What do you think?
Rate this book
Elli Rathke #8
Bikkjer
Elli er tilbake, denne gangen som etterforsker i Kripos. Ellis første oppdrag for Kripos fører henne til Gjøvik og drapet på en ung gutt. Men selv om arbeidsmetodene skaper konflikter både med det lokale politiet, og i Kripos, stoler hun på sine instinkter. Hun bygger et team av nye allierte rundt seg selv og den gamle makkeren Jan Nereng. Sporene i saken fører henne til Costa del Sol.
Da sammenhengene mellom nye og gamle drap trer fram, befinner Elli seg brått i et uhyggelig landskap av grådighet, korrupsjon og rasisme. Når også hennes nærmeste blir et mål, er det kun en firbeint venn hun kan stole på.
Rasisme og politikorrupsjon er sentrale temaer i den samfunnskritiske krimmen Bikkjer, hvor Ellis hund Zenith nok en gang spiller en avgjørende rolle.
Da sammenhengene mellom nye og gamle drap trer fram, befinner Elli seg brått i et uhyggelig landskap av grådighet, korrupsjon og rasisme. Når også hennes nærmeste blir et mål, er det kun en firbeint venn hun kan stole på.
Rasisme og politikorrupsjon er sentrale temaer i den samfunnskritiske krimmen Bikkjer, hvor Ellis hund Zenith nok en gang spiller en avgjørende rolle.
- GenresCrime
361 pages, Hardcover
Published September 29, 2023
2 people are currently reading
13 people want to read
About the author
Eystein Hanssen
22 books46 followersEystein Hanssen is the author of nine crime and thrillers novels. His books are available in Norway, Sweden and Germany.
The Elli novels are among the most streamed audiobooks in Norway, with all seven titles reaching no. 1. His first two novels were shortlisted for the Norwegian Bookseller’s Award.
As of May 2021 Hanssen has written De ingen savner (2010, German title Totenmaler), Giftstrøm (2011, German title Blutgeld), Triangel (2012), Åtseldyr (2013, German title Knochen), Brennemerket (2015), Jaget (2017), En kort evighet (2019) and also the thrillers Svart landskap (2018) and Kokong (2021) .
A former documentary filmmaker, Eystein Hanssen writes in a visual style. Critics have regularly pointed out the film potential in his stories. Prior to his career in television, Hanssen worked as a photojournalist, taking him around the world on news assignments. Winter 1991-92 he participated on an Antarctic expedition, and in 1994 on a climbing expedition to Mount Everest.
Eystein Hanssen is educated in film- and television, media studies, information technology and holds a Master of Business Administration. He lives in Oslo, Norway with his wife, two boys and a dog.
The Elli novels are among the most streamed audiobooks in Norway, with all seven titles reaching no. 1. His first two novels were shortlisted for the Norwegian Bookseller’s Award.
As of May 2021 Hanssen has written De ingen savner (2010, German title Totenmaler), Giftstrøm (2011, German title Blutgeld), Triangel (2012), Åtseldyr (2013, German title Knochen), Brennemerket (2015), Jaget (2017), En kort evighet (2019) and also the thrillers Svart landskap (2018) and Kokong (2021) .
A former documentary filmmaker, Eystein Hanssen writes in a visual style. Critics have regularly pointed out the film potential in his stories. Prior to his career in television, Hanssen worked as a photojournalist, taking him around the world on news assignments. Winter 1991-92 he participated on an Antarctic expedition, and in 1994 on a climbing expedition to Mount Everest.
Eystein Hanssen is educated in film- and television, media studies, information technology and holds a Master of Business Administration. He lives in Oslo, Norway with his wife, two boys and a dog.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 3 of 3 reviews
December 17, 2023
Når regnskapet over norsk krim på 2000-tallet en gang skal gjøres opp, er det ingen tvil om at Eystein Hanssens formidable serie med Elisabeth (Elli) Rathke i hovedrollen kommer til å stå igjen som en bauta. Sjelden har vi sett en norsk krimforfatter levere varene så til de grader i bok etter bok etter bok. Dessverre vil den åttende i rekken, høstens utgivelse Bikkjer, stå igjen som en parantes, i den sammenhengen. For første gang merker vi en antydning til slitasje fra denne forfatterens penn.
