Året er 1911. Julie Elisabeth Hoem, felemakar Lars Olsen Hoems yngste dotter, døyr på gamleheimen på Nordnes, 75 år gammal. I dødsfallsprotokollen kan ein lese at ho hadde Ingen Slegtninger og Intet Efterlatt.
Husjomfru fortel om livet hennar. I utgangspunktet er Julie Elisabeth ei ungjente som aldri slår blikket ned, og som vekker oppsikt kvar ho kjem. Men tidene forandrar seg, og menneska blir forandra av tidene. Etter å ha tent i tidlege ungdomsår i fine hus i Christiansund arbeider Julie Elisabeth dei fleste av livsdagane sine som husjomfru hos dei fremste familiane i Bergen. Ho har mange tenarar under seg. Ho inntar måltida ved herskapets bord. Men ho får også erfare at det er stor avstand mellom klassane, og at den privilegerte posisjonen ikkje eigentleg er hennar eigen.
Ut frå eit sparsamt tilfang av historiske fakta løftar Edvard Hoem fram eit kvinneliv i tida før velferdssamfunnet var ein realitet. Husjomfru er romanen om korleis tilfeldige avgjerder får livsvarige konsekvensar, om draumar om kjærleik som aldri vart fullbyrda, men også om eit liv fylt av meining.
Edvard Hoem (f. 1949) debuterte i 1969 og har sidan vore svært produktiv som romanforfattar, dramatikar, salmediktar og Shakespeare-gjendiktar. For Kjærleikens ferjereiser (1974), Prøvetid (1984), Ave Eva (1987) og Mors og fars historie (2005) vart han innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. For Mors og fars historie mottok han Melsomprisen og Petter Dass-prisen, og han vart òg innstilt til Kritikerprisen. Frå 2009-2013 gav Hoem ut biografien om Bjørnstjerne Bjørnson i fire band. I 2011 vart Hoem tildelt statsstipend og i 2013 fekk han Språkprisen. I 2014 gav Hoem ut Slåttekar i himmelen, første band i den bestseljande romanserien om slekta frå Romsdal. Dei fem bøkene, Slåttekar i himmelen (2014), Bror din på prærien (2015), Land ingen har sett (2016), Liv andre har levd (2017) og Jordmor på jorda (2018) har eit opplag på over 400.000. Sjette bok, Felemakaren, kom ut høsten 2020.
I 2019 vart Edvard Hoem tildelt Brages hederspris, og i 2020 vart han utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden for sin framragande innsats for norsk litteratur og kulturarv.
Et spennende tilskudd til serien om familien Hoem både i Norge og utlandet. Selv om det foreligger lite materiale, dagbøker og brev har Edvard Hoem skrevet nok en interessant og lærerik fortelling om en spennende og sterk kvinne som klarte seg alene både i gode og onde dager. For meg som bergenser er den særlig interessant siden den forteller om familier og steder i Bergen som jeg kjenner til. Men Hoem skriver alltid på en måte som engasjerer og skaper gode bilder.
En fin avslutning på familiekrøniken. En historie som viser at også de som ikke etterlater seg noen, de som ikke får partner eller barn, de som ikke er rike eller berømte, også har historier og liv som er verdt å lese om. Det rører meg at Julie fikk sin egen roman.
Hoem skriv i etterordet at dette er siste forteljinga i krønika om folket frå Rekneslia. Det trur eg er like greitt, for denne boka var han ikkje nøydd om å skrive.
I tillegg til historie er det den makelause måten Hoem skriv relasjonar som har gledd meg i desse bøkene. Difor er det skuffande når Julie går gjennom livet nærast utan ein einaste truverdig djup relasjon. Hoem seier Julie og Caroline er vener, han seier Julie blir lei seg når Aslak døyr, men eg trur han ikkje, fordi han aldri viser meg kjenslene hennar.
I tillegg er det skuffande kor keisamt han skildrar livet hennar. Denne boka styrkjer liksom fordommane om at kvinneliv er keisame, og det er det ingen grunn til at Julie sitt trengte å vere. På grunn av yrket sitt hadde ho tilgang til fleire av dei rikaste og mektigaste menneska i den største byen i Noreg i ei av dei mest hendingsmetta tidene i historia vår, men kva hjelper det når Julie går som i svevne gjennom livet? Mest av alt minna boka meg om kiosklitteraturen eg las i tenåra, berre utan drama, intriger elller sex. Gjesp.
Noko som var interessant var å lese skildringane av kvardagslivet i Bergen, den adopterte heimbyen min, seint på 1800-talet. Her er det tydeleg at Hoem har gjort like nøye undersøkingar som i dei andre bøkene. Diverre var kjeldene frå livet til Julie nok for skrint til at det eigentleg kunne byggjast ein roman utav dei.
Enda en troverdig og engasjerende historisk roman om Hoems familie fra Nordmøre, denne gangen Julie, som reiser fra Kristiansund til Bergen, for å være hushjelp hos flere velstående familier der i siste halvdel av 1800-tallet. Selv likte jeg bøkene om utvandrerne til Amerika enda bedre, men også denne er godt skrevet, og har tankevekkende observasjoner og refleksjoner om hvordan livet for en ugift dame i Bergen kunne ha fortont seg.