På garden Stein bur Olov og Inga med dei vaksne ungane Ommund og Odel. Ommund har hunden Bowie. Odel har dottera Liv. Men kven er far til Liv?
Det er haust, og dei velståande jegerane frå Austlandet har komme til garden for den årlege hjortejakta. Medan dei er ute i skogen, blir Bowie påkøyrd av ein bil, og like etter forsvinn Odel.
Liv har sine eigne måtar å finne svar på. I draumar får ho høve til å sjå Odel på nært hald, der ho kryssar det snødekte fjellet til hest i måneskin. Frå dei hemmelege romma sine - i hundekorga under kjøkkenbordet, i kråa på stua og framfor elden i kammerset om kvelden - lagar Liv forklaringar og historier.
Her fikk de analytiske ferdighetene virkelig kjørt seg! Fortid, nåtid, drøm, virkelighet, fantasi, myter, dyr og mennesker blandes sammen til det nærmest uadskillelige, dog på den gode måten. Romanen stiller flere spørsmål enn den gir svar, og dermed blir tolkningsrommet svært stort. Noen steder blir handlingen og språket så billedlig at det nærmer seg kryptisk, og det er kanskje en fallgruve for romanen. Likevel: en givende leseprosess som for min del fortsetter i bakhodet i lang tid fremover.
Spesiell stemning, ei bok du opplever, like mye som at du leser den. Godt språk, forfatteren tegner sanselige bilder. Det ble for mange ubesvarte spørsmål for meg, og den ender litt uforløst. Likevel ble jeg gående å tenke på boka lenge etterpå, så kanskje det ikke gjorde så mye at den endte utradisjonelt? Hmmm, tror faktisk det. Endrer fra tre til fire stjerner, jeg.
Du og duuu, den her va tung. E likt å vær trist sammen med Liv, og kjent veldig på mamma-savnet hennes. Men ellers va den boka her alt for svevende for min del. My drømme-tyding og metafora. Minna litt om Hamsun syns e. Favoritt-kapittelet mitt va da Odel gjømt se i fjøset som ei katt da ho skulla fød.
14 i 2024 : (P2-lytternes romanpris 2023) Wow, dette var flotte saker. Fantastisk flott nynorsk språk i denne boka, og en sterk historie. Knallbra åpning av boka, og jeg blir så nysgjerrig på hva dette er. Men du verden så mye rart som skjer her; hva er drøm/fantasi, og hva er ekte? Dette er nok ikke boka for alle, den er litt sær, men jeg synes det var veldig bra! (Det blir aldri sagt eksplisitt hvem som er faren til Liv, men får vi ikke egentlig et lite hint i en setning...?)
Sanselig og vakker fortelling, i et gnistrende fint nynorsk. Mystisk og drømmende, men også konkret om jakt, slakting, spikking, bløgging, ålens vandring, seling av hest, etc. Lurer på om ikke all denne praktiske infoen er en aldri så liten trend i ny norsk litteratur. For min del er det helt fint. Ps. Kudos til juryen som ga boka P2s lytterpris.
En bok om livet på en vestlandsgård på 60-tallet er ikke akkurat hva som interesserer meg, men med dette språket og disse fortid/nåtid-konstruksjonene så blir det hele en stor fornøyelse å lese, skikkelig lekkert, ganske enkelt.
Omtale av Odel av Dordi Strøm Roman frå 2023. På ein original måte skildrar ho menneske og natur, menneske i natur og naturen i mennesket. Hovudpersonen Odel forsvinn når romanen startar. Ho fekk ei dotter som 15-åring, er den beste jegaren på staden og nøler ikkje med å skyte bikkja Bowie då han havnar under ein bil. Boka har på mange måtar ein veldig rå og naturalistisk tone. Men det er berre den eine sida av ho. Hunden er skoten, og så følger mange tilbakeblikk på same tid som Liv sørgar over hunden. Vi får høyre historia deira gjennom augene til fleire, særleg sett frå dotter Liv sitt perspektiv. Handlinga er lagt til garden Stein i etterkrigstida. Dei lever delvis av å ta imot jegarar, og skildringane frå arbeidet med partering og handtering av dyr, er noko det er kjem til å hugse frå boka. Skildringane er detaljerte og visuelle. Liv blei bite i nasen av hunden da ho var lita, og eg grøss enno når eg tenker på det. Kan vere fordi eg har slaktinga så friskt i minnet. Liv spør fleire gonger om kven som er far hennar. Det er aldri nokon som prøver å svare. Ho treng svar. Sidan Odel, mor hennar, forsvinn og ho får mange fleire spørsmål å streve med, diktar ho seg forklaringar. Dei er like draumande og poetiske som slaktinga dampar av varme innvoller. Nesten som et dyr kjem Odel, føder Liv og legg ho i høyet så mor hennar kan ta vare på ungen. Ho minner om jenta som blei tatt inn i berget av bergekongen, folkevisa flettar seg inn i teksten. Det overnaturlege, mytiske og draumande ligg som eit slør over Livs tankar. Onkelen hennar skapar det ho saknar, mora, hunden og meir. Onkelen, som i dette tradisjonelle samfunnet ikkje duger til det mannfolk skulle. Det er Odel som duger, som namnet seier. Det er noko fundamentalt med boka, namna er symboltunge. Naturen er så sterk. Menneska snakkar ikkje så godt saman. Brudesløret, som det ikkje blei bruk for, blir til ein pose for insekt. «Den som betalar, eig sanninga» tenker mannen som poserer med jaktbytte (som Odel skaut for han). Ingen nåde, altså. Det handlar om å vere mor og dotter, om familie og samspel. Ei veldig sterk bok!
Opplevde denne som veldig Lynch-sk! Veldig flytende, tida blander seg til ei smørje, og kan hende jeg er lite uoppmerksom men fant ikke noe å gripe tak i, noe som gjorde leseropplevelsen litt knotete for meg. Likevel, veldig bra språk, ei bok med tydelig stil og som skiller seg ut fra det jeg har lest de siste åra. Lett bok som er tung å lese, abstrakt på en drømmeaktig måte. Faktisk litt som når man våkner fra en drøm, type den man ikke klarer å skjønne at hjernen har funnet på, og man prøver å huske alle detaljene uten å klare det helt.
Her er det meir i det usagte enn det sagte. Kva er fantasi og kva er verkeleg? Kvar har far sine hender vore? Kva vil eigentleg Odel, og er ikkje alle veldig ufrie? Litt for mykje symbolikkfor meg kanskje.
Denne var så annerledes enn omtrent alt jeg har lest, mystisk, svevende, og samtidig utrolig konkret. Hva er virkelig, hva skjer, hvem er hvor, når? Vet ikke, vet det fortsatt ikke, men det var magisk.