Dei nye dikta til Einar Økland er både gåtefulle og leikne, fabelaktige og fabulerande. Dei handlar om å vakne som glitrande dogg, leite etter namnet sitt, rulle ned ein bakke. Å bli venner oppe i eit tre, teikne ansikt i vatnet, tømme støvlane for rusk og lauv etter ein tur i utmarka.
Tekstane framhevar det sjølvopplevde som verdifullt. Og her alt som ikkje skjedde, alt ein ikkje gjorde, og stadene ein ikkje reiste til, ei like viktig erfaring. Det handlar også om forsvinning: om å sovne, å bli borte for seg sjølv, om alt som høyrer til ei anna tid så snart det har skjedd - om sorga over tapet, og til slutt tapet av sorga.
Einar Andreas Økland er en norsk essayist, lyriker, dramatiker, forfatter og kritiker som skriver på nynorsk, og regnes som en av de mest allsidige forfatterne i norsk litteratur etter 1945.
Han debuterte som lyriker med diktsamlingen Ein gul dag i 1963, og har en omfattende litterær produksjon. Økland var sentral i kretsen rundt tidsskriftet Profil.
Som dikter har han skapt nye språklige rom for poesi i opposisjon mot romantisk sentrallyrikk, og sakprosaskriftene hans er vesentlige bidrag til norsk kulturhistorie, der Økland viser en særegen evne til å dokumentere norsk kulturhistorie, kunstformer og skrifter. Han er særs kjent for utstrakt bruk av humor, ironi og stilistisk mangfold.
Økland var litterær hovedkonsulent i Det Norske Samlaget i nær 20 år. Han har vært redaksjonsmedlem i Impuls 1961–1963, Profil 1964 og 1966–1968, Fossegrimen 1964–1967 og Basar 1976–1981. Han har vært styremedlem i Den norske Forfatterforening 1989–1994, formann i Det litterære råd og har vært medlem av juryen for Nordisk råds litteraturpris.
Økland var i 1992 festspilldikter for Festspillene i Bergen og ved Dei nynorske festspela i 2002.
syns det er vanskelig å gi rating til diktbøker, spesielt siden jeg er ganske noob når det gjelder poesi. men jeg prøver å lese diktsamlinger av og til. likte noen av diktene godt, resten føler jeg meg ganske likegyldig til.