Denne er bedre skrevet enn den første Karitasboken, innholdsmessig var nok den første mer interessant og mangfoldig, også historisk sett, men det er tydelig at Baldursdóttir har utviklet pennen sin mye siden forrige bok. Og det er gledelig.
Det er dog en del som trekker ned, for det første er det lengden...den kunne faktisk ha klart seg med halve sideantallet, det er ikke behov for over 500 sider her! Og, underlig nok, selv med over 500 sider til rådighet hopper Baldursdóttir blat annet fullstendig over årene (litt uklart hvor mange egentlig) Karitas bodde i New York, og vennskapet hennes med Yvette - som vi heller ikke får høre mer om - det kunne i gjerne fått ta mer del i. Videre er det årevis som bare plutselig er borte, vi aner ikke hva som egentlig har foregått, og det skaper tidvis litt forvirring - hvor og når er vi i handlingen nå?
Det er også slående hvor lite empatisk og engasjert Karitas er i noe som helst, både barn, ektemann, søsken, venner - selv sin egen kunst og tidligere produksjon virker hun fullstendig uinteressert i, hun aner ikke hvor mange bilder hun har der og der, eller hvilke det er... samtidig som det blir fremstilt som at hun bruker månedsvis på hvert bilde, og ikke har store produksjonen. Det hele føles merkelig og ulogisk.
En siste irritasjon, som gjelder begge bøkene, er omslagsbildene! Hvem i all verden er det vi ser på forsiden av begge bøkene? En brunette? Karitas beskrives som særdeles lys, med lange lyse fletter og så lys hud at hun knapt tåler sol - så hvorfor i all verden ser vi bilder av en nesten litt eksotisk brunette - med kort hår? Tullete! Og dette trekker faktisk ned for meg...