What do you think?
Rate this book


484 pages, Hardcover
First published August 25, 2023
I DEIR YASSIN, På andre siden av veien over Lifta, massakrerte sionistenes milits over hundre palestinere - barn, kvinner og menn - i morgentimene 9. april 1948. Det finnes ikke lenger veiskilt eller israelske kart som viser Deir Yassin. Landsbyen nå en del av den jødiske bydelen Givat Shaul. Bare noen få hus står igjen, de er en del av et avstengt psykiatrisk sykehus. Den gamle gravlunden er dekket av søppel og bygningsrester fra en vei som går forbi. er
Israelerne har gjort mye for å viske ut Deir Yassin ved å plante skog. I brosjyrer og skilt kalles området Jerusalemskogen. Den ble plantet av Jødisk nasjonalfond ikke lenge etter massakrene. Midt i området heter det Nasjonenes skog. Hit kommer statsoverhoder fra hele verden for å plante et tre etter at de har besøkt Holocaustsenteret noen få hundre meter unna. De nyplantede trærne skal symbolisere fred, samarbeid og brorskap.
Da den israelske filmdokumentaristen Neta Shoshani i 2005 forsøkte å få tilgang til israelske arkiver som omtalte massakrene i Deir Yassin, ble hun nektet. Materialet var for "sensitivt", selv om den ekstraordinære femtiårskarantenen for slikt materiale hadde gått ut åtte år tidligere.
Amira fortalte at mange palestinske bønder bare får lov til å kultivere landsbyenes jordbruksland i to til fire dager om året. Resten av de 365 dagene nektes de å pløye, så korn eller la sauer og geiter gresse. Bare når olivenene skal høstes, gir israelerne disse bøndene adgang til sine egne eiendommer. Begrunnelsen for at palestinerne ellers er utestengt fra eget jordbruksland, er å forhindre at de blir angrepet av israelske settlere.
Palestinernes land tilhører dermed i praksis sionistene i de ulovlige koloniene, der de lar sine egne husdyr beite. Settlerne hadde også tatt over gamle palestinske vannkilder og gjort enkelte av dem til steder for jødiske ritualer, bl.a. fordi disse religiøse settlerne mener stedene er omtalt i Det gamle testamentet.
I mange år var Ben-Gurion suveren og beundret av Israels støttespillere i utlandet, ikke minst i Norge. Selv så han på Norge som en nyttig idiot som kunne skjule at Israel ville produsere atomvåpen. Da han 1961 forsøkte å overbevise president John F. Kennedy om at Israel trengte atomreaktoren ved Dimona i Negevørkenen, svarte presidenten at han ville ikke tillate at Israel skaffet seg atomvåpen. Ben-Gurion forsikret ham om at Dimona-prosjektet bare skulle brukes til fredelige formål.
Det var ikke sant. Tidlig i 1950-årene var Ben-Gurion svært oppsatt på å skaffe seg atomvåpen. Shimon Peres dyrket sine kontakter med et velvillig Frankrike, som leverte en tungtvannsatomreaktor og et underjordisk reprosesseringsanlegg for plutonium. Da president John F. Kennedy gikk inn for at internasjonale inspektører burde få adgang til atomreaktoren, sa Ben-Gurion at han bare ville akseptere inspeksjon fra ett land, kanskje Norge. Neppe tilfeldig, for Norge hadde solgt 20 tonn tungtvann til Israel året før, og israelerne regnet med at nordmennene ikke ville avsløre dem. Det hadde de rett i.