Herr Knapp hadde nettopp innsett at fasttelefonen hans var død. Han hadde ikke engang vært til stede da det skjedde. Det var et talende eksempel. Når hadde han egentlig vært til stede? Hadde ikke det meste gått ham hus forbi, som det heter? En epoke i livet var uansett over. Han følte seg deprimert og betydningsfull.
Herr Knapp har blitt en gammel mann. Mange foretrekker formuleringen rukket å bli når de snakker om høy alder: Herr Knapp har rukket å bli en gammel mann. Men å bli gammel var aldri noe Herr Knapp hastet etter. Tvert imot. Hvem haster etter sånt? Han er fortsatt ikke ferdig med barndommen. Eller ungdommen. Eller familien. Eller medmennesker. Eller kjærligheten. Å, forelskelsens øyeblikk! I Paris, sommeren 1959, da han gikk på museer og gallerier, eller bare gatelangs, med sin framtidige kone, og de leste franske dikt, særlig Verlaine, «hvordan var det diktet igjen, om regnet som regner i Paris og hjertet?» Hvorfor husker han ikke det? Det regner jo ennå.
Lars Saabye Christensen is a gifted storyteller, a narrator who is imaginative, but equally down to earth. His realism alternates between poetic image and ingenious incident, conveyed in supple metropolitan language and slang that never smacks of the artificial or forced. His heroes possess a good deal of self-irony. Indeed, critics have drawn parallels with the black humour of Woody Allen. But beneath the liveliness of his portrayal melancholy always lurks in the books. Since his début in 1976 Saabye Christensen has written ten collections of poetry, five collections of short stories and twelve novels. His great break through came with the novel Beatles in 1984. The book store sale of over 200,000 copies of the Norwegian edition has made this one of the greatest commercial successes in Norway, and it was voted the best novel of the last 25 years by Dagbladet's readers in 2006.
I’m going to call this a “book for everyone”. Herr Knapp is an aging bachelor nearing the end of his life. Having lived nearly all of his adult life alone, he’s quite good at getting by without outside help. Like probably everyone, he is concerned about what he will leave behind. This is the “unfinished business” of the title. Lars Saabye Christensen writes, not without humour, in a way that makes it easy to understand and to identify and sympathise with Herr Knapp. Unless we die young, we’ll all be in this situation sooner or later. I read once some time ago that as we grow older, the things that we most regret are not the things that we’ve done, but the things that we haven’t done. There is a lot of truth in that statement.
Jeg vurderte å ikke skrive noe om denne da jeg føler jeg burde like den bedre enn det jeg gjorde. Og jeg likte den jo, jeg lot meg fascinere og underholde ... Men, jeg kjedet meg også og måtte ta meg i nakken for ikke å skumlese enkelte partier. Kanskje ble det litt for mye "tom-prat" og litt for lite handling? Kanskje var jeg bare ikke i humør til denne boka?
Boka er "skravlete" med typisk Saabye-setninger: til tider veldig lange, med avsporinger som ofte er humoristiske, og med lekent språk. Handlingen er ganske treg, men det står mye mellom linjene og dette er en bok man kan lese mange ganger og fange opp noe nytt hver gang. Det er en del interessante filosofiske tema, mange reelle over dagsaktuelle tema så vel som historiske tema. Mye av det som skjer (som f.eks. at fasttelefonen slutter å fungere) kan sees på som symbolsk, og nettopp dette får meg til å tenke at denne boka ville vært et godt valg for en bokklubb. At boka i tillegg er såpass kort, gjør at det er en bok "alle" klarer å få lest på relativt kort tid.
Kort fortalt følger vi Herr Knapp, en eldre herremann på tampen av livet, gjennom vinter-vår 2020, da pandemien stengte landet og en unntakstilstand med uviss varighet ble innført. Telefonen slutter å fungere. Helseutfordringer banker på. Og livet smiler ikke til herr Knapp.
[3.5/5.0] Dette må da være ment som romanversjonen av diktsamlinga Onkel Onkel? Saabye Christensen forteller om gamle herr Knapp, som i starten av koronaens tid begynner å gå surr i dager, måneder og år, for ikke snakke om sted. Forfatteren leker seg med klisjeer og gammeldagse vendinger, antakelig ment som en illustrasjon på hvor akterutseilt herr Knapp er blitt. Boka er fortalt med mye humor, og den sedvanlige dosen med Saabye Christensensk melankoli. Selv om tematikken om aldring og død er alvorlig nok, er boka en kjapt lest lettvekter, enda enklere enn f.eks. «En tilfeldig nordmann».
Omtale av Herr Knapps uforrettede saker, roman av Lars Saabye Christensen, 2024 Herr Knapp er en eldre mann som bor aleine. Han er omgitt av folk i blokka der han bor, men det er bare vaktmesteren han omgås av og til. Vi følger han gjennom et sykdomsforløp under nedstenginga, covid. Herr Knapp har ikke klart å følge med i den teknologiske utviklinga, og nedstengingas begrensninger gjør det ekstra vanskelig for ham. Han har en del ærend, men flere av disse blir aldri fullført. De blir altså uforrettede. Skildringene av herr Knapp er varme. Han er kanskje en original, men han er ensom og det virker som om han mangler sosial trening. Jeg får sympati med han. Han er pensjonert, men prøver seg likevel på hjemmekontor. Han samler på dødsannonser. Tenker over livet. Han er nostalgisk og sentimental. Kommer opp i en del pinlige og til dels komiske situasjoner. For eksempel på 17. mai, da kongeparet kjører rundt i byen og tv-kameraet fanger ham inn der han står i vinduet og vinker, i slåbrok. Jeg liker språket hans. Eks om høytidsdager «som er de ensommes spikermatter». Nedstenginga hadde en underlig effekt: « … på den måten kom både personligheter og strukturer til syne, som ellers var skjult for det blotte øye, som om krisen var et mørkerom der filmen om oss selv ble fremkalt». S 34. Fasttelefonen er der i starten og slutten. Et apparat, en vei ut i verden. En mulighet som lukker seg med den nye tida. Tid er ofte et tema i Lars Saabye Christensens bøker. Livet og døden likeså. Boka er trist, men det er en fin avslutning på den. Jeg har lytta og lest om hverandre. Lånte boka på biblioteket og hørte på Kim Haugens fantastiske innlesing på Storytel. Kan anbefale denne måten å oppleve bøker på.
Mens de ulike episodene fungerer godt på egenhånd, synes jeg ikke det overordnede narrativet bygget til noe veldig minneverdig. Synes likevel det var en søt og tidvis morsom bok.
En fin bok for den sentimentale leser. Nydelig språk og artige formuleringer som pakker inn filosofiske betraktninger om døden, drømmer som ikke gikk i oppfyllelse, hverdagslige tankekjør, og uro.