What do you think?
Rate this book
Terningmorderen
Datoen er 31. oktober og året er 1973. På sitt privatdetektivkontor i Oslo blir Kolbjørn «K2» Kristiansen oppsøkt av en oppskaket lektor. Lektoren finner det utrolig at en gammel venn på Gjøvik skulle dø i en fallulykke, og begrunner det med at vennen led av høydeskrekk. Kristiansens etterforskning på Gjøvik tilsier at dødsfallet var en ulykke eller et selvdrap. Han avskriver funnet av en terning på åstedet som en tilfeldighet, men stusser over at den avdødes enke ikke kjenner til verken høydeskrekken eller lektorvennen. Før K2 rekker å spørre klienten sin om dette, omkommer lektoren selv etter å ha blitt påkjørt. Det viser seg at hans etterlatte ikke har noe kjennskap til den påståtte vennen på Gjøvik. K2s forvirring blir til en nagende visshet om at det har skjedd et dobbeltdrap, idet han også på åstedet i Oslo finner en terning. K2 må søke hjelp hos sin hemmelige rådgiver Patricia for å få oppklart mysteriet om hva slags forbindelse det var mellom de to ofrene. Senere har de fortsatt en lang vei frem til å stoppe den ansiktsløse og navnløse terningmorderen …
Terningmorderen er den ellevte romanen i historikeren Hans Olav Lahlums klassiske krimromanserie fra 1960- og 1970-tallets Norge.
Terningmorderen er den ellevte romanen i historikeren Hans Olav Lahlums klassiske krimromanserie fra 1960- og 1970-tallets Norge.
- GenresCrimeHistorical Fiction
398 pages, Hardcover
First published September 7, 2023
1 person is currently reading
29 people want to read
About the author
Hans Olav Lahlum
46 books182 followersHans Olav Lahlum (born 12 September 1973) is a Norwegian historian, crime author, chess player and organizer, and politician. He has written biographies on Oscar Torp and Haakon Lie, and a history book about all the Presidents of the United States.
On May 22–23, 2013, he was interviewed by VG for 30 hours, 1 minute and 44 seconds, setting a Guinness World Record for the longest interview ever, beating the previous record by over four hours.
Lahlum is an active chess player with a FIDE rating of 2193 as of March 2014, having been an International Arbiter since 2000.
On May 22–23, 2013, he was interviewed by VG for 30 hours, 1 minute and 44 seconds, setting a Guinness World Record for the longest interview ever, beating the previous record by over four hours.
Lahlum is an active chess player with a FIDE rating of 2193 as of March 2014, having been an International Arbiter since 2000.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 7 of 7 reviews
January 25, 2024
Hans Olav Lahlums tolvte krimroman i rekken om K2 og Patricia er en av seriens aller beste. Den har et fint driv, et skarpere fokus, et godt mysterium som engasjerer, og litt mindre utenomsnakk rundt Kolbjørn Kristiansens kjærlighetsaffærer. Slikt må alltid porsjoneres med omhu, og denne gangen er det innenfor.
Jeg har lest alle tolv bøkene i serien, og de har såpass mange likhetstrekk at det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre. Alle har handling i tidsrommet 1968-1973. Langt de fleste har ett eller flere mysterier med tråder enda lengre tilbake i tid. Samspillet mellom K2 og Patricia er omtrent det samme, og dilemmaene rundt hva som skal videreformidles etaten, går igjen flere steder i serien. Likevel er hver av bøkene unike, på sitt vis. Lahlum forsøker alltid å kaste inn nye elementer som kan påvirke handlingen, metodene eller karakterene.
Jeg mener at plottet er strammere, karaktertegningene skarpere og mysteriet mer engasjerende denne gangen. Kanskje er det fordi jeg liker K2 bedre på jobb enn jeg liker ham på privaten, og kanskje er det et element i at jeg foretrekker mysterier der det er en overhengende fare for at noe nytt kan skje rundt neste sving. At det er en fare som fremdeles truer. Svanemordet og Maurtuemordene er to av de jeg har likt best av hans tidligere bøker, og begge har (i likhet med Terningmorderen) dette jaget ved seg. At K2 må jage en drapsmann som ikke har gjort seg helt ferdig.
