Høsten 2022 ble det solgt et hus bare noen steinkast fra Hadia Tajiks barndomshjem. Huset var bygd på 40-tallet, og kjøperne var et spansk ektepar, som betalte langt over prisantydning. Årsaken: De ville vekk fra den spanske sommeren, fra hetebølger og 40 grader i skyggen. De er klimaflyktninger.
Med huset som utgangspunkt skriver Tajik om klimaendringene, både de vi kan se i dag og de vi kan forvente oss. Hun tar særlig for seg to kontrakter med de kommende generasjonene, som både er tett forbundet, men også står i direkte konflikt med hverandre. For hvordan skal vi kunne utvikle norsk økonomi, og samtidig ta vare på planeten vår. Hvilke valg må vi ta i dag for å kunne se neste generasjon i øynene? Hvilke drømmer har vi for barna våre?
I Drømmer for min datter skriver Hadia Tajik om hvordan vi best kan møte den aller største utfordringen i vår tid, og resultatet er en medrivende fortelling, som byr på overraskelser, advarsler og håp.
Engasjementet hennes for klima, bærekraft og framtidige generasjoner virker veldig ekte. Er enig i problembeskrivelsene hennes, men noen av løsningene hennes føles litt for lite ambisiøse i forhold til de enorme utfordringene hun beskriver. Noen av løsningene er veldig interessante da. Enkelte er litt kjedelige, så man må kanskje være ganske nerd for å virkelig kose seg med denne boken. Synd hun er ute av Stortinget, håper hun fortsetter i politikken, som en relativt grønn AP-er.
Her går Tajik gjennom mange av de største dilemmaene i klimapolitikken. Samtidig kommer hun med drastiske forslag som kanskje må til om vi skal nå netto null innen 2050. Overraskende fra en Arbeiderparti politiker. En veldig god bok for de som vil forstå sammenhengen mellom politikk og klima bedre.