Henrik Ibsen's Prose Dramas Vol III Lady Inger of Ostrat

by Henrik Ibsen

This book was converted from its physical edition to the digital format by a community of volunteers. You may find it for free on the web. Purchase of the Kindle edition includes wireless delivery.

Genres: Plays, Drama, Classics, Fiction, Historical

112 pages, Kindle Edition

First published January 1, 1857

About the author

Henrik Johan Ibsen was a major Norwegian playwright largely responsible for the rise of modern realistic drama. He is often referred to as the "father of modern drama." Ibsen is held to be the greatest of Norwegian authors and one of the most important playwrights of all time, celebrated as a national symbol by Norwegians.

His plays were considered scandalous to many of his era, when Victorian values of family life and propriety largely held sway in Europe and any challenge to them was considered immoral and outrageous. Ibsen's work examined the realities that lay behind many facades, possessing a revelatory nature that was disquieting to many contemporaries.

Ibsen largely founded the modern stage by introducing a critical eye and free inquiry into the conditions of life and issues of morality. Victorian-era plays were expected to be moral dramas with noble protagonists pitted against darker forces; every drama was expected to result in a morally appropriate conclusion, meaning that goodness was to bring happiness, and immorality pain. Ibsen challenged this notion and the beliefs of his times and shattered the illusions of his audiences.

Reviews

[Leo · Rating 3 out of 5]

3rd play in a short period of time. Need to take a little break. It's interesting to the how he evolves with every play and I'm sure I'll have a fun time going through them. However this wasn't a favorite but it was good nevertheless. Going to be funm how much difference his first plays has with the later one in terms of quality and finesse

[Truls Haugen Sletvold · Rating 4 out of 5]

Jaja. Da er vi endelig tilbake igjen. Har vært på ferie og gadd ikke ta med meg den 3 kilo tunge samleutgaven min av Ibsen, så da fikk det bli slik gitt..

Anyways. Nå er vi her altså igjen da, med enda et episk skuespill satt i en historisk periode der en konflikt med svenskene står sentralt i plottet. «Gurimalla» tenker du sikkert. «Jepp» svarer jeg nøkternt til din kommentar, fordi det har seg nemlig slik at Ibsens historiske skuespill faktisk har et politisk sleggeslag i sin samtid da Norge som kjent var i union med Sverige, og de norske forfatterne over det langstrakte riket bedrev heftig nasjonalistiske diktningskampanjer.

Så her er vi altså, med et nasjonalistisk drama i tida da Norge tapte sitt selvstyre sakte, men sikkert etter reformasjonen. Stykket foregår i 1530 uti Trondheimsfjorden på Austråt-borgen, som den dag idag finnes og er et renommert turistmål både for Ibsenfans og raringer. Så for alle dere Ibsenfans som tilfeldigvis er trøndere (slik som meg), denne er til dere❤️

Ibsen, som fremdeles henger rundt i Bergen og reker på teatret sitt, har nå blitt 29 år gammel og skaper sitt mest ambisiøse stykke i form og tematikk. Det er mange karakterer, som med identiske fornavn og nesten like etternavn gjør dette stykket til en konsentrasjonsøvelse jeg ikke har lest siden Ibsens debut. Det skal derimot sies at der Catilina var rotete og forvirra, er Fru Inger til Østeraat et fantastisk komponert stykke der Ibsen videreutvikler ideer han senere (kanskje..) forfekter enda bedre enn i akkurat dette stykket. Jeg noterte litt kjapt ned visse sitater og tema som høres nokså kjente ut, for en average Ibsenkjenner.

1. «Lenge har jeg merket at Østråt er deg et fangebur. Det huger ikke en ung falk å sitte imellem jernstenger» (s.62) (Fugl i bur anyone..? 👀)

2. Det er åndene som våkner! (Gjengangere/Naar vi døde våkner?)

Ibsen virker i tillegg å være en mann av sin tid når det gjelder dramaturgien. Han er veldig glad i en spenningsoppbygning som bygges sakte men sikkert opp mot en karakter ingen vil skal ankomme, før plutselig BANG! Så faller noen gjennom et tak og alle på scenen utbryter:

«NAVN NAVNESEN!!??»

Etterfulgt av en kjølig og stoisk

«Stemmer..» fra nevnte Herr Navnesen.

Der Ibsen virkelig har utviklet seg som dramatiker er i kvinneskikkelsene sine, som nå også har fått et tragisk, men ikke sentimentalt preg over seg. Fru Inger har gjennom sin stilling i samfunnet en enorm innvirkningskraft på sitt eget og andres liv, noe som hun med kjølig kalkulasjon og selvsikkerhet utfører handlinger med.

Fru Inger er en badass bitch, rett og slett. Hun er ganske mye råere og brutal enn Ibsens forrige stykkes hovedkvinne, som til sammenligning virker som en våt havrekjeks. Stykkets slutt, som er en helt fantastisk slutt må jeg legge ved, er fra Ibsen en brutal kommentar om hvordan makt korrumperer og ikke minst hvordan det velkjente hovmodet står for fall, også for badass bitches.

Jeg klarer likevel ikke la vær å gruble over noe, vedrørende Ibsens kvinner så langt i forfatterskapet. Er det en underliggende kommentar fra Ibsen et eller annet sted om hvordan disse kvinnene har blitt handlende mennesker i voldssamfunn drevet frem av maskulinitet og aggresivitet, som også gjør dem til feilbarlige men sterke kvinner; eller er det slik at alle sterke handlende kvinneskikkelser ifølge Ibsen og andre dramatikere måtte inneha stereotypiske maskuline trekk?

Jeg bare undres, jeg bare undres..

Imotsetning til Erlend O. Nødtvedts teaterdirektør fra hans hysteriske roman «Mordet på Henrik Ibsen», føler jeg ikke personlig at Fru Inger til Østeraat er Ibsens første mesterverk, og at alt før bare er snålt og middelmådig. Ambisjonen er der definitivt, men jeg forsvant veldig inn i rikdommen av ideer, temaer og karakterer som gjorde at jeg sitter igjen med en følelse av «hva faen var det egentlig som skjedde?».

Kanskje er det et stykke jeg må lese igjen, kanskje ikke. Uansett så gir jeg Ibsens tredje skuespill «Fru Inger til Østråt»- også kjent som Trøndelagsstykket (WIHU!):


☠️☠️☠️☠️ brutale dødsfall på bakrommet

/

😈😈😈😈😈 ondskapsfulle, dog sympatiske kvinnelige protagonister.

[Blaine DeSantis · Rating 3 out of 5]

This was considered to be the first commercial success for Ibsen in terms of sales of the play. Did not make a very big mark in the theater, however. This is my 3rd Ibsen play and while I can see growth in the play, it still has some rather long periods that are lost on me. This play has to do with Norwegian Nationalism in the 16th century, and I guess if I was more familiar with Norwegian history it would appeal more to me. It does get action-packed in the 5th Act, but at the same time the plot is a bit confusing and the ending just left me a bit blah. I continue to read early Ibsen and enjoy a lot of his techniques and enjoy the growth in each successive play.

[Øystein Brekke · Rating 3 out of 5]

Litt stormannsgalt å gi seg til å anmelda Ibsen, kanskje, men anyway:

Ibsen brukar norsk tidleg 1500-tals historie, med det gradvise norske sjølvstendetapet, som setting for eit psykologisk drama med klare shakespearske overtonar. Som bakteppet blir det referert til folk som Herlaug Hyttefad, Sten Sture og - tam ta ra ta tam: Knut Alvsson! Som det var mykje meir sannsynleg at ein publikummar då dette vart skrive, hadde høyrd om, enn kva folk i dag [med enkelte openberre unntak] har. Eg skal ikkje gi meg ut på vurdering av historisk korrektheit (sjølv om eg verkeleg ikkje på nokon måte får det sentrale poenget med kven som var faren til Inger sin son, til å gå opp reint kronologisk). Men eg synest det er interessant at det gjekk an å bruka 1500-talet på denne måten på Ibsen si tid, og litt trist at det ikkje går lenger i dag.

Eg syntest det psykologiske dramaet begynte bra, då det gjekk mykje på Inger sitt maktpolitiske dilemma - risikera alt for å kjempa for å bevara norsk sjølvstende, eller avfinna seg med det som var i ferd med å skje og prøva å sikra si eiga stilling innanfor den nye orden? - som det synest meg må ha vore ei reell problemstilling for ein del av den norske eliten på denne tida. Denne "slå til no eller venta på eit betre øyeblikk" likte eg. Men så går det ganske snart over i personlege problemstillingar som hemn for svikne døtrer og kor langt Inger skal strekkja seg for barna sine si skuld. Her kjem dei shakespearske overtonane inn, med litt Macbeth-aktig blodsutgytelse og påfylgjande galskap, litt Romeo og Julie-aktig forvirring med dødeleg utgang, litt forviklingskomedie minus komedien - der intrigane og lureria til tider nesten tek overhand. Når eg les det, iallfall. Det er sikkert tydelegare på ein scene.

Jaja, artig lesing, iallfall. Ikkje all romantikken fungerer så bra som det kanskje ein gong gjorde, må eg vel sei. Men artig var det no.

[Shannon · Rating 3 out of 5]

3.5 stars

Wow, this one was pretty intense! I liked that it had a strong female protagonist (and one whom others looked to for action and strength), but I found it a bit confusing. There was definitely some misdirection going on, but I didn't find it clear enough to understand more than being were being misdirected. It could have been as simple as people being referred to by one name, yet their character name/description was something else.

As this has several interesting and dynamic characters, I would love to see a production of it to see interpretation of the characters. I'm not sure how popular it is though, so not sure if that will be hard to find. That said, it had some great scenes and characters, kept me guessing (although sometimes I never knew the answer to what I was guessing). Will be a good one for me to read up on and/or re-read at some point. Either way, I'm glad that I read it!

[Sigmund Aarvik-Hansen · Rating 2 out of 5]

En viss akademiker bemerket, med ikke lite spott, at det var litt rart at min fremste beveggrunn for å lese dette stykket av Ibsen (et av få jeg til da ikke hadde kommet meg gjennom) var at jeg ønsket litt inspirasjon til å utvikle et doktorgradsprosjekt omhandlende nettopp 1500-tallet.

Denne navnløse akademikeren hadde nemlig rett i at dette var et teit valg, skjønt han neppe forsto hvor rett han tok da han sa det: Jeg må nemlig spørre om ikke dette er noe av det verste Ibsen skrev, og enhver livsgnist jeg hadde igjen - og det var min santen ikke mye! - har forsvunnet etter å ha lidd meg gjennom dette tulleballet.

Fyda!

[Rudi · Rating 3 out of 5]

Jeg liker veldig godt det (a)historiske scenariet Ibsen lager her, og jeg skulle ønske at den nokså kompliserte intrigen kulminerte i noe mer spennende enn siste akt er her.

[Joakim · Rating 2 out of 5]

Fru Inger til Østråt

This is a historical play from Trøndelag in Norway, set in 1528, around the time when the Norwegian nobility was being eradicated and Denmark and Sweden were engaged in a struggle for Scandinavian dominance.

It is Henrik Ibsen’s third play, after Catilina and Gildet på Solhaug. The story is quite complicated, and we are given little background on the political roles of the different characters. It can be challenging to keep track of who is who and how the characters relate to one another. Central to the play is the fact that several of the characters do not know each other’s true identities — the story is built on misunderstandings and hidden identities. It can be fun, and it's important for the story, but at times it becomes almost farcical. I preferred the two earlier Ibsen plays to this one.

That said, Ibsen is excellent at times in this play as well. Early on, he introduces themes such as nationalism, emptiness/being hollow, and the terms on which people are willing to make peace with one another. These themes emerge naturally in a conversation between two men. In other words, Ibsen touches on several profound questions about life within just the opening minutes of the play. Quite impressive!

I will only give 2 stars, in order to use the entire range of the rating scale.

[Kowsar Bagheri · Rating 3 out of 5]

این سیزدهمین نمایشنامه‌ایه که از ایبسن خوندم.
«خانم اینگر اهل استرت» چهارمین نمایشنامه‌‌ی ایبسنه که در ۲۶ سالگی (دقیقاً سن الآن من 😭) نوشته. ماجرا به دوران پیش از استقلال نروژ برمی‌گرده. زمانی که سوئد و دانمارک سر نروژ نزاع و درگیری داشتن.
ایبسن‌شناسان کارنامه‌ی ایبسن رو معمولاً به سه مرحله‌ی تکاملی تقسیم می‌کنن که مرحله‌ی اول غالباً نمایشنامه‌های تاریخی‌ان. «خانم اینگر اهل استرت» هم جزو همین دسته‌ست.

پ.ن: چندسال پیش به دوستم گفتم در یه جهان موازی من در مرکز مطالعات ایبسن‌شناسی دانشگاه اسلو مشغول به تحصیل و کارم. وسعت علایق گاهی واقعاً دردسره، فقط با جهان‌‌های موازی مگر همه رو بشه ممکن کرد. :))

[Paul · Rating 4 out of 5]

A little hard for me to follow — 16th-century Swedish/Danish politics — but a wonderful candelabra-filled castle setting and captivating mother-daughter protagonists. “For this I believe: a woman is the mightiest power in the world, and in her hand it lies to guide a man whither God Almighty would have him go.”

[Michael A. Johnston · Rating 3 out of 5]

This play started out very promisingly, Inger appeared to be ready to play the part of strong folk hero in a quasi-historical drama. It all seemed to go south with the appearance of the doltish Nils Stensson, although to be fairer to Nils, part of the blame for the misfortune that falls on the court is on Olaf for tipping off Lykke. I found the whole second half of the play very unsatisfying.

[Bruce · Rating 3 out of 5]

A tragedy. Lots of miscues and incorrect assumptions

[Vanessa Ribeiro · Rating 3 out of 5]

Not my favorite Ibsen. Don't know if the reason has anything to do with the fact that I've just spent the previous 2 hours reading Fouqué's Aslauga, but I am done with danish knights for the month.

[Pernille · Rating 4 out of 5]

3/22
Spennende, minner om mer klassiske tragedier, følger litt aristotelisk dramaturgi, spesielt rundt protagonisten
Fru Inger er og en tydelig forløper til Ibsens mer ikoniske kvinnskikkelser

[Matthew · Rating 3 out of 5]

Lady Inger of Ostraat was Ibsen's third play, and his second attempt at a play based on Norway's history. Ibsen will go on to make another two historical plays set in Norway, The Vikings of Helgeland and the more epic work, The Pretenders.

Lady Inger is a more substantial work than The Warrior's Barrow, however, running over five acts, compared with the earlier play's single act. Many would argue that Lady Inger is more substantial than his first play, Catiline.

It is certainly more distinctly Ibsenite than Catiline. Whereas Catiline feels like Shakespeare with modern trimmings, this is a play that establishes a number of familiar Ibsen characteristics, notably the shifty, evasive dialogue spoken by the characters, many of whom are hiding secrets. Thankfully, Ibsen never repeats one of the more distasteful scenes in Catiline where the hero murders his own wife.

The plot of Lady Inger is hard to summarise, as it is somewhat unnecessarily convoluted. To briefly mention a few points, it follows the fortunes of its titular heroine, torn between her loyalty to her native Norway and her personal interests in placating the Danish government who is ruling over Norway at this stage in history.

She engages in a number of machinations, partly to protect the interests of her son, but ultimately these plans turn on their creator and she brings about the death of her son instead.

This is a very familiar Ibsen motif, here making its first appearance. Ibsen plays often contain parents who are building up great hopes for their child, only to see their dreams end in a calamitous loss.

Lady Inger is notable also for being one of Ibsen's first strong women who are allowed centre-stage in the play. The writer of A Doll's House was strangely quite sexist in his early plays, and many of the prominent female characters exist only as cheerleaders to the heroes.

As a matter of fact, Ibsen's attitude to women was advanced for his age, but probably a little behind our own. Women in Ibsen are emotional and irrational, incapable of true leadership or command, existing only through men. This is a fault he never fully overcame, although his female characters certainly improved over time.

Even Lady Inger and her daughter Eline, though both strong and passionate women, remain indecisive and helpless, waiting on the support of male characters. They are an improvement on Agnes (in Brand) or Solveig (in Peer Gynt) however.

Overall, the play is an interesting development in the style of an up-and-coming dramatist, not yet meeting with success. However, the best is yet to come.