I Terningmorderen havner privatetterforskeren Kolbjørn Kristiansen raskt et et delikat dilemma da han påtar seg et oppdrag med å sjekke et dødsfall på Gjøvik på oppdrag fra en klient, men så ender opp med en død klient like etter, og en terning liggende på hvert av de to åstedene. Det blir raskt klart at den nå avdøde klienten tilsynelatende ikke har noen som helst forbindelse til personen som døde på Gjøvik, så hvorfor ville han ha K2 til å sjekke dette ut. Terningene viser at det er en sammenheng, men disse to terningene har K2 nappet med seg fra åstedene, og han kan derfor ikke opptre åpent og tillitsfullt i det innledende samarbeidet med en ny kvinnelig etterforsker ved Oslo-politiet.
Jeg skal ikke spoile hva som skjer videre her, for det mysteriet er noe av drivet den første halvdelen av romanen. Det jeg derimot kan si, er at K2 som privatdetektiv virker både tryggere, smartere og mer snarrådig her enn han har gjort i de to tidligere bøkene etter at han forlot politiet. Samarbeidet med den geniale Patricia Borchmann er dessuten ikke like konfliktfull og slitsom denne gangen. De jobber bedre sammen, og er mer dynamiske som duo. I tillegg jobber K2 svært godt sammen med den nye, kvinnelige politietterforskeren fra Oslo. Samspillet dem imellom gir en ny dimensjon til det daglige «politiarbeidet» som tidligere har blitt utført av K2 alene. Det er et friskt pust, og jeg kjenner at et tomrom i Lahlums romaner er i ferd med å bli tettet her. Sekvensene med K2 alene på avhør av diverse vitner, har hatt en tendens til å bli litt langdryge og kjedelige. Med vår nye venn fra politiet som «makker» skapes det relasjoner også i disse scenene, som er med på å gi dem mer liv.
I «Terningmorderen» bukker for øvrig Hans Olav Lahlum høflig til en rekke av de mest kjente krimromanene innen klassisk krimlitteratur gjennom at Patricia Borchmann viser til nye klassiske krimmysterier hver gang K2 kommer på middagsbesøk. En slik hommage er et ekstra krydder til oss som leser mye, og dette dramaturgiske grepet fungerer dessuten godt. Det blir ikke for mye, og ikke for påtatt.
Terningmorderen holder på leseren, og selv om de fleste nok ser hvem morderen er i bakgrunnen, så er det fascinerende å følge alle resonnementene som etter hvert fører heltene våre fram til det endelige svaret. Det rekker aldri å bli kjedelig, og Lahlum er mindre omstendelig denne gangen.
Om jeg skal sette fingeren på noe kritisk, ja så må det være at det i en viss historie tilbake i tid går fullstendig i surr for meg som leser, i hvem som er hvem, hvem som hang med hvem, hvor de var på ulike tidspunkt, og hvilken relasjon de hadde til hverandre. Jeg måtte bare stole på at K2 og Patricia hadde full kontroll. Gjett hva …? Det hadde de!
Jeg har lest alle tolv bøkene i serien, og de har såpass mange likhetstrekk at det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre. Alle har handling i tidsrommet 1968-1973. Langt de fleste har ett eller flere mysterier med tråder enda lengre tilbake i tid. Samspillet mellom K2 og Patricia er omtrent det samme, og dilemmaene rundt hva som skal videreformidles etaten, går igjen flere steder i serien. Likevel er hver av bøkene unike, på sitt vis. Lahlum forsøker alltid å kaste inn nye elementer som kan påvirke handlingen, metodene eller karakterene.
Jeg mener at plottet er strammere, karaktertegningene skarpere og mysteriet mer engasjerende denne gangen. Kanskje er det fordi jeg liker K2 bedre på jobb enn jeg liker ham på privaten, og kanskje er det et element i at jeg foretrekker mysterier der det er en overhengende fare for at noe nytt kan skje rundt neste sving. At det er en fare som fremdeles truer. Svanemordet og Maurtuemordene er to av de jeg har likt best av hans tidligere bøker, og begge har (i likhet med Terningmorderen) dette jaget ved seg. At K2 må jage en drapsmann som ikke har gjort seg helt ferdig.
