Den idealistiske Alice og ektemannen Kim flytter med ungene til Kims barndomshjem på Åsgård, et ettertraktet villastrøk i en bydel som ellers er tynget av sosiale utfordringer. Åsgård har bydelens eneste velrenommerte skole, og når datteren Veslemøy starter der, vil familien få den tilhørigheten Alice alltid har savnet selv.
Men hvorfor er Kim så unnvikende i møte med gamle kjente? Hvorfor slutter tenåringssønnen Emil å møte opp på trening? Og hva er det som skjuler seg i hagen, om natten?
Da det kommer forslag om endring av skolekretsen, så Veslemøy må starte på den beryktede naboskolen, slår idyllen sprekker. Et opprør er i emning hos åsgårdingene, mørke hemmeligheter bringes fram i lyset, og alle prinsipper står for fall. Så tar Alice et valg hun aldri kunne ha forestilt seg.
Inn i vårt mørke hus er en fortelling om idealisme og virkelighet, gode intensjoner og dårlig skjulte fordommer. Om evnen til å inkludere og viljen til å ekskludere. Men også om lengsel etter tilhørighet og drømmen om det perfekte liv.
Boka har eit spennande utgangspunkt, men leverer dessverre ikkje. Svake karakterar (problematisk når fortellerstemma vekslar mellom dei) og eitt for meg etter kvart usannsynleg plot gjorde det til ei ganske kjedeleg lesing. Eg synest språket er tidvis godt - men her hadde både ideutgangspunktet, struktur og handling hatt godt av fleire rundar.
-Hvor langt er du villig til å gå, og hvor langt vil du flytte dine egne grenser - for å sikre deg det du virkelig ønsker deg?
Boka er delt opp med titler fra Lucia-sangen. Noe som gir en litt dyster og truende atmosfære gjennom historien. Hver del starter med en introduksjon fra en forteller - Åsgårdsreia - som overvåker og analyserer hva som ulmer i bygda. Jeg likte denne måten veldig godt, og det litt overnaturlige preget passet godt inn etter min smak. Kapitlene ellers følger person for person, så sammenheng og historieutvikling er lett å følge. Spennende og urovekkende thriller.