I årets samling dikt, Orgelsjøen, har Øyvind Rimbereid gått til orgelet. Han har gått til orgelhistorien, til fugen og til stumfilmorgelet, til den blå tonen i el-orgelet, og videre til orgelet som byggverk. Han har gått inn i orgelhuset, gjennom dets irrganger og mange pipestemmer. Og han har gått bort fra orgelet og til fabrikkpipene, til granatkasteren, til sveiseglimtet, til røntgenbølgen, til fotosyntesen. Til orgelet som stat. Og han har gått til orgelet som ikke finnes.
Øyvind Rimbereid markerte seg raskt som en av de tydeligste, mest originale og utfordrende stemmene i norsk samtidslyrikk. Forfatterens språkbevissthet byr leseren på skarpe refleksjoner og nøyaktige sansninger. For sine diktsamlinger har han blitt hedret med en rekke priser, og i 2008 ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris for samlingen Herbarium, som samme år også vant Brageprisen. I 2010 ble han hedret med Doblougprisen, og han ble på nytt nominert til Nordisk Råds litteraturpris for samlingen Jimmen (2011). Han er tildelt Kritikerprisen for samlingene Solaris korrigert (2004) og Orgelsjøen (2013), og er med det den eneste lyriker som har mottatt Kritikerprisen to ganger. I 2023 mottok han Triztan Vindtorn poesipris.
Rimbereid debuterte som forfatter med novellesamlingen Det har begynt i 1993 og skrev ytterligere en novellesamling og en roman før han debuterte som lyriker med Seine topografiar i 2000. Han er cand.philol. med hovedfag i nordisk språk og litteratur fra Universitetet i Bergen, og var i en årrekke undervisningsleder ved Skrivekunstakademiet i Hordaland.