I Terningmorderen havner privatetterforskeren Kolbjørn Kristiansen raskt et et delikat dilemma da han påtar seg et oppdrag med å sjekke et dødsfall på Gjøvik på oppdrag fra en klient, men så ender opp med en død klient like etter, og en terning liggende på hvert av de to åstedene. Det blir raskt klart at den nå avdøde klienten tilsynelatende ikke har noen som helst forbindelse til personen som døde på Gjøvik, så hvorfor ville han ha K2 til å sjekke dette ut. Terningene viser at det er en sammenheng, men disse to terningene har K2 nappet med seg fra åstedene, og han kan derfor ikke opptre åpent og tillitsfullt i det innledende samarbeidet med en ny kvinnelig etterforsker ved Oslo-politiet.
Jeg skal ikke spoile hva som skjer videre her, for det mysteriet er noe av drivet den første halvdelen av romanen. Det jeg derimot kan si, er at K2 som privatdetektiv virker både tryggere, smartere og mer snarrådig her enn han har gjort i de to tidligere bøkene etter at han forlot politiet. Samarbeidet med den geniale Patricia Borchmann er dessuten ikke like konfliktfull og slitsom denne gangen. De jobber bedre sammen, og er mer dynamiske som duo. I tillegg jobber K2 svært godt sammen med den nye, kvinnelige politietterforskeren fra Oslo. Samspillet dem imellom gir en ny dimensjon til det daglige «politiarbeidet» som tidligere har blitt utført av K2 alene. Det er et friskt pust, og jeg kjenner at et tomrom i Lahlums romaner er i ferd med å bli tettet her. Sekvensene med K2 alene på avhør av diverse vitner, har hatt en tendens til å bli litt langdryge og kjedelige. Med vår nye venn fra politiet som «makker» skapes det relasjoner også i disse scenene, som er med på å gi dem mer liv.
I «Terningmorderen» bukker for øvrig Hans Olav Lahlum høflig til en rekke av de mest kjente krimromanene innen klassisk krimlitteratur gjennom at Patricia Borchmann viser til nye klassiske krimmysterier hver gang K2 kommer på middagsbesøk. En slik hommage er et ekstra krydder til oss som leser mye, og dette dramaturgiske grepet fungerer dessuten godt. Det blir ikke for mye, og ikke for påtatt.
Terningmorderen holder på leseren, og selv om de fleste nok ser hvem morderen er i bakgrunnen, så er det fascinerende å følge alle resonnementene som etter hvert fører heltene våre fram til det endelige svaret. Det rekker aldri å bli kjedelig, og Lahlum er mindre omstendelig denne gangen.
Om jeg skal sette fingeren på noe kritisk, ja så må det være at det i en viss historie tilbake i tid går fullstendig i surr for meg som leser, i hvem som er hvem, hvem som hang med hvem, hvor de var på ulike tidspunkt, og hvilken relasjon de hadde til hverandre. Jeg måtte bare stole på at K2 og Patricia hadde full kontroll. Gjett hva …? Det hadde de!
November 14, 2025
Mulig en smule inhabil med personlig hilsen på første side, men e syns ta her va en skikkelig velskreven krim! Klassisk og ryddig.
March 27, 2024
En glede å lese og litt forstyrrende når en oppdager at man har glemt å lest den forrige. Det er leseren sin feil, men det kan være greit å påpeke for andre lesere at tidligere bøker om K2 burde leses først, kanskje speielt når det gjelder K2 sitt hel med kvinner som for meg er litt for dramatisk og egentlig ikke bringer noe til historien. Det er derfor det trekkes en stjerne. Boka er derimot godt skrevet og jeg digger at bøkene om Sherlock Holme nevnes. Boken anbefales
July 11, 2024
Jeg liker det litt gammelmodige og til dels høytidlige språket Lahlum har lagt i munnen på jeg-personen Kolbjørn Kristiansen i sine romaner om K2. Dette er nummeer 12 i serien og jeg har lest dem alle. Kristiansen kan til tider minne meg litt om Agatha Christies Poirot. Her får vi et intrikat mysterie som løses på en elegant måte.
November 26, 2023
Tross snirklete språk, forkjærlighet for biff, is og blomkålsuppe, er Lahlum en favoritt.
May 2, 2024
For meget (og for tit) snak om K2s kærestekvaler. Og for meget (og for tit) snak om hans ønske om at få børn. Måske det fortæller noget om Lahlum. Det passer ihvertfald ikke ind i krimifortællingen…
Displaying 1 - 7 of 7 reviews