Det er aldri morsomt å skrive om bøker som ikke har stått helt til forventningene, og særlig ikke når det er snakk om forfattere som er gode venner og støttespillere. Likevel må det dessverre gjøres når en driver med anmeldelser, og forsøker å framstå som en seriøs stemme. Om ikke mister en all troverdighet i dette gamet. Jeg vil i denne anmeldelsen forsøke å være så konstruktiv jeg kan, for å påpeke hvorfor jeg mener akkurat denne utgivelsen ikke holder den høye standarden vi vanligvis ser fra Hanssens penn.
Det er flere ting som lugger i denne historien som utspiller seg i Gjøvik, i Oslo og på den spanske solkysten, men for å kunne si noe om det, må vi vite litt om selve historien:
Elli har startet som etterforsker i Kripos, og skal etterforske et drap på en ung innvandrer i Gjøvik. Gutten er drept med to skudd i sin egen leilighet, uten at politiet klarer å komme opp med en forklaring på hvorfor. Sporene leder etter hvert mot et klassisk narko-oppgjør, men i kjølvannet av jakten på drapsmannen dukker det opp flere lik. Både nye og gamle, for å si det slik. Elli blir motarbeidet av både lokalt politi og egen ledelse, og har ingen andre å lene seg på enn sin gode følgesvenn i DELTA, Jan Nereng, og noen gamle kontakter. Samtidig utspiller det seg et drama på hjemmebane, der datteren Mali blir utsatt for systematisk mobbing og rasisme på skolen.
Det Eystein Hanssen vanligvis er så dyktig på, er thrillermomentet. Altså det å bygge opp spenningen til nervene står i høyspenn, og så opprettholde den der i side etter side etter side, mens leseren holder på å gå i frø i godstolen. Dette er en kunst, og ikke noe som kommer av seg selv uten at forfatter og redaktør jobber grundig og bevisst med det. I Bikkjer virker det som om forfatteren har mistet dette grepet, eller ikke har hatt den nødvendige energien som skal til for å male dette ut. Jeg vil si at vi har 3-4 slike spenningstopper i boka, men gang på gang velger forfatteren å la denne spenningen dø ut i løpet av noen få avsnitt. Dramatikken blir utløst alt for kjapt. Forfatteren utvider ikke øyeblikket, og mister med det momentumet som skapes i slike scener.
Jeg synes også å se at disse dramatiske scenene skrives med mindre energi og engasjement enn det jeg har sett tidligere. Det er som om forfatteren har skrevet seg gjennom dramatikken uten å være tilstrekkelig til stede i det som skjer. Dette kan være vanskelig for den vanlige krimleser å oppdage, men det handler altså om måten en skriver på. Ordene som kanskje mangler den nødvendige spensten. Dialoger som mangler intensitet og kraft. Skildringer som blir litt overfladiske, og som gjør at leseren får vanskeligheter med å manøvrere i scenen (se dramatikken for seg i hodet). Det er små ting. Ørsmå detaljer. Vi er nede på et detaljnivå der forfatter og redaktør gjerne sitter og pirker i det uendelige for å få det til å sitte.
Så har vi karakterene. Også her har Eystein Hanssen vist seg som en svært sterk forfatter i tidligere bøker. Han har skapt karakter der vi har kjent lidelsen på kroppen enkelte ganger. I Bikkjer synest jeg spesielt antagonistsiden (skurkene) nærmer seg klassiske drittsekker vi ser gang på gang uten den dybden og kontrasten vi gjerne ser etter. Et par av dem er riktignok fine, og har en dynamisk karakterbue som vi gjerne ser etter. En av etterforskerne har dette tosidige, og jeg synes fosterjenta i Gjøvik har noe av det samme. Utenom disse to, blir det dessverre litt skrint. Det er rasistiske, korrupte, hjerteløse, griske og egoistiske sosiopater som utelukkende maler sin egen kake og skruppelløst dreper alle som kommer i veien for dem. Dette VET jeg forfatteren ikke ønsker å framstille slik. Ingen ønsker å skape statiske karakterer. Det har nok derfor ikke vært meningen at det skulle være slik, men noe har skjedd på veien som har gjort at dette ikke har blitt plukket opp.
