Jeg gir ikke opp før jeg har prøvd alt. Men hva er alt? Hva om mitt alt bare er en svak skygge av det andre foreldre får til? Det yrer av liv på den lille øya, men i huset til Tora er det stillstand. Datteren hennes, Maja, er syk. Ikke sånn syk som man blir frisk av etter kort tid, eller som det er enkelt å snakke med andre om. Maja klarer ikke å gå på skolen. Tora forsvinner inn i en altoppofrende omsorgsrolle, mens Toras egen mor har andre meninger om hva som er best for barnebarnet. Uansett blir Maja bare dårligere, og utsiktene til et vanlig ungdomsliv med skole og venner forvitrer.
Ingenstedsøya er en aktuell og virkelighetsnær roman om ufrivillig skolefravær og fortvilelsen foreldre opplever når barn isolerer seg.
Therese Aasvik (f. 1974) har studert kommunikasjon i USA og har gått på forfatterakademiet i Oslo. Hun har bakgrunn som Art Director, designer og tekstforfatter, og hun er også billedkunstner. Hun bor i Oslo, er gift og har to barn.
Therese Aasvik debuterte i 2016 med suksessen Fie Faller. I 2017 kom hennes andre roman, Noe skal skje.
En sår og naken fortelling om hvordan det er å være mamma til en tenåring med skolevegring. Det er vanskelig å forestille seg hvor mørkt det kan bli, men denne boken gir et svært realistisk bilde av det. Den spiller på vakker symbolikk og ærlige betraktninger. Som utenforstående sitter jeg nesten igjen med en følelse av at dette er psykisk mishandling av moren. Kjenner en blanding av empati og irritasjon overfor tenåringen som får moren til å slå knute på seg selv for ikke å si så mye som en feil bokstav i feil toneleie.
Jeg leste den på en ettermiddag. Den må nok leses om igjen. Veldig mye gjenkjennbart, og jeg måtte le av løsningen på Berlin turen, da jeg i frustrasjon selv har drømt om hjul på rommet til ungdommen, slik at jeg kunne kjørt og dumpet hele greia utenfor skoleporten. Ikke gjennomførbart, men jeg forstår hvordan man havnet der at dette var løsningen.
Bunker med papir, at man jubler over to normale uker og at man kjører på, i beste mening, og ender opp med dårlige erfaringer er også gjenkjennelig.
Mor og mormor i denne fortellingen kan nesten være en og samme person, da man ofte blir veldig ambivalent til hva som kan fungere.
Og slutten var helt perfekt, da det sjelden er en løsning på slike situasjoner.
Denne var nydelig! Vet ikke om forfatteren selv har hatt skolevegring/sosial angst, eller vært moren til noen med det, men som «drop out» selv var mye veldig gjenkjennbart.