I mangel på annet ser Embrik på serier, Youtube og porno. En dag peker verden på Embrik og sier: Hvem er nå du igjen? Fordi Embrik hverken er serier, Youtube eller porno, ser han seg om etter svar. Kortpustet og klam møter Embrik seg selv i døren, foran skjermen, på kanten av et stup. Embrik i høyere oppløsning er en bok om å søke fellesskap blant mennesker som har vokst opp med Batman og Angry Birds. Det er en fortelling om barn som ser, men ikke selv blir sett.
Må nok sitte litt med denne. En bok om ensomhet og identitet, eller mangel på identitet, for hvis man er summen av sine nærmeste venner, hvem er man egentlig når man ikke har noen venner? Er man noen i det hele tatt? Og hvordan får man seg en venn uten å bli alt det den vennen er?
‘Som en kubikkmeter rom i verdensrommet skulle Embrik bli, som et null ganger sett youtubeklipp, en tusen graders gnist i en tusen graders flamme.’
‘Kanskje ikke umiddelbart avslørende, men over tid, om folk så seg tilbake, tenker Embrik, ble han i retrospekt oppdaget, til undring blant elevene og lærerne på folkehøgskolen. Tenk at vi gikk på skole med ren energi. Hadde vi visst det, hadde vi kanskje invitert han inn på rommet vårt, tilbudt ham en kopp te, satt oss på sengekanten, spurt ham ut om prosjektet hans. Det går, ville i så fall vært et bra svar.’
Elsker måten boka er skrevet, så kunne lagt til mange flere sitater, men det får holde for denne gang. Les den selv, du!
klarer ikke slutte å tenke på denne. i den veldig overdrevne og nesten irriterende meta- og introspektive fortellerformen skapes det et så sjukt rørende perspektiv på identitet. samtidig er handlingen i bunn perfekt parert, og det tunge laget av referanser fra populærkultur(særlig bruken av film/internett) så treffende og relevant. og hvordan forfatteren konstruerer karakteren «sammen med leseren» i starten traff skikkelig en nerve.
«sånn her går vi fram - vi ser et gjesp og vi ønsker å gjespe selv, er det ikke sånn? et lite rødt barnefjes, og røde har vel også vi vært som barn? spesielt virkningsfullt blir det om lyset senker seg. så vi kun ser embrik i sengen «som på film» hvisker vi. så klar og selvfølgelig i sin egen kropp, gir han ikke mening når vi ser ham? «jo» hvisker vi. var det ikke sånn med oss også da vi ble til?»
Dnf/Lif, kom til ca side 140 og ga opp. Språket i boka er for kronglete og vart prega av for mye filosofiske betraktninger og.... hva kan jeg kalle det? Logiske slutninger/setninger som ikke passer meg helt akkurat nå. Den ga meg lite.
det er flaks at de pretensiøse eller lite sympatiske karakterene er utenfor hovedkarakteren, for da kan denne få være interessant, vond, intelligent og snål uten å bli for irriterende.
Det er noen kvaliteter her, men grepene forfatteren tar, språket han bruker, skaper en distanse som gjør at jeg i perioder sliter med å holde på interessen. Jeg blir ikke engasjert. Så er det jo forfatteren sitt privilegium å konstruere boka si, og det er sikkert både gjennomtenkt og velfundert, men jeg savner flere mennesker i dette universet. Det handler om Embrik sitt møte med fire personer, og utover disse fem er bipersoner nesten totalt fraværende. Det føles trangt. Men kanskje er det jeg som er en dårlig leser?
Jeg kom ganske langt, hadde en følelse av at det kunne være interessant, kanskje er det noe jeg kan kjenne meg igjen i her. Det var nesten, men jeg ble ofte frustrert av avsporinger og tankerekker. Etter 2/3-deler begynte jeg å hoppe fremover for å se om det faktisk kom til å skje noe. Da var det for sent. Kanskje dybden jeg ventet på kom i siste del av boken, kjipt for meg, i så fall.