vi at ho oppførere seg på ein måte som gjer at ting ikkje blir betre. Det er humor, som alltid hos Olaug Nilssen. Som når sonen låser seg inn i ei bu ved lysløpa og skrur lyset av og på, og lar det bli ståande avslått når han til slutt går ut. Det blir tragi-komisk. Mora omset bøker, og det er komisk når ho skriv fotnoter til dei gode råda psykologen kjem med, i boka ho driv og omset. Mora steller ikkje med seg sjølv, det går nedover med ho. Mot slutten er det ei vending i retning av meir forståing av at ho må sjå familien utover sonen. Det er dottera veldig klar for. Boka tar opp viktige og vanskelege tema. I tillegg er språket lett å lese. Det er verkeleg ei bok til ettertanke.
Som vanleg både ubehageleg, morosamt og utviklande å lese ei bok av Olaug Nilsen. Eg tenkte fleire gonger mens eg las «Takk og lov at dette ikkje er mitt liv». Samtidig levde eg meg veldig inn i Katrine, Gunnar og Jannes (Jostein fekk eg ikkje taket på, men det er kanskje heller ikkje meininga). Ei vond historie om å vere pårørande. Fy søren, så brutalt. Nilsen skriv slik at vi kjenner det sjølv, og det har vi berre godt av.
Dette var kraftkost. Full overføring av av rein utmatting. Nesten berre den indre aggresjonen og skuldkjensla som held ho oppe. Vanskeleg å vera raus når ein er botnsliten. Så lurte eg veldig på om det verkeleg er eit overgrep å gje hjelpemiddel til seksuell nyting for dei som ikkje så lett finn ut av det sjølv. Kan det også vera eit overgrep å ikkje gje dei opplæring? Uansett så tykkjer eg både karakterane og lesaren (meg) trengte ein «feel good» slutt. For meg var dette den beste boka til Olaug så langt.
Olaug Nilssen treff igjen. Ei sår og nydeleg bok om å være pårørande og omsorgsperson. Om indre og ytre konfliktar, og om kjærleik på godt og vondt. Synest óg det er imponerande korleis forfattaren klarer å få fram tankane og kjenslene til både Gunnar og Janne utan å gå bort frå eg-personen (Kathrine) sitt perspektiv.
Denne får frem gode og viktige tanker rundt det å være forelder og søsken til et barn med en utviklingshemming. Sår og brutal, men ikke helt overbevisende, etter min mening.
Velskrevet og lettlest bok om et tungt tema som det nok er vanskelig å snakke om for de som lever med barn som har en så avvikende atferd. Boka beskriver kompliserte følelser på en god måte.