Til sist vil jeg nevne de nære relasjonene rundt Elli. Det er et solid femkløver i Elli, hennes thailandske mor, Ellis syv år gamle datter Mali, den nære vennen og politimannen Jan Nereng, og den aldrende hunden Zenith. Dette er karakterer vi kjenner veldig godt fra tidligere bøker, og vi er glade i dem, hver på sitt vis. Denne gangen har det imidlertid kommet inn et forstyrrende element av sentimentalitet i dialogene, i handlingene og i tankereferatene som jeg ikke kjenner igjen fra tidligere bøker. Jeg går ikke nærmere inn på hva det gjelder her, ettersom jeg da røper for mye, men det var uansett ikke et helt vellykket trekk. I stedet for å gi disse karakterene en større dybde, ble de heller hakket skrinnere.
Når alt dette er sagt, så må det legges til at det (som alltid) er en fryd å lese bøker i denne serien. Eystein Hanssen er svært dyktig til å skape gode og spennende plott, belyse viktige og samfunnsrelaterte temaer, og er etterrettelig i alt som handler om politiarbeid og etterforskning. Dette var så absolutt en lesverdig bok, og jeg er ikke redd for at den vil treffe mange svært fornøyde lesere der ute, men for meg ble akkurat denne historien et knepp og to svakere enn det jeg har lest i de syv tidligere bøkene. Har du ikke lest serien, vil jeg si at du har gått glipp av noe av det beste som er blitt skrevet av norsk krim de siste 15 årene. Begynn med De ingen savner, og jeg lover deg du blir helfrelst.
Det er aldri morsomt å skrive om bøker som ikke har stått helt til forventningene, og særlig ikke når det er snakk om forfattere som er gode venner og støttespillere. Likevel må det dessverre gjøres når en driver med anmeldelser, og forsøker å framstå som en seriøs stemme. Om ikke mister en all troverdighet i dette gamet. Jeg vil i denne anmeldelsen forsøke å være så konstruktiv jeg kan, for å påpeke hvorfor jeg mener akkurat denne utgivelsen ikke holder den høye standarden vi vanligvis ser fra Hanssens penn.
Det er flere ting som lugger i denne historien som utspiller seg i Gjøvik, i Oslo og på den spanske solkysten, men for å kunne si noe om det, må vi vite litt om selve historien:
Elli har startet som etterforsker i Kripos, og skal etterforske et drap på en ung innvandrer i Gjøvik. Gutten er drept med to skudd i sin egen leilighet, uten at politiet klarer å komme opp med en forklaring på hvorfor. Sporene leder etter hvert mot et klassisk narko-oppgjør, men i kjølvannet av jakten på drapsmannen dukker det opp flere lik. Både nye og gamle, for å si det slik. Elli blir motarbeidet av både lokalt politi og egen ledelse, og har ingen andre å lene seg på enn sin gode følgesvenn i DELTA, Jan Nereng, og noen gamle kontakter. Samtidig utspiller det seg et drama på hjemmebane, der datteren Mali blir utsatt for systematisk mobbing og rasisme på skolen.
Det Eystein Hanssen vanligvis er så dyktig på, er thrillermomentet. Altså det å bygge opp spenningen til nervene står i høyspenn, og så opprettholde den der i side etter side etter side, mens leseren holder på å gå i frø i godstolen. Dette er en kunst, og ikke noe som kommer av seg selv uten at forfatter og redaktør jobber grundig og bevisst med det. I Bikkjer virker det som om forfatteren har mistet dette grepet, eller ikke har hatt den nødvendige energien som skal til for å male dette ut. Jeg vil si at vi har 3-4 slike spenningstopper i boka, men gang på gang velger forfatteren å la denne spenningen dø ut i løpet av noen få avsnitt. Dramatikken blir utløst alt for kjapt. Forfatteren utvider ikke øyeblikket, og mister med det momentumet som skapes i slike scener.
Jeg synes også å se at disse dramatiske scenene skrives med mindre energi og engasjement enn det jeg har sett tidligere. Det er som om forfatteren har skrevet seg gjennom dramatikken uten å være tilstrekkelig til stede i det som skjer. Dette kan være vanskelig for den vanlige krimleser å oppdage, men det handler altså om måten en skriver på. Ordene som kanskje mangler den nødvendige spensten. Dialoger som mangler intensitet og kraft. Skildringer som blir litt overfladiske, og som gjør at leseren får vanskeligheter med å manøvrere i scenen (se dramatikken for seg i hodet). Det er små ting. Ørsmå detaljer. Vi er nede på et detaljnivå der forfatter og redaktør gjerne sitter og pirker i det uendelige for å få det til å sitte.
Så har vi karakterene. Også her har Eystein Hanssen vist seg som en svært sterk forfatter i tidligere bøker. Han har skapt karakter der vi har kjent lidelsen på kroppen enkelte ganger. I Bikkjer synest jeg spesielt antagonistsiden (skurkene) nærmer seg klassiske drittsekker vi ser gang på gang uten den dybden og kontrasten vi gjerne ser etter. Et par av dem er riktignok fine, og har en dynamisk karakterbue som vi gjerne ser etter. En av etterforskerne har dette tosidige, og jeg synes fosterjenta i Gjøvik har noe av det samme. Utenom disse to, blir det dessverre litt skrint. Det er rasistiske, korrupte, hjerteløse, griske og egoistiske sosiopater som utelukkende maler sin egen kake og skruppelløst dreper alle som kommer i veien for dem. Dette VET jeg forfatteren ikke ønsker å framstille slik. Ingen ønsker å skape statiske karakterer. Det har nok derfor ikke vært meningen at det skulle være slik, men noe har skjedd på veien som har gjort at dette ikke har blitt plukket opp.
Til sist vil jeg nevne de nære relasjonene rundt Elli. Det er et solid femkløver i Elli, hennes thailandske mor, Ellis syv år gamle datter Mali, den nære vennen og politimannen Jan Nereng, og den aldrende hunden Zenith. Dette er karakterer vi kjenner veldig godt fra tidligere bøker, og vi er glade i dem, hver på sitt vis. Denne gangen har det imidlertid kommet inn et forstyrrende element av sentimentalitet i dialogene, i handlingene og i tankereferatene som jeg ikke kjenner igjen fra tidligere bøker. Jeg går ikke nærmere inn på hva det gjelder her, ettersom jeg da røper for mye, men det var uansett ikke et helt vellykket trekk. I stedet for å gi disse karakterene en større dybde, ble de heller hakket skrinnere.
Når alt dette er sagt, så må det legges til at det (som alltid) er en fryd å lese bøker i denne serien. Eystein Hanssen er svært dyktig til å skape gode og spennende plott, belyse viktige og samfunnsrelaterte temaer, og er etterrettelig i alt som handler om politiarbeid og etterforskning. Dette var så absolutt en lesverdig bok, og jeg er ikke redd for at den vil treffe mange svært fornøyde lesere der ute, men for meg ble akkurat denne historien et knepp og to svakere enn det jeg har lest i de syv tidligere bøkene. Har du ikke lest serien, vil jeg si at du har gått glipp av noe av det beste som er blitt skrevet av norsk krim de siste 15 årene. Begynn med De ingen savner, og jeg lover deg du blir helfrelst.
August 27, 2025
Elli Rathke har nå blitt etterforsker i Kripos. Vi følger henne i hennes første oppdrag, som handler om narkotika, grådighet, korrupsjon og rasisme. Vi får følge et knippe utvalgte mennesker, inkludert Ellis nydelige hund, Zenith, og det føles intimt at karaktergalleriet ikke er for stort. Jeg setter pris på at boken ikke er for brutal. Det er langt fra drapsbeskrivelsene og torturen Jo Nesbø slenger rundt seg. Det er en spennende historie, men karakterene og deres opplevelse i livet driver også handlingen framover.
Lett og fin lesing!
Lett og fin lesing!
October 20, 2023
Jeg liker disse bøkene, synes serien blir bedre og bedre.
Det eneste som irriterer meg er alle disse nikkene, smilene og blikkene til Elli. Å nevne det én gang er greit, to funker også, men her er det for mye. Synes jeg.
Det eneste som irriterer meg er alle disse nikkene, smilene og blikkene til Elli. Å nevne det én gang er greit, to funker også, men her er det for mye. Synes jeg.
Displaying 1 - 3 of 3 reviews