Dette er en god bok, og en fin gjennomgang om en forjævlig tragisk sak.
Boka tar seg kraftig opp ca 1/3 inn, og midtdelen som tar for seg Pakistan-sporet og Thomas Quick er GOD. Virkelig god. Så faller framgangen og spenningen litt.
Det er et helt EKSTREMT fokus på nøyaktige tidspunkter og klokkeslett, fortalt fra perspektivet til titalls personer som ofte kan være vanskelig å huske forskjellen på og skille fra hverandre. Fra et etterforskningsperspektiv skjønner jeg at nøyaktigheten er viktig, men det kommer ikke egentlig fram om et etablert nøyaktig tidspunkt for forsvinningen hadde ført til noe uansett.
2 ting slår meg spesielt:
1) Det legges enormt vekt på menneskenes hukommelse - for stor vekt. Å ha 14 avhør om én situasjon med én person over flere år virker helt vanvittig. Selvfølgelig vil en person huske forskjellig ting og konstruere forvridde eller falske minner av intenst press, overtenkning og mediekonsum? Når vitner og mistenkte forklarer seg ulikt fra gang til gang presenteres det som noe de gjør med vilje eller er dårlige til. Det er et problem i etterforskningen, og det er et problem i journalistikken.
2) Therese er tilsynelatende sporløst forsvunnet i et tett bebygget område. Jeg tenker ofte på hvor mye teknologi som kunstig intelligens og logger med digitale spor kunnet hjulpet. Før kunne man liksom både forsvinne i løse lufta, enten man er offer eller gjerningsperson.
Forresten verdt å merke at det konstant refereres til «gjerningsmannen» framfor gjerningspersonen. Har politiet gått glipp av viktige spor fordi de lukket øynene for kvinnelige kidnappere? Who knows.