Forlagets omtale: Helt siden debuten i 1981 har Ingvar Ambjørnsen skrevet frem karakterer som står på kanten eller på utsiden av samfunnet, karakterer preget av angst og psykisk uro, rus og ensomhet. Med varme og humor har han skrevet om vennskap og utenforskap, solidaritet og sterke naturopplevelser. Bøkene hans har blitt folkelesning, høyt elsket av både unge og voksne lesere.
"Ønsk meg heller god tur" er det nærmeste vi kommer en selvbiografi fra Ingvar Ambjørnsen, som i dag er rammet av alvorlig sykdom. Gjennom ni lange kvelder og netter i Hamburg har han fortalt sitt liv i åpenhjertige samtaler med Alf van der Hagen.
Ambjørnsen var friluftsmenneske i barndommen og naturverner i ungdommen, med en sterk bekymring for klodens fremtid. Han snakker fritt og levende om ekstatiske erfaringer gjennom naturopplevelser, om egen opplevelse av ensomhet og sykdom, om oppveksten i Larvik blant hippier og småkriminelle, om tiden han jobbet på psykiatrisk avdeling, og om årene som forfatter i Oslo og Hamburg. Ambjørnsen fremstår i denne boka som en fri ånd, en dypt humanistisk forfatter og et fyrverkeri av en forteller. Med sjangeren «samtalememoarer» har Alf van der Hagen skapt en særegen blanding av kulturhistorie og forfatterbiografi. Det er prisbelønte, kritikerroste og helt unike bøker som har gitt Alf van der Hagen en stor leserskare.
koste meg fælt med denne. kjempeflott portrett av ambjørnsens veldig interessante liv og forfatterskap, med flotte deler om frikerlivet og hasjrøyking i larvik, elling-bøkene og -bloggene, drikkinga og alt annet. fikk veldig lyst til å lese mer av ham og ble litt trist over at han er så sjuk. anbefales👍👍 (svak fem stjerner for meg, 9/10 kanskje)
Jeg har ikke lest mange biografier, men synes dette var en veldig fin måte å lese om Ingvar Ambjørnsen. Ved at store deler av boken er Ambjørnsens egne ord, føler jeg at han blir fremstilt autentisk. Van der Hagen setter det hele godt sammen, og jeg sitter igjen med en god leseopplevelse og et godt inntrykk av Ambjørnsen. Han virker som en fin fyr.
STORkoste meg. Veldig fint samtaleformat, skal definitivt sjekke ut de andre samtalebøkene til Van der Hagen. Jeg har ikke lest noe av Ambjørnsen tidligere, men fikk likevel veldig mye ut av det samtalene dreide seg om underveis. Og i det hele tatt perspektiver rundt Ambjørnsens svært empatiske menneskesyn, betraktninger rundt eget liv og virke, til kontekster rundt de ulike karakteren han har skildret opp igjennom - rett og slett veldig givende lesning.
Jens Bjørneboe gikk med planer om å skrive boka «De gode dødsleiereplikker», men det ble aldri noe av. Alf van der Hagens teknikk er en slags light-variant av Bjørneboes tanke: Han setter frem en båndopptaker og et par flasker rødt foran en overmoden forfatter på vei inn i siste sving, og vips! Sitatene raser inn som gyteklar fjellørret på høsten. Et billig knep? En taskenspiller, denne van der Hagen? Nesh! Dette fungerer like godt som alltid. Ingen grunn til å endre oppskrift.
I boka «Oslo -> Lillehammer -> Hamburg» skriver Kristopher Schau noe jeg skulle ønske å ha sagt: «Ingvar Ambjørnsen har vært en av få konstanter i livet mitt». En vakker setning. Hundre prosent treffende, for min del. En som alltid har vært der, en som har tråkket opp stier for outsiderne. Ingvar tok ansvar for oss som er litt annerledes, som ikke passet inn. Vel, nok sentimentalt vås.
Selve tittelen på boka handler om turen fra livet til døden. Tusenkunstneren Ambjørnsen har som kjent kols, skruene har begynt å falle ut, og regningen må snart betales. De snakker mye om døden, på en veldig fin og reflektert måte. Slutten av boka gjorde et voldsomt inntrykk, og jeg måtte legge meg flatt på gulvet etterpå.
Anser du fortsatt Ambjørnsen for å være et forfyllet syrehue som bare fyrer feite? Vel, han er mangefasettert. Les naturskildringene i «Natten drømmer om dagen» eller om helsesektoren i debutromanen «23-salen». van der Hagen tar oss gjennom forfatterskapet fra start til slutt. Og hvilket forfatterskap? Knausgård har hatt sin runde og Nesbø har hatt sin, men Ambjørnsen har hatt tre! «Hvite niggere», Pelle og & Proffen- og Elling-seriene. I tillegg til barnebøker, artikler for VG i 20 år, frittstående romaner, fortellinger og krimbøker. Ikke minst noveller. Jeg tror novellene kommer til å få mye oppmerksomhet posthumt.
Da Per Fugelli la på, slo det meg: hvem i sorte skal ta over rollen hans? Ingen. Er redd det samme gjelder i tilfellet Ambjørnsen.
Du verden for en bok! Jeg har lest flere NM av min ungdomsvenn Alf van der Hagen (Hamar, under kristenopprøret hans på begynnelsen av 80-tallet) og er muligens noe inhabil, og dette er helt klart den av flere gripende samtalebiografier som har truffet hardest. Jeg har et skeptisk ikke-forhold til Ingvar Asbjørnsen, stått og sett på Jesus stå i porten, holdt meg unna. Hvite N******, ikke forstått Pelle eller Proffen er for en greie, eller latt meg engasjere av Elling. Ambjørnsen har vært en hasjrøykende frekkas av en langhåra slafs som flytta til Hamburg for mange år siden, som jeg ikke har hatt noen som helst interesse av. Så feil man kan ta! Tilbringer man tid med hvem som helst forsvinner alle fordommer, forutinntattheter og vrangvilje, det du ikke vet noe om blir med ett spennende, og denne besnærende måten å lage bok på gjør ham enda mer interessant enn jeg trodde var mulig. Mye av det tjallet Ambjørnsen representerer er fjernt for meg, men enda mye mer har jeg ikke bare sansen for, men blir ordløst full av respekt for: Fyren elsker mennesker, og de eneste han er fordomsfull mot er de fordomsfulle. Jeg har aldri lest noe av Ambjørnsen før. Nå MÅ jeg lese ham, og jeg tror det som frister mest er novellene og bøkene fra Tyskland.
Les!
This entire review has been hidden because of spoilers.
Ingvar Ambjørnsen var av mine favorittforfattere gjennom ungdomstida. Også i voksen alder har jeg kost meg med flere av hans bøker. Denne biografien om Ambjørnsen likte jeg skikkelig godt! Jeg har virkelig sansen for van der Hagen sin penn og formidling. Et herlig møte med en av Norges største forfattere gjennom flere tiår.
Skikkelig engasjerende og interessant bok, selv for en som ikke har et spesielt sterkt forhold til Ambjørnsen. Likte godt å lese kapt om Elling, og kapt om novelleskriving. Sterkt å lese om hans forhold til døden som nærmer seg. Fikk veldig lyst til å lese mer av Ambjørnsen!
Den eneste samtaleboken jeg har lest. Man må nok være glad i forfatteren det samtales med, men er man det så er dette en veldig fin bok om bøkene og livet til Ambjørnsen.