Romanen bygger på det velkjente motivet med arvingene (i dette tilfelle fire søsken) som møtes i morens hjem etter begravelsen for å diskutere fordelingen av arven. Mot slutten av teksten bryter imidlertid Osmundsen med den realistiske illusjonen ved å innføre en forfatter som fører samtaler med sine egne oppdiktede skikkelser.