Jeg leste den på en ettermiddag. Den må nok leses om igjen. Veldig mye gjenkjennbart, og jeg måtte le av løsningen på Berlin turen, da jeg i frustrasjon selv har drømt om hjul på rommet til ungdommen, slik at jeg kunne kjørt og dumpet hele greia utenfor skoleporten. Ikke gjennomførbart, men jeg forstår hvordan man havnet der at dette var løsningen.
Bunker med papir, at man jubler over to normale uker og at man kjører på, i beste mening, og ender opp med dårlige erfaringer er også gjenkjennelig.
Mor og mormor i denne fortellingen kan nesten være en og samme person, da man ofte blir veldig ambivalent til hva som kan fungere.
Og slutten var helt perfekt, da det sjelden er en løsning på slike situasjoner.