Gjennom å skrive en selvbiografi forsøker Ewa Lisa å finne et språk for hvem hun er. Men det er vanskelig å skrive om seg selv når man har arvet historien fra moren sin. Ordene, eller Ewa Lisas forsøk på å skrive en selvbiografi er en fortelling om å tilpasse seg andre mennesker så mye at man blir språkløs. Men også om å ta ordene tilbake i store bokstaver.
En kortroman? Diktroman? Et langdikt? Ikke godt å si. Den var jo litt underlig, men jeg likte den egentlig ganske godt. Jeg trakk på smilebåndet flere ganger, og fikk litt vondt i hjertet andre ganger. Det var gjenkjennelig, menneskelig, tankevekkende og poetisk.
Noen av temaene i boka var: Autonomi, frihet, arv, avmakt, identitet, håp, å være en kropp, å være dødelig.
Tror ikke jeg kan rate denne for jeg forstår den ikke. Leste bokanmeldelsen NRK ga (takk Mar), og er bare enda sikrere på at sånne bøker ikke er for meg. Men jeg forstod den mer etter anmeldelsen. Det seksuelle aspektet var ikke my cup of tea, liker ikke sånt så godt.
Heilt ok på terrassen. Kan tidvis minna om Kathy Acker, men så fyrer Nilsen plutseleg av linjer som "håpet er en fortvilet sol" og "vi kjører som skjelvende løkkeskrift"...Zzzzz..
Litt blanda til denne. Måten den er skrevet på er spesiell og annerledes og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg hater eller elsker det, men heller nok mot sistnevnte. Bruken av store bokstaver gjør at jeg føler at teksten skrikes til meg, men det er kanskje også peoenget? En intens leseopplevelse på ca. 20 min. Boken er delt inn i 4 kapittler. Jeg synes kapittel 2 og 3 er best. Særlig s.54-55 traff hardt. Om du er en person om er vandt til å tilpasse deg andre mennesker så mye at du selv drukner er det mye du vil kjenne deg igjen i her. Om selvutslettelse, arv og følelsen av å alltid gjøre noe feil og aldri helt godt nok.
Oh what a gem. The thoughts running down the paper in an effort to be. The inner life of a woman displayed flamboyantly in caps lock. It’s real, and here. Love you, potatoes!
4.25 ☆ KAN KROPPEN REVNE? Stor leseropplevelse på få sider. En underlig og ektefølt og fortelling (diktroman?) med eksperimentelle litterære grep. Hjerteskjærende, så vel som morsom. Skulle gjerne vært lenger!
"DET FINNES IKKE NOE ANNET STED TIL DU DØR MÅ DU VÆRE I KROPPEN"
«HAN VIL HA MEG! MEG! HJELPER IKKE Å FORTVILE DET ER IKKE NOE DU KAN GJØRE FØR DET ER OVER
PRØVE Å SLAPPE AV IKKE STRAMME
MEN IKKE DRITE PÅ SEG»
Mari Nilsens debutbok "Ordene, eller Ewa Lisas forsøk på å skrive en selvbiografi" skiller seg ut med sin unike stil og sterke personlighet som roper fra sidene. Boken presenterer seg som en roman, men ligner mer på dikt og er en intens opplevelse hvor hovedpersonen Ewa Lisa gir en rå og ærlig beskrivelse av sitt liv og forholdet til egen kropp. Nilsens tekst er både humoristisk og forferdende, og bærer preg av impulsivitet og sårbarhet. Jeg kan ikke annet å rose boken som en uforlignelig og modig debut i norsk samtidslitteratur.
Mye opplevelse på få ord. Sjeldent at noe skrevet kun i CAPS LOCK ikke plager meg. DET GJØR DET IKKE HER.
Vurderte gi fire stjerner fordi prisen er lik som på bøker som er dobbelt og trippelt så lange som denne, med ord over hele sidene. Men det går bra, det er jo ikke antall ord og sider som avgjør leseopplevelsen.
JEG VET BARE AT JEG ELSKER AT DENNE BOKA FINNES - KANSKJE FÅR JEG TIL Å SI NOE VIKTIG OM DEN SLIK DEN SA NOE VIKTIG TIL MEG UTEN AT JEG HAR DE ORDENE NÅ DET ER HÅPET - KANSKJE NÅR JEG HAR LEST DEN FEM GANGER TIL FOR DET SKJER
Denne var noe ganske annet enn det jeg forventet: for en skikkelig sår og samtidig morsom liten perle av en bok! Med få ord maler Nilsen frem en sammensatt hovedperson, arvede roller og en kroppslighet som gjør at jeg skulle ønske denne var mye lenger enn de ganske så få sidene den faktisk er på. Kroppen fremstår som en grense som overskrides igjen og igjen. Den fremstår også som noe arvet, som en ikke slipper unna. Og den blir et bilde på kjønnsroller og normer knyttet til blant annet skjønnhet. Dette skriver Nilsen frem på en måte som hopper mellom alvor og humor, som jeg opplever understreker hovedpersonens ambivalens og flyktighet på sidene.
Fin liten fortelling, som jeg nok burde lest i en enkelt "sitting", fremfor litt og litt på telefon. Det gjør at den blir litt vanskelig å vurdere nøye, for noen aspekter ble nok tapt på meg. Men jeg likte den!
Eksperimentell form, som gjennomføres veldig godt. Og selv om det SKRIKES MYE (boka er skrevet utelukkende med store bokstaver) males det med behagelig smal pensel.
Et stykke kunst fra Mari Nilsen, som jeg gjerne følger videre.