På planeten Aldanrey i Barnards Star-systemet, 6 lysår fra vår sol, lever kalivenerne sine enkle liv i pakt med naturen og hverandre. Idyllen slår sprekker når det oppdages at en nært forestående kosmisk hendelse vil få katastrofale følger for livet på planeten. En liten gruppe nekter å sitte stille og vente på sivilisasjonens undergang. Ledet av to unge pionerer gjør de desperate forsøk på å forhindre den varslede katastrofen. Vårt solsystem, i nær fremtid. Private aktører er i ferd med å etablere gruvedrift på Mars. Prosjektet er helt i startfasen da de ved en tilfeldighet oppdager vraket av et urgammelt, fremmed romskip. Parallelt med at forskere starter undersøkelser av vraket, uføres et hemmelig eksperiment på jorden. I et avansert laboratorium tilknyttet en forlatt del av forskningssenteret CERN, fødes en jente med 45% utenomjordisk DNA og en rekke spesielle egenskaper. Samtidig finner en gruppe arkeologer noen gamle geiteskinnsruller i ruinene av et kloster i India. Inskripsjonen på rullene forteller om en ukjent sivilisasjon i nød, og budskapet tolkes som en desperat bønn om hjelp. Etter hvert som disse hendelsene flettes sammen, starter en redningsaksjon uten sidestykke i vår galakses historie. Og mens våre kjente fysiske lover tøyes til nye grenser, er tiden i ferd med å renne ut for Aldanrey.
Sci-fi fra Øygarden, og det første jeg tenker er at jeg ikke må finne på å si noe slikt som "Narnia in space" eller andre morsomheter ettersom forfatteren bare er en kort kjøretur unna om han vil banke meg opp.
Uansett, på en planet langt langt borte, bor et fredfullt og loddent folkeslag. Myk i pelsen og generelt god stemning, helt til planetens ene måne bestemmer seg for å innlede krasjlanding.
Samtidig på vår egen planet blir ropene om hjelp fanget opp, så arkivert og glemt for noen hundre år. Typisk. Det gjør stemningen heller guffen blant våre nye venner.
Så føles dette mer som noe Andy Weir kunne skrevet på en av hans bedre dager, enn et eventyr fra C. S. Lewis. Blant annet er det forfriskende med fravær av storpolitikk og byråkrati slik at vi heller kan få noen hundre sider med handling i stedet.
Oppsumert trivelig lesning og en må jo bare heie frem mer lokal sci-fi. Jeg triller tre av fire fallende måner for Cinnabar One.
Cinnabar One var en positiv overraskelse. Jeg begynte på boken fordi den var tilgjengelig på lydbokstrømmetjenesten min, og det er spennende med norsk sci fi, selv om tittelen og baksideteksten ikke fenget meg så voldsomt. Men man skal ikke skue hunden på hårene, som det heter, og Cinnabar One fortjener absolutt en sjanse.
Handlingen er spennende og karakterene interessante, men det jeg aller mest sitter igjen med er den gode følelsen boken gir. Kalivenerne er skildret med en varme og godhet som får meg til å tenke på bøkene til Tor Åge Bringsværd. Det gjør kanskje at boken har færre konflikter enn den kunne hatt, men det gjør også at den skildrer verdenen sin med optimisme og håp, noe som også går igjen i de partiene som er satt til Jorden. Karakterene ser tydelig hva som er det rette å gjøre, og så gjør de det. Forfatteren skildrer en slags utopi uten at det blir kjedelig, og det falt i god jord hos meg.
Her er det mye bra. Det mangler litt dybde, men for min del var det god lesning. Jeg antar det kommer flere bøker, og jeg leser gjerne mer om kalivenerne.
Denne boken fanget meg inn helt fra de første sidene. Historien er veldig godt fortalt, og jeg gleder meg til neste bok fra denne forfatteren. Fortellerstilen minner om Andy Weir, og det i seg selv sier ganske mye.
Jeg leste en himla god anmeldelse av Cinnabar One på Nye Nova og ble inspirert til å plukke den opp selv. Det er ikke hver dag det blir gitt ut ordentlig hard scifi på norsk, så jeg ble ordentlig gira på å gi meg i kast med den. Så gira at jeg tok den med meg til Japan og leste den på flyturen bort og hjem igjen.
Det må sies at jeg hadde veldig lyst til å like denne boka! Historien er god den, men alle de språklige skavankene og det mangelfulle redigeringsarbeidet ødelegger leseopplevelsen min noe himla.
Manglene rangerer fra unødvendige fotnoter som gjentas i selve teksten, stiv dialog og karakterer som bare dør og aldri blir nevnt igjen, til bytting fra nåtid til fortid midt i en setning, hopping fra en synsvinkel til en annen midt i et avsnitt og en haug med skrivefeil. Meget slurvete redigeringsarbeid, med andre ord.
Som historieforteller har Bergfjord helt klart talent, som forfatter har han et stykke igjen å gå (men dette er debuten hans så det er å forvente), men som produkt synes jeg rett og slett boka er upolert og uferdig. Cinnabar One har definitivt potensiale, men den kunne trengt 2-3 runder til med redigering.
Du kan lese hele anmeldelsen min (med eksempler) her:
Boka er absolutt verdt å lese. Spesielt hvis man ønsker å støtte fremvekst av norsk litteratur som ikke er historisk- eller samtidsdrama.
Dette er en sterk debut av Bergfjord og jeg er spent på hva som kan komme fra den kanten seinere. Jeg gav den en 3-er, men det er en sterk 3-er. Det som trekker ned er at karakterene blir litt flate. De er ikke flate i form av hvem de er, det er et interessant persongalleri der, men ingen av karakterene du møter har særlig utvikling i løpet av historien. Deres personlighet, styrker og svakheter har lite innvirkning på hendelsene og du ser lite til at karakterene konfronteres med og må lære av sine feil. Slik sett blir det mange interessante personligheter som blir mer som tilskuere til de spennende hendelsene i boka enn at de faktisk har aktive roller. Og hendelsene er spennende. Det er hendelsene som virkelig driver boka og der er også der Bergfjords kreativitet skinner.