I Vi fødte aldri de barna blir kvinnen født, eller skapt. Hun aker seg opp av myra, åler seg bortover røtter, mose, stein - og må ta stilling til utallige valg. Og etter hvert som valgene tas, blir kvinnen tredelt: Hun er Heksa, Hora eller Mora
Vi fødte aldri de barna er en drivende, dampende diktdebut - et kampskrift for valgfriheten.
Kvinneperspektiv og kvinneroller er stikkord for boka. Den forteller historier om kvinnen, fra (en alternativ) skapelsesberetning til forgreininga i tre: mora, heksa og hora. Ingen av variantene er noe liv vi gjerne skulle ha. Dikta er delt inn i ulike deler som heter for eksempel Mor, far, barn. Slå på ring. Hauk og due. Slott palass utedass. Knutemor. Bjørnen sover. Stiv heks. Symbolikken er blant annet knytta til barneleker. Om boka leker med kvinneroller, er jeg usikker på. Den er hard i tonen, beskriver ufrihet og ubalanse. Tittelen hentyder til at man fornekter noe, og «de barna» er ikke akkurat en kjærlig måte å omtale barna på. Men så er det vel ikke bare fysiske barn. Mange av diktene prøver å definere kvinnerollen, hva den er og hva den ikke er. Dikta forteller om tilblivelse, barndom, ungdom og alderdom. Jeg blir litt sliten av å lese, slik man blir sliten av ting man ikke får gjort. Leiter etter håp, og det er det for så vidt litt av i det siste diktet. Det handler om ord og en slags syklus av ord. Siste del av nest siste dikt går slik: «vi etterlater oss et hardkokt egg, ubakte bursdagskaker, Ubesvarte anrop og komplimenter som sies med innlevelse i Begravelsen». S 99. Som jeg ofte skriver, når jeg lager omtaler av diktsamlinger; jeg vet ikke om jeg skjønte boka, men jeg angrer ikke på at jeg leste den.