Norske edelstener

by Emil Bussoli Lund

Victor Sommerfelt er ung og vellykket og grunnet hans bakgrunn og sosiale posisjon forventes en fremtid av permanent velvære. Han er intelligent, arrogant og nedlatende, beundret av menn og ønsket av kvinner, men for øvrig mest interessert i å perfeksjonere egne manerer og fremstå som en suveren begavelse i alle livets disipliner. Romanen følger Victor og hans privilegerte krets, og tegner et tydelig bilde av et bestemt miljø og en utstudert overfladisk og verdifattig mentalitet hvor det finnes kun et credo: Aldri vær deg selv og aldri vis hva du føler.
Victor er standsmessig oppvokst på beste vestkant i Oslo og er omgitt av venner og familie som alle bærer etternavn med klang av gammel overklasse og tunge norske slekter. Dannelsesnivået er høyt og konversasjonen flyter like selvfølgelig og dekadent om kunst- og litteraturpreferanser, som den gjør om sex, voldtekt og Dry Martini. I en satirisk og humoristisk tradisjon presenteres dette miljøets fortreffelige og kyniske selvbilde gjennom blendende velstand, en kald, ironisk distanse, og en lidenskapelig besettelse om det perfekte. Dette brytes opp av Victor hvor han fraviker sitt credo og tilstår sine følelser. Men hans følelser, som formidles som en eksistensiell smerte, mangler overbevisning. På samme måte som Victor iscenesetter seg selv i det sosiale spillet han er en del av, iscenesetter han sin egen smerte. Men der han behersker sitt miljø uten mangler, behersker han langt dårligere sine følelser, og avgrunnen han ønsker å bekjenne fremstår som overspilt og lite troverdig. Slik blir Victors følelsesliv kun et forsterkende bidrag til den narsissistiske verdistrukturen han er en del av. Norske edelstener gir språk til et miljø og en mentalitet som sjelden har vært å se i norsk litteratur, et miljø som på den ene siden fremstår troverdig og innlevd, og på den andre siden har de hyperbolene og den klassebevisste stiliseringen som gir intensitet og overskudd.

280 pages, Hardcover

First published February 18, 2014

Reviews

[Desislava Filipova]

"Норвежки скъпоценности" Емил Б. Лунд, съвременна литература, фокусирана върху ежедневието на богатите и привилегированите, дисекция върху презадоволено общество, без ценности и принципи и без реални емоции.

Повествованието се води от първо лице, от Виктор Сомерфелд, млад, красив и богат, интересен образ, малко прекалено егоцентричен, той налага своето превъзходство над останалите демонстрирайки своя интелект и ерудиция. Той може да има всичко, което поиска, но избира да се пусне по повърхността и да създаде лишен от реалност образ, добър син, който не създава проблеми, следва пътя на родителите си, следва право, избира се представителна приятелка, демонстрира чувства, които не изпитва. Нищо не бива да накърнява този съвършен образ, той трябва да знае всичко, да показва изискан вкус към литература, изкуство. Но всичко това създава силно чувство на празнота и неудовлетворение. Връзките са мимолетни и повърхностни, привличане и страст, в които хората остават непознати. Романът е лишен от динамика, изпълнен със статични и фрагментарни моменти между Виктор и близък кръг от приятели, накъсани от неговите проекции и екзистенциални размишления. Той е в ролята на наблюдател и съдник, прикрива своите слабости и демонстрира неуязвимост, зад това прозира страхът, какво ще си помислят другите, ако образът му се пропука и отвъд него се окаже, че не е толкова интелектуален и съвършен.

Честно казано не успях съвсем да разбера героите и да уловя фокуса на историята и мотивите, доста неща, извършени от останалия кръг приятели около Виктор си остават леко неясни като мотиви и емоции. Образите остават някак шаблонни и безлични, защото не мога да проникна отвъд привидността и фасадата. Дори екзистенциалните отклонения на Виктор не успяват да стигнат до същността. А всъщност има ли я, остава отворен въпрос.

Романът ме провокира да се опитам да вляза в един коренно различен свят и донякъде разбирам, че извън стереотипа на ежедневието всеки търси някакъв вид смисъл. Това е потапяна в мрачната страна на съзнанието.

[Agathe]

Her må jeg tenke før jeg kan gi boken en vurdering.

Per nå nøyer jeg meg med å si at boken var interessant. Men jeg klarer ikke helt å tro på skildringene av det aristokratiske miljøet. Var språket godt, eller overdrevent formelt? Var det utelukkende for å skape en distanse til leseren, eller er det virkelig slik borgerskapet taler i dag? Og selv om boken, i likhet med «American Psycho», er en exposé av maskulinitetens fallgruver, blir det monotont å lese de gjentatte misogynistiske og sjåvinistiske beskrivelsene av hva hovedpersonen mener at kvinner skal være og gjøre.

Og siste kapittel… Det var en dårlig avslutning